Morgendrillen

I Libanon kunne ikke Ola gi en avskjedsgave til en utenlandsk venn. Da måtte han ha gitt gaven videre til sin nærmeste sjef

Ola K. Christensen (60) vil møte Johan Gutenberg og vise ham hvilken enorm betydning boktrykkerkunsten har hatt for menneskehetens tilegnelse av kunnskap og underholdning.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

Navn: Ola K. Christensen

Alder: 60 år er major

Yrke: Major

Sted: Heimevernet

– Når og kanskje viktigst hvordan står du opp om morgenen?

– Som pendler er jeg i perioder «innlosjert» i regi av den norske stat på innsiden av et militært leirgjerde i Østerdalen. Under slike omstendigheter er det så å si umulig ikke å bråvåkne når det blåses til liv i leiren av en skingrende trompet, selv om døgnet kun er seks timer ungt. Reveljen skiller nemlig ikke mellom «fremtiden» i nabobrakka inne til førstegangstjeneste og «fortiden» inne til «sistegangstjenesten». En brutal start på dagen for et utpreget B-individ.

– Hva er det første du gjør?

– Enkel rutine: jeg trykker på fjernkontrollen og NRK TV og P 2s nyhetsmorgen åpenbarer seg på skjermen. PS! Jeg er litt usikker på om det er en del av aldringsprosessen og kognitiv svekkelse; det å «se» radio i fjernsynet.

Men: jeg tenker jo også i mitt stille sinn om morran at det kunne vært hyggelig å våkne opp under litt andre omgivelser enn på «glattcella» her på Terningmoen – for eksempel hjemme hos min kjære samboer i EU-hovedstaden. Men dessverre ikke helt enkelt å krysse landegrenser i disse tider, særlig ikke mellom «pandemiblodrøde» europeiske kongeriger.

– Når starter arbeidet?

En av de ytterst – ytterst – få fordelene med å være pendler er den korte veien mellom egen lugar og messa – vanligvis tar turen cirka 210 sekunder. Dessuten bidrar kjøkkenet på Terningmoen til min biologiske «oppvåkning» med sine hyggelige og flinke madlagere! Tidspunktene for fôring varierer mellom 0630 og 0700 og varer uansett maks ett kvarter før retningen settes mot arbeidsbrakken der skrivestuen inntas, PC-tastaturet bemannes og de «mentale sluser» åbnes. Og forhåbentligvis hiver også arbeidslysten seg med på dette daglige morgenritualet…

Noen ganger nydes også en kopp kaffi i «brakkesalongen» sammen med øvrige medlemmer i «Analoge stabsoffiserers forening» under parolen «Alt var bedre før».

– Pensko eller feltstøvler?

– Begge deler er like ok – og selvsagt situasjonsavhengig. PS! En digresjon. Tidlig på 90-tallet var jeg utkalt på to ukers repetisjonstjeneste i Harstad og vinterøvelse som presse- og informasjonsoffiser (PIO). Jeg reiste av en eller annen grunn nordover i mitt militære pentøy – les: Luftforsvarets «lyseblå» – og presterte å glemme feltantrekket i heimen sørpå. Ikke for det – tjenestantrekk I er praktisk når du «repeterer» i mobstillingen som journalist innendørs i et pressesenter på et hotell; relativt upraktisk når du må bevege deg ut i øvingsområdet for å lage en hyggelig stemningsreportasje og gradestokken er (dirrende) knallblå og noen meter med hvitt ligger over bakkenivå – iført lave sko. Hva da? Men det løste seg – jeg fikk tildelt en feltvogn med sjåfør og vi rulla rundt i øvingsområdet – jeg i pentøyet – og intervjuet lett hutrende repsoldater. Metodikken var enkel – den såkalte «vindusmetoden»: 1) man ser en klynge uniformerte mennesker og kjører opp på siden av dem, 2) stopper, 3) sveiver ned vinduet, 4) sier «God dag, soldater» med den mest selvfølgelige offisersmine samt avlirer noen standard fraser, 5) stiller dem noen spørsmål etter tur og avfotograferer individene, 6) takker for svarene og ønsker dem en fortsatt god øvelse, 7) sveiver opp og returnerer til pressesenteret godt fornøyd etter virkelig å ha gjort et godt stykke faglig journalistisk innlevelsesarbeid om feltlivets gleder. Jeg vet ikke hva som var verst for intervjuobjektene – mine relativt banale spørsmål eller når de kjente varmen fra kupeen slå mot dem.

– Pumpe jern eller løpe maraton?

Heldigvis valgfritt, så ingen av delene. En gåtur på en mil + i raskt tempo, derimot…PS! Var en gang i den hollandske byen Nijmegen og marsjerte – det var litt artig…

– Beste triks for velferd på øvelse?

– Lave sko på vinterøvelse, bil med sjåfør og et velfungerende varmeapparat + en klynge soldater.

– Rareste kulturkrasjopplevelse på øvelse med andre lands styrker?

Mer en refleksjon. Som PIO og fenrik i Libanon samarbeidet jeg med en utenlandsk UNIFIL-kollega med grad av sersjant; alltid blid, alltid stå-på-vilje og bra humor! Da samarbeidet gikk mot slutten ville jeg derfor gjerne gi ham en gave, men dessverre kunne han ikke ta imot den av en med høyere grad, for da måtte han i så fall ha gitt gaven videre til sin nærmeste sjef. I stedet fant vi et vannhull i den libanesiske hovedstaden der den medbragte gaven i stedet ble omsatt i god mad og noget flydende.

– Hvem ville du aller helst delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

– Riktignok har vedkommende vært død siden 1468, men det å møte Johan Gutenberg og vise ham hvilken enorm betydning boktrykkerkunstens hans har hatt for menneskehetens tilegnelse av kunnskap og underholdning (selv om kineserne var tidligere ute med boktrykking). For med denne tyskerens oppfinnelse var informasjonssamfunnet «plutselig» et faktum.

– Smartklokke – yay or nay?

– Som teknologisk ignorant har jeg mer enn nok med min iphone.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt?

– Rekruttere bredest mulig. Forsvaret trenger også de som har såkalt hull i sin CV og ikke bare de skoleflinke. Skal Forsvaret speile samfunnet, ja så må det gjøre nettopp det; da må det være plass til også de som ikke nødvendigvis er så skolemotiverte – for det er både synd for arbeidsmiljøet og dumt for oppdragsløsningen å gå glipp av mennesker med en litt annen tilnærming enn «slik gjør vi det her». Og med referanse til Heimevernet – der tenkes det mye og kreativt «utenfor boksen» i styrkestrukturen.

I tillegg sørge for å beholde medarbeidere (som har kosta dyrt å rekruttere) blant annet i form av en levelig lønn – og at ikke minst ungt befal og offiserer på beordringssystemet, der noen sogar har en familie som medbringes, også gis skikkelig boforhold; anstendig boforhold er også internkommunikasjon til egne ansatte – i tillegg til et godt kvalitativt liv!

Powered by Labrador CMS