Morgendrillen

BESTEVENNER: – Feltstøvler er som de beste vennene man har fått gjennom livet; de kan være litt ubehagelige i starten, men når man får gått dem skikkelig inn er de helt fantastiske og er med meg i tykt og tynt, mener Marianne Døhl.
BESTEVENNER: – Feltstøvler er som de beste vennene man har fått gjennom livet; de kan være litt ubehagelige i starten, men når man får gått dem skikkelig inn er de helt fantastiske og er med meg i tykt og tynt, mener Marianne Døhl.

Marianne liker best tunge løft siden hun har minst syv generasjoner med gruvearbeidere, gårdsarbeidere og tjenestefolk før seg i slekta

Hun mener Forsvarets største utfordring er å få opp bevisstheten rundt hva det innebærer å være beredskapsklar i alle dimensjoner.

Publisert

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

Navn: Marianne Døhl

Alder: 53 år

Yrke: Sjef A1 i Luftforsvarsstaben

Sted: Rygge

– Når og kanskje viktigst hvordan står du opp om morgenen?

Dager jeg skal på jobb står mobilen på vekking kl 0555, med lyden av fuglekvitter. Jeg bør egentlig ut av sengen kl 0600, så jeg har gitt meg selv fem minutter å våkne på. Men de siste årene har uvanen med å lese nyheter på sengen gjort at jeg har sjelden føttene på gulvet før litt senere enn jeg burde.

– Hva er det første du gjør?

Etter å ha lest korte og noen ganger lange nyheter, går jeg rett i dusjen. Før mannen min begynte å pendle og treningssentre ble stengt, kunne han sparke meg ut av sengen kl 0530 og så trente vi før jobb. Det er det heldigvis slutt på. Jeg er kanskje en av de få som liker pendling. Jeg er i generasjonen som lærte at frokost var det viktigste måltidet, så det spiser jeg alltid før jeg drar på jobb.

– Når starter arbeidet?

Arbeidet starter når jeg kommer på jobb, gjerne i trappen opp til kontoret. I blant også i bilen på vei til jobb. Jeg er fysisk på jobb mellom 0700 og 0800 som oftest.

– Pensko eller feltstøvler?

Alt til sin tid, mener nå jeg. Jeg er veldig stolt av hva jeg har fått til med feltstøvler på beina. Feltstøvler er som de beste vennene man har fått gjennom livet; de kan være litt ubehagelige i starten, men når man får gått dem skikkelig inn er de helt fantastiske og er med meg i tykt og tynt. Samtidig er de komfortable, stødige og varme. Men skal jeg kle meg opp og kjenne meg skikkelig fin, er det ikke noe som får meg til å føle meg mer smashing enn et par spenstige pensko.

– Pumpe jern eller løpe maraton?

Det må bli pumpe jern. Før meg i slekta er minst 7. generasjoner med gruvearbeidere, gårdsarbeidere og tjenestefolk. Så kroppen liker best tunge løft, og beveger seg hverken lett eller økonomisk i springmarsj over lange avstander.

– Beste triks for velferd på øvelse?

På øvelser er det så lite som skal til for å gi følelse av skikkelig luksus. Et par tørre sokker eller en tørr trøye, og en boks med hermetisert frukt på deling. Og for ikke å glemme god gammeldags galgenhumor, når det røyner på som verst. Det å knegge og fnise litt sammen over situasjonen man er kommet i, gir alltid god velferd.

– Rareste kulturkræsjopplevelse på øvelse med andre lands styrker?

Jeg har truffet soldater fra mange forskjellige nasjoner og kontinenter, så det har vært noen opplevelser. En av dem var ikke direkte med andre lands styrker, og i skarp operasjon. I Kabul 2010 skulle jeg møte en mannlig minister for utdanning for å diskutere mulige tiltak i forbindelse med planarbeid for ISAF HQ. Jeg reiste til møtet med mine to mannlige kolleger, en sivil fra USA og en oberstløytnant fra Ukraina. Dette var tidlig i min rotasjon og jeg hadde med i bakhodet all prepping og historier om kvinners rolle i kulturen, og hadde gjort meg noen tanker og funderinger på hvordan våre samarbeidspartnere i den afghanske regjeringen og deres staber ville reagere på meg som kvinne og sjef. Inne på kontoret ble min delegasjon møtt av ministerens stab. De henvendte seg til mine mannlige kolleger, hvor min ukrainske kollega raskt avklarte hvem av oss som var sjefen. Og mine forutinntatte kulturelle bekymringer ble gjort til skamme. Slik fortsatte det hele min periode. Jeg ble alltid møtt med profesjonell respekt for min rolle. Det jeg derimot ikke var forberedt på, var at når vi ble stående og diskutere på forværelset, spratt forværelsesdamen opp og stilte seg ved siden av meg og holdt hånden min. Den slapp hun ikke før vi gikk inn på ministerens kontor, og hun var der igjen når vi hadde avskjedsermoni. Det er vanskelig å holde seg seriøs og alvorlig når det står en smilende glad ung afghansk dame og tviholder på hånden din. Dette fortsatte hun med hver gang vi var på besøk.

– Hvem ville du aller helst delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

Jeg ville delt en FR med en av de småskala gründere som har satset alle sparepenger og drømmer på prosjektet sitt, og som nå sliter maksimalt med å overleve. Og da tenker jeg på en av dem som velger «nød lærer naken kvinne å spinne» -tilnærmingen og som krummer nakken og finner alternative måter å få levert sine produkter og drømmer på. Vi skulle snakket om hvordan de motiverer seg og hvordan de tenker konkrete løsninger når alt ser håpløst ut. For meg ligger det stor respekt i å ta en slik tilnærming og så tenker jeg også at det er egenskaper vi trenger i Forsvaret.

– Smartklokke – yay or nay?

Jeg har hatt treningsklokke, og blitt litt avhengig av den. En treningsøkt hadde ikke skjedd om ikke den ble registrert. Derfor har jeg de siste årene plukket fram en analog som også er tøff og stilig. Men før påske kjøpte jeg en enkel smartklokke. Så nå er jeg vel snart på kjøret igjen. Som forsåvidt er greit med tanke på covid-kroppen som plutselig dukket opp på badet på morgenene. Så yay?!

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt?

– Den største utfordringen for min arbeidsplass nå er å få balansert ressursrammer med det ressursbehovet som våre nye systemer viser seg å få. Luftforsvaret faser inn fire nye flysystemer som vi er i startfasen for å bli kjent med. Samtidig er ressursrammer for fremtiden satt. Bare innen personellressursen, som er mitt ansvarsområde, ser vi allerede nå en delta mellom det som er gitt av rammer og det som ser ut til å bli behov ut fra driftssystem og ambisjonsnivå. For Forsvaret i stort mener jeg at den største utfordringen er å få opp bevisstheten i organisasjonen på hva det innebærer å være beredskapsklar i alle dimensjoner. Vi må ha den tankegangen i ryggmargen for å få endret våre prosesser og systemer innenfor forvaltningen og ansvarshierarkiet, slik at de fungere enhetlig, likt og godt i krig som i krise og fred. Det er en tankegang og innstilling vi ikke har hatt siden det glade, men kalde 80-90-tallet. Så nå er det bare å børste støvet av oss gamlekara og hente fram glemt og gjemt kunnskap og planverk.

Powered by Labrador CMS