Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I april 2014, etter at Russland erobret Krim og idét en dødelig krig brøt ut i Øst- Ukraina, hvor Moskva ansporet separatisme og støttet anti-Kyiv-styrker, tok opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov i bruk en grovt nedsettende betegnelse for å antyde at president Vladimir Putin var i mental ubalanse.
Nemtsov, som høyt og tydelig opponerte mot russisk aggresjon mot Ukraina på det tidspunktet, ble skutt og drept i nærheten av Kreml neste februar.
Følelser og mistolkninger
Syv år senere har Putin lansert en massiv og uprovosert eskalering av krigen i Ukraina. Ordene og handlingene hans i ukene før invasjonen, og i dagene etter at Russland skjøt ut de første missilene den 24. februar, har reist et ubehagelig og i økende grad uunngåelig spørsmål: Oppfører han seg rasjonelt?
For mange tyder invasjonen i seg selv på – rasjonell eller ei – at han bygger beslutningene sine på en slags skjør blanding av følelser og mistolkninger av tilgjengelige fakta, noe som har forårsaket unødvendige blodsutgytelser, og helt sikkert kommer til å forårsake mer.
Toppen av irrasjonalitet
Det er «nå klart at han virkelig har skilt seg fra virkeligheten. Dette er en tragedie.», skrev Mark Galeotti, forfatter og russlandsekspert, om Putin like etter at invasjonen begynte.
Putin har i lang tid vært betraktet som pragmatisk, ved at han vanligvis skrider frem på kjølige beregninger om hva han kan gjøre for å oppnå målene sine – og hva han kan slippe unna med.
Men invasjonen og krigen kan tyde på det motsatte. Om ikke annet virker det som om laserblikket hans rettet mot å skaffe seg kontroll over Ukraina tre tiår etter Sovjetunionens kollaps kan ha blindet ham for – eller vendt blikket hans bort fra – sitt eget lands beste.
«Akkurat nå er bare én ting sikkert: Putin prioriterte sin egen, personlige besettelse fremfor Russlands interesser.», skrev Kadri Liik, seniorforsker ved tenketanken European Council on Foreign Relations, i artikkelen Krigsbesettelsen: Hvorfor Putin risikerer Russlands fremtid.
Putins beslutning om å lansere en større militæroffensiv mot et land, hvis folk han har kalt «ett» med russere, kan se ut som toppen av irrasjonalitet.
Rasjonelt på feilslått grunnlag
En annen mulig forklaring er at Putin til slutt vurderte angrep som beste måten å oppnå målene sine på – at han oppførte seg rasjonelt, på en måte, men basert på et svært feilslått grunnlag av påstander, oppfatninger eller antakelser.
I årevis har Putin signalisert ønsket sitt om å få Ukraina innunder Moskvas kontroll. Og han satte invasjonsplanen sin ut i live så tidlig som sist vår, ved å øke styrkenivået ved Ukrainas grenser, og siden ese dette ut jevnt, fra og med i høst.
Fortjener ikke suverenitetsstatus
Idét verden bivånet med uro og USA advarte om at en invasjon kunne begynne når som helst, var mange av dem som hadde fulgt med på Putin i årevis blant dem som trodde at han var tilbøyelig til å holde igjen – inntil en rystende tale sist uke begravde den tanken dypt.
I talen den 21. februar understreket Putin sin tidligere innsats i å fremstille Ukraina som en illegitim stat som ikke fortjener suverenitetsstatus, og som ikke burde eksistere utenom som surret fast til Russland. Han gjentok også sine uriktige påstander om at myndighetene utfører «folkemord» i Donbas, hvor russisk-støttede separatister, hvis krigføring mot Kyiv har ført til mer enn 13.200 drepte siden 2014, kontrollerer deler av to provinser.
Siden den tid har Putin lesset på med bemerkninger som har næret bekymringer om forstanden hans. Den 25. februar, dagen etter at invasjonen begynte, beskrev han regjeringen til den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskij, grunnløst og bisarr nok som en gjeng med «narkomane» og «nynazister».
«Han høres forstyrret ut»
Kanskje enda mer avslørende var når han formanet det ukrainske militæret til å utføre militærkupp – en oppfordring som syntes å blottlegge en grell misforståelse om moralnivået og de rådende holdningene mot Russland i Ukraina. Der har åtte år med aggresjon ledet av Putin, forsterket fiendtligheten mot Kreml og skubbet nasjonen lenger bort fra Moskvas påvirkningsfelt.
