Meninger

SAMTALER: Russlands Vladimir Putin har skapt fallhøyde for seg selv ved den militære styrkeoppbyggingen mot Ukraina. Her er han i samtaler med USAs president Joe Biden i Sveits sommeren 2021.
SAMTALER: Russlands Vladimir Putin har skapt fallhøyde for seg selv ved den militære styrkeoppbyggingen mot Ukraina. Her er han i samtaler med USAs president Joe Biden i Sveits sommeren 2021.

– Putin puster lettet ut etter samtaler med USA

Den militære oppbyggingen har skapt stor fallhøyde for Russlands president, skriver Oddmund Hammerstad.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Nå har de snakket sammen, Biden og Putin, og det blir nye samtaler 10., 12. og 13. januar som vil få meget stor, antakelig avgjørende betydning for hvilken sikkerhetssituasjon europeere skal leve med i tiårene fremover.

Putin sier etter samtalen med Biden 30. desember, som han selv tok initiativet til, at han har tro på at de forestående samtaler og forhandlinger vil føre til framskritt og etablere en effektiv russisk-amerikansk dialog basert på gjensidig respekt og hensyn til hverandres nasjonale interesser.

Vi kan nærmest høre det lettelsens pust Putin kommer med.

Han har bedrevet det som på fagspråket er opptakten til påtvunget diplomati ved å holde rundt 100.000 soldater i truende posisjoner i felten over så lang tid at akkumulerte kostnader må ha blitt meget store, i tillegg til at det har skapt stor fallhøyde for Putin på hjemmebane.

Et nullsumspill

Frem til USAs og Russlands diplomater og eksperter møtes 10. januar, jobbes det nå intenst med å finne en vei ut av det nullsumspill som utviklingen så langt har lignet på. Det vil gi føringer for møtet 12. januar mellom Russland og Nato-land, som forhåpentligvis vil gi grunnlaget for at møtet i OSSE(Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa)-regi dagen etter kan formalisere en prosess videre med reforhandling av Minsk 2-avtalen av 2015 og en vinn-vinn løsning som ikke bare Putin sårt trenger.

Biden har behov for en diplomatisk triumf; det var et av hovedbudskapene umiddelbart etter hans inntreden i Det hvite hus at tiden var kommet for å avslutte de evige kriger, bruke diplomati aktivt for å løse konflikter og være tilbakeholden med bruk av militærmakt. Det kan vise seg at muligheten er der nå. Et nullsumspill kan gli over i prosesser for vinn-vinn. Det var nok flere enn meg som satte pris på at den erfarne diplomaten og tidligere Nato-ambassadør, Kai Eide ga uttrykk for det.

Nødvendige forbehold

I to kronikker 27.12 kommer politioverbetjent Dag Røhjell i PST med interessante refleksjoner om hva som kan være bakgrunn og motivasjon for den retorikk vi hører fra Putin. Det er ikke så mange som våger det Røhjell gjør, for det er vanskelig å si noe med sikkerhet om hva som er reelle trusselbilder for lederne i Kreml, og hva som er innbilte, endog egenproduserte, falske bilder. Røhjell tar de nødvendige forbehold, og han er i godt selskap når han må gi opp å komme til full klarhet i tematikken. I en radiotale i BBC 1. oktober 1939 kom Winston Churchill med dette berømte hjertesukk: «Soviet Union foreign policy is a puzzle inside a riddle wrapped in an enigma, and the key is Russian nationalism.».

Den nøkkel som Churchill pekte på er verdt å ta i bruk. Det er innenfor den døren som da kan låses opp at Putin romsterer og finner historiske godbiter om Russlands storhet som han kontrasterer til den katastrofe som han mener inntraff ved Sovjetunionens sammenbrudd for 30 år tilbake. Betydningsinnholdet som normalt legges i begrepet nasjonalisme i vestlig politisk terminologi er ikke helt det samme som Putin legger i det. Historikere og statsvitere som fordyper seg i temaet ser nok forskjellene og nyansene. Men de er ikke så mye å se i mediebildet.

Der er det mest de enkle analyser og forestillinger om russiske intensjoner vi får presentert.

Ortodokse kristne

Putin er imidlertid primært opptatt av å holde seg ved makten. Han spiller på de strenger han ser...

Dagens russiske president, Vladimir Putin bedriver en slags semantisk infiltrasjonsprosess på hjemmebane hvor nasjonalisme-begrepet skal favne den russiske sivilisasjon, hintende også til en panslavisk sivilisasjon. Det skal også favne og beskytte den ortodokse kristentro. Churchill så nok mye av dette, innbakt i det kommunistiske statssystem under Josef Stalins ledelse, men rasjonaliserte det til et samlegrep: russisk nasjonalisme.

Det kan uansett bli krevende for nabostater med befolkning som har innslag av mennesker med slavisk etnisitet og ortodoks tro, med den retorikk som Putin har tatt i bruk.

Putin er imidlertid primært opptatt av å holde seg ved makten. Han spiller på de strenger han ser, og en av dem er, som nevnt, å ta frem godbiter fra Russlands historie som kan skape hornmusikk i brystkassen på den vanlige russer. Selv har han tsar Peter den store som forbilde, sier han – tsaren som grunnla keiserdømmet i Russland for temmelig nøyaktig 300 år tilbake. Han flyttet hovedstaden fra Moskva til St. Petersburg og åpnet Russland for samarbeid og påvirkning fra europeiske stater i et omfattende moderniseringsprogram for det russiske samfunn. Det burde Putin minnes om i løpet av de kommende samtaler, fremført med smil og i respektfulle ordelag.

Fristelsen til å nevne at han minner mer om en senere keiser, den reaksjonære Nicholas I – som skrudde tiden tilbake i et program hvor ortodoks tro, autokrati og en særegen form for nasjonalisme ble gjennomført med hård hånd, bør man motstå.

Fant tonen med Gorbatsjov

USA har til nå ikke lagt for dagen særlig stor respekt for Russland. «Upper Volta with nukes», var en flåsete måte å gi uttrykk for dette på blant amerikanske politikere i den tiden jeg hadde mye med dem å gjøre på 1980-tallet.

Likevel fant president Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov tonen i en dialog om nedrustning og kontroll med atomvåpen. Etter Murens fall og Sovjetunionens oppløsning i 1989-90 var det et vindu i noen år med mulighet for å dra Russland inn i en dialog om en all-europeisk sikkerhetsarkitektur.

Clinton fant det for godt å overtale de opprinnelige Nato-medlemmer til å være med på en utvidelse av alliansen østover.

Det så lovende ut en stund med den gode tone som presidentene Boris Jeltsin og Bill Clinton fant seg imellom.

Men kombinasjonen av amerikansk nedlatenhet overfor et kommunistregime som de hadde beseiret, slik de så det, og en inkompetent russisk ledelse, førte til den kollaps og det kaos som tillot den ganske utrolige prosessen som løftet Putin inn i Kreml. Clinton fant det for godt å overtale de opprinnelige Nato-medlemmer til å være med på en utvidelse av alliansen østover.

Der ligger hunden begravet.

Powered by Labrador CMS