Hvordan det russiske militæret ble en moderne, effektiv og dødelig krigsmaskin

Operasjonen har blitt omtalt av enkelte som «Operasjon Z», på grunn av det gjenkjennelige Z-merket på russiske militær- og støttekjøretøyer. Det er det største og mest komplekse militæreoperasjonen iverksatt av Moskva siden invasjonen av Afghanistan i 1979.

For første gang ser verden den enorme kraften til Russlands militærmaskin, nå ikledd ny drakt – en modernisert, profesjonell kampstyrke som er blitt fullstendig fornyet siden krigen mot Georgia i 2008.

Til tross for at de kom seirende ut av den krigen, stilte russerne seg kritiske til egne prestasjoner i kamp, og ga seg i kast med en tiårig moderniseringsprosess av eget forsvar. Drevet av en massiv utvidelse av forsvarsbudsjettet på om lag 700 milliarder amerikanske dollar.

Så hvilke militære erfaringer gjorde Russland seg etter konflikten i Georgia, og hvordan ser vi dette utspille seg på slagmarken i Ukraina?

«Z-styrken» og tsjetsjenske kommandosoldater

Den pågående offensiven i Ukraina gjennomføres av to nyopprettede hæravdelinger i Russlands vestlige og sørlige distrikter, nær den ukrainske grensen.

Avdelingene ble etablert etter Russlands annektering av Krim i 2014. Disse styrkene favner om ulike våpengrener – som panser, infanteri, missil og artilleri, luftstyrker og ingeniører – og ble prioritert i reformarbeidet.

Den første bølgen med Russlands invasjonsstyrker omfattet omlag 60 taktiske bataljongrupper (med personell på opptil 60.000). I tillegg til luftbårne elitesoldater, spesialstyrker, den luftbårne langdistansegrenen av luft- og romforsvaret (som håndterer kjernevåpen og konvensjonelle angrep), og den russiske marinen.

I tillegg har russerne engasjert den såkalte folkemilitsen i utbryterregionene Donetsk og Luhansk – to hærkorps som består av omtrent 40.000 personer, og som fungerer som hovedangrepsstyrken i Øst-Ukraina.

I likhet med operasjoner gjennomført i Syria, bruker russerne spesialoperasjonsenheter for å utføre rekognoseringsoppdrag, sabotasjeoperasjoner bak fiendelinjer og målrettede aksjoner mot sentrale politiske og militære ledere, det kan også komme til å gjelde Ukrainas president Volodimir Zelenskij.

Noe annet som er verdt å merke seg, er russernes utstrakte bruk av den tsjetsjenske papamilitære organisasjonen, populært kalt «Kadyrovtsy.»

Kadyrovsty blir omtalte som kamperfarne, høymotiverte og hensynsløse krigere. Derfor blir kadyrovtsyene ofte brukt for å skape frykt blant fiendtlige styrker. I nyere tid har den tsjetsjenske paramilitære organsisasjonen støttet flere av Russlands militæraksjoner, de har vært med russiske styrker i Libanon, Georgia og Syria. De var og tilstede 2014-15 under kampene i Øst-Ukraina hvor de kjempet sammen med pro-russiske separatister.

I den pågående krigen i Ukraina vil Kadyrovtsyene sannsynligvis bli brukt i urban krigføring, og i systematiske «sikkerhetssveiper» på innsiden av russiskokkuperte territorier, som uten tvil kommer til å ende med omfattende arrestasjoner og forfølgelser.

Russlands foreløpige militære strategi og mål

Den første fasen av den nye russiske offensiven har vært konsentrert om ukrainsk militær infrastruktur:

• Fere bølger med koordinerte krysserrakettangrep og artilleriangrep mot Ukrainas militære infrastruktur (inkludert flyplasser, radarinstallasjoner, militærkommando og etterretningshovedkvarter, ammunisjonslagre, oljeraffinerier og militære anlegg på land og til sjøs).
• Store cyberangrep og annen elektronisk krigføring.
• Simultane luftangrep og tokt langt inn i Ukraina utført av spesialstyrker, inkludert erobring av den strategisk viktige flyplassen Hostomel på utsiden av Kyiv.
• Et kraftig frontalangrep i Donetsk og Luhansk, for å trekke ukrainske styrker inn i en forlenget forsvarskrig.
• Delvis sjøblokade av ukrainske havner.
• Erobring av flere ukrainske byer

Selv om russerne har møtt kraftig motstand fra ukrainske styrker, har de avgjørende fortrinn på slagmarken, inkludert overlegenhet i luft, og kontroll over enkelte strategiske soner. De samtidige militære fremrykningene fra flere fronter har også tvunget det ukrainske militæret til å svare mer sporadisk, og fokusere på forsvarsoperasjoner rundt storbyene.

