Meninger
Putins vei fra kriminell gategutt til krigsforbryter
En småkriminell gategutt i St. Petersburg lærte seg å kompensere for at han var liten av vekst med spesielt aggressiv adferd når det kom til slåsskamper.
Publisert
Sist oppdatert
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Han kunne gå løs på større gutter med biting og kloring, tilsynelatende uten å tenke på hva utfallet kunne bli. Etter hvert lærte han seg kampsportteknikker, ble oppdaget av KGBs talentspeidere, og rekruttert til agentopplæring.
«Mannen uten ansikt»
Forfatteren Masja Gessen har i boken «Putin – mannen uten ansikt» (Gyldendal 2005) gitt en inngående og veldokumentert beskrivelse av dagens russiske presidents livsløp og personlighetstrekk frem til hans første periode på maktens tinde i Kreml.
Jeg har møtt Putin, og kan bekrefte at den tittel Gessen valgte for sin bok gir et godt bilde; et helt uttrykksløst ansikt, uten mimikk og med et kaldt og avvisende blikk. Han var viseborgermester i St. Petersburg og fulgte borgermester Anatolij Sobtsjak til Oslo i februar 1994 i anledning Vinter-OL og en stort anlagt næringslivskonferanse i Oslo rådhus, som jeg hadde ansvaret for å gjennomføre. Sobtsjak var svært populær i Russland og ble på den tiden regnet som en mulig etterfølger til president Boris Jeltsin.
Viseborgermester
To år etter norgesbesøket ble Sobtsjak rammet av intrigemakeri, beskyldninger om korrupsjon og forsøk på forgiftning. Putin var fortsatt en nær medarbeider. Det var faktisk også Dmitrij Medvedev, som har fulgt Putin som en skygge gjennom hele karrieren. Han satt på borgermesterens forværelse i rådhuset i St. Petersburg da jeg var der i oktober 1993 for å drøfte med Sobtsjak programmet for hans opphold i Norge.
Etter tre hjerteinfarkt på relativt kort tid var det over og ut med Sobtsjak. Parallelt med dette hadde Putin involvert seg med en oligark, Boris Berezowskij, som var en av president Jeltsins venner og støttespillere, og som i likhet med en rekke smarte forretningsmenn hadde forsynt seg grovt av statlige verdier i den kaotiske tiden etter Sovjetunionens kollaps. Viseborgermester Putin hjalp oligarken med å etablere seg i St. Petersburg med tillatelser og fasiliteter for import av biler fra utlandet.
Bygge nettverk og kjøpe lojalitet
Berezowskij takket for hjelpen ved å introdusere Putin til makteliten i Kreml. Der ble han utnevnt som sjef for det hemmelige politiet etter at FSB-sjefen ble sparket av Jeltsin. Presidentens nærmeste søkte etter en kandidat til å overta etter den stadig mer hjelpeløse, alkoholiserte og inkompetente Jeltsin, og Putin ble av Berezovskij solgt inn som noe så sjeldent som en absolutt ubestikkelig person, blottet for både personlighet og egeninteresse, og som hadde dokumentert handlekraft.
Putin benyttet sin nye posisjon til å bygge nettverk og kjøpe seg lojalitet i FSBs offiserskorps. Det ble hans primære maktapparat i alle år siden.
De siste par årene har han i sin selvpålagte isolasjon under pandemien møtt svært få ut over et sjikt av konservative FSB-topper, som alle er opplært til å se fiender over alt, internt og eksternt. Nato er definert som en ekspanderende, fiendtlig militærallianse som truer Russland.
Bort fra virkeligheten
Putin har i dette ekkokammeret beveget seg bort fra virkeligheten og konstruert sin egen. Han mener å ha bygget opp en militær kapasitet som er stor nok til å utfordre Nato og sette en stopper for alliansens videre utvidelse østover. I virkeligheten en tilbakevending til russisk imperialisme slik vi kjenner den fra historien.
Å true og forgripe seg på nabostater var normen, alt fra at tsaren ferierte i husbåter med sitt hoff helt opp i fjæresteinene til det persiske riket til å gjøre Polen til russisk provins og herse med den polske befolkning.
Fiendtlighet og direkte hat mot russerne ble skapt i alle himmelretninger gjennom århundrene. Så sent som på 1960-tallet var det krigshandlinger mellom russiske og kinesiske styrker ved Ussuri-elven.
Feilberegning
Putin har feilberegnet det meste ved å gå til angrep på hele Ukraina. Han har åpenbart trodd at han ville se noe av den samme begeistring i egen befolkning denne gangen som da Krimhalvøya ble annektert i 2014, og han har trodd at han ville kunne oppnå en rask seier, som i Georgia i 2008, og få innsatt en pro-russisk regjering i Kiev som kunne holde Ukraina i russisk interessesfære. Nå ser han at det kan glippe hele veien – det siste er Ukrainas søknad 1. mars om medlemskap i EU - og han begynner å ta i bruk stadig mer brutale virkemidler i krigføringen, som å teppebombe et boligområde.
Å sette A-våpnene i kampberedskap er en ganske ekstrem handling. Nato-land med A-våpen lar seg ikke hisse opp. Putins intellekt er ikke stort og fleksibelt nok til å takle situasjonens kompleksitet. Han har tatt seg vann over hodet. Hans instinkt er likevel å fortsette å slåss, slik han gjorde som gategutt.
Putins ettermæle
Det vi vil bli vitne til er dessverre en ubeskrivelig katastrofe for Ukraina, men landet vil bli bygget opp igjen med massiv assistanse fra vestlige stater. Det blir en trist skjebne for det russiske folk, som i tillegg til å oppleve trangere økonomi vil bli isolert og oppleve stigmatisering for ugjerningene til deres forrykte president. Putin vil bli anklaget for krigsforbrytelse og forbrytelser mot menneskeheten, og om ikke en dom i Haag kan sette ham ut av spill i praksis, kan vi håpe på at et kupp i Kreml gjør det.
Det sies at Putin har det med å spørre russiske historikere om hva de tror blir hans ettermæle. Uansett hva de har våget å si - vi kan allerede konstatere at Putins drøm om å bli husket som en av de store russiske statsledere er knust; hans navn og gjerninger vil gå inn i historiebøkene med sammenlikninger mer med Adolf Hitler enn med tsar Peter den store, som er hans forbilde.