For folk som har studert Putin eller personlig hatt noe med ham å gjøre, fremsto hans nyligste ordbruk og handlinger som et alarmerende omslag.
«Jeg har sett på og lyttet til Putin i mer enn tretti år. Han har forandret seg.», tvitret Michael McFaul, USAs ambassadør til Russland i 2012-2014 og professor ved Stanford-universitetet, den 26. februar. «Han høres ut som om han er helt koblet fra virkeligheten. Han høres forstyrret ut.».
Pragmatisk leder
Selv etter erobringen av Krim i 2014 og andre grep han har tatt siden den tid, har «Putin alltid virket som en ekstremt pragmatisk leder i min oppfatning.», ble Tatjana Stanovaja, Kreml-ekspert og grunnlegger av den politiske analysegruppen R.Politik, sitert på å si i en The Guardian-artikkel 25. februar. «Men nå når han gått til krig mot Ukraina, handler beslutningslogikken bare om følelser, den er ikke rasjonell.».
Marco Rubio, en amerikansk, republikansk senator fra Florida og nestleder for senatets etterretningskomité, så ut til å antyde i en Twitter-melding den 26. februar at han satt på gradert informasjon fra amerikanske etterretningsbyråer om Putins mentale tilstand.
«Jeg kunne ønske jeg kunne dele mer, men i denne omgang kan jeg si at det er ganske åpenbart for de mange at en skrue er løs hos Putin.», skrev han.
Kombinert med spørsmålene om Putins forstand finnes det bevis på, delvis på grunn av koronapandemien, at han stort sett beveger seg innenfor en liten krets av rådgivere, de fleste av dem krigshissere.
Dette kan bety at beslutningene fattes på grunnlag av en drastisk begrenset informasjonsflyt, og på et ufullstendig, upresist eller filtrert informasjonsgrunnlag gjennom hans nærmeste medarbeideres partiskhet.
«Veldig grunnleggende feilgrep»
Utover den indre sirkel, kan Putin også tenkes å være mottakelig for påvirkning av smiskende tjenestemenn, politikere og statlig media som er ilagt oppgaven å spre propaganda, som presidenten på sin side konsumerer – en ond sirkel som kan ha bidratt til å forme beslutningene hans om Ukraina.
Mange observatører har sagt at det russiske felttoget later til å ha hatt tregere fremrykking enn Putin kan ha planlagt. Filmklipp av havarerte russiske kjøretøy og soldater som er drepte eller fanget i Ukraina, har forsterket dette inntrykket.
«Så langt kan vi åpenbart bare trekke foreløpige konklusjoner, men det russiske militæret gjør noen veldig grunnleggende feilgrep fra strategiske til taktiske nivåer.», skrev Rob Lee, en tidligere U.S. Marineoffiser og krigspolitikkforsker ved King’s College London, på Twitter den 28. februar. «Putin setter også militæret sitt i en veldig vanskelig situasjon med urealistiske mål, og uten å gi dem særlig advarsel.».
Det russiske felttoget «ser ille ut» fordi antakelsene bak det «var sprø», tvitret Michael Kofman, direktør ved Russiskstudier ved CNA, en amerikansk tenketank, den 27. februar.
Oppdiktet
Mangel på presis informasjon, og heiagjenger i statlig media og parlamentet som gjentar hans besynderlige gjengivelser av situasjonen i Ukraina, kan ha påvirket Putins evne til å vurdere forholdene der og til å planlegge invasjonen effektivt.
«Han forsøkte å gjennomføre en rask operasjon i håp om at den ukrainske siden kom til å kollapse – fra topplederne til menige på slagmarken. Det er mulig at galningen seriøst belaget seg på å beholde det psykologiske og moralske overtaket.», skrev Maksim Trudoljubov, sjefsredaktør for Russia File, en blogg som publiseres på den amerikanske tenketanken Kennan Institute, på Facebook den 27. februar.
Putin «nektet å forstå at hele dette «overtaket» var oppdiktet av hans egne TV- kanaler. I mange år har etermediene og avisene hans hatt én eneste kunde og én eneste ekte seer – ham selv.», skrev Trudoljubov. «Han har latt seg forgifte av sine egne løgner.».
Denne teksten ble først publisert på Radio Free Europe. Oversatt til norsk av Sian O'Hara.