Lærdommer fra den georgiske konflikten

Et slikt samtidig angrep på flere fronter ved bruk av sofistikerte kampsystemer var ikke mulig i Russlands femdagerskrig mot Georgia i 2008. Selv om Russland vant krigen, pådro de seg betydelige tap. Konflikten blottla omfattende mangler i styrkene deres, som stort sett bestod av militært matriell fra Sovjetunionen.

For eksempel bruke Russland knapt høypresisjonsvåpen eller krysserraketter, slik vi ser i dagens krigføring I Ukraina. I stedet ble de nødt til å benytte taktiske og strategiske luftstyrker i respons på et sterkt georgisk luftforsvar, som skjøt ned en rekke russiske fly.

I Ukraina er Russland nå avhengige av langdistanse-høypresisjonsangrep – fra luft, sjø og land – som innebærer minimal risiko for russiske fly.

I Georgia inntok Russlands aldrende stridsvogner og andre pansrede kjøretøy større urbane områder, og ble tvunget til å delta i langdryge gatekamper. På vei til konflikten var det andre utfordringer med logistikken, blant annet fikk flere av de russiske kjøretøyene fikk motorstopp eller ble involvert i trafikkulykker.

I Ukraina har russiske styrker tendert mot å omringe større byer i et forsøk på å presse det ukrainske militæret til tilbaketrekning. Russerne intensiverer rakettangrepene og luftangrep mot urbane mål.

Tilbake i 2008 kunne russerne ikke gjøre mye for å forhindre USA fra å utplassere krigsskip i en havn i Svartehavet som et maktsymbol i nærheten av kampene. I dag hindrer russiske flåtegrupper i det østre Middelhavet USAs og Natos flåter fra å legge press på russerne på bakken i Ukraina.

Hva kan skje nå?

Russerne og ukrainerne har sagt seg villige til å i møte til samtaler på grensen mellom Hviterussland og Ukraina, men Russland avviser at de vil stanse offensiven.

Tvert imot, i en erklæring fra russiske myndigheter kvelden før (Red.anm. Denne kronikken er datert mandag 28.2), ble atomberedskapen hevet til høyt nivå og det ble signalisert at de var klare til å trappe opp militæroffensiven. Kreml forsøker på den måten å avskrekke Vesten fra å støtte Ukraina, og å legge tungt økonomisk press på Russland.

Som del av fremrykningen sin, er det russiske militæret også tilbøyelig til å ty til andre dødelige fortrinn, blant dem er TOS-1, en tungvekter-flammekaster som kan fyre av termobariske stridshoder. Slike våpen, som ble brukt av Russland i konfliktene i Tsjetsjenia og Syria, bruker oksygen for å skape høytempererte eksplosjoner.

Så hva kan skje nå, sett fra et militært perspektiv? Russlands stategi vil trolig være:

• Konsolidere den strategiske kontrollen over territoriet i Øst-Ukraina.
• Omringe og nedkjempe ukrainske styrker i Donetsk og Luhansk, og beseire Kharkiv, Ukrainas nest største by, som er under direkte angrep.
• Isolere Ukraina fra resten av verden med en total sjøblokade, og ved å ødelegge de gjenværende flyplassene, noe som ville bremset de økende, utenlandske militær bidragene.
• Og hovedformålet politisk: Beseire hovedstaden, Kyiv, for å innsette et pro-russisk regime.

Den økende motstanden fra det ukrainske militæret kommer uten tvil til å tvinge russerne til å intensivere tempoet på operasjonene sine. Vi bør også forvente at kampene etter hvert forflytter seg inn i bystrøk.

Heving av Russlands strategiske atomvåpenstyrker til «kampberedskap» (en nesten-krigstilstand) øker risikoen for at krigen brer seg utover Ukrainas grenser.

Denne saken var først publisert i The Conversation og oversatt til norsk av Sian O´Hara.