Putin har spilt høyt, og vil trolig tape på det

Karsten Friis kom så raskt med sin kommentar til mitt innlegg 20. desember – faktisk samme dagen - at man kunne tro at han satt klar ved tastaturet. Nå er det kommet så mange andre på banen som, med litt ulike resonnementer, er enige med meg i at det er lite sannsynlig at Putin går til militært angrep på Ukraina, at jeg egentlig kunne innskrenke meg til å anbefale Friis å sette seg ned med kaffe og julebakst og ta en lang og god samtale med sin kollega i NUPI, Julie Wilhelmsen. Jeg holder henne for å være en av våre fremste forskere på Russland for tiden, forskning med relevans til god forståelse av landet, folket og staten generelt og til Putin og den russiske elite spesielt.

Ære

Det er viktig å være krystallklar, skriver Friis – og mener at det er galt av meg å kritisere vestlige statsledere og Natos generalsekretær for sin «klare tale». Friis sier imidlertid at det kan være andre enn rasjonelt baserte beslutninger som fører til at Putin beordrer angrep på Ukraina; det kan være forestillinger om ære, for eksempel.

Les også:

Er Russlands mobilisering et narrespill?

Jeg er ikke uenig i det – i mafiakretser og hos høyreekstremister og nasjonalister er æresbegreper ofte grunnlaget for beslutninger om drap og terror. Da burde en slutning for Friis være at det er uklokt å utfordre nettopp en slik mulig reaksjon hos en statsleder som Putin (som jeg i min kommentar til Friis’ innlegg valgte å karakterisere som en smart streetfighter; jeg har gjort dypdykk i hans oppvekst og karriere).

Jens Stoltenberg velger å fremstå svært aktiv og profilert, nærmest som en hærfører med besøk ved fronten i Nato-land som har grenser med Russland og tar imot Ukrainas president i Nato-hovedkvarteret.

Ukraina er ikke medlem av Nato, og Nato er ikke blant de parter som har forhandlet de såkalte Minsk-avtalene fra 2014 og 2015. Det er Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som har hatt regien. Det er ikke mye i avtalene som er innfridd, og det skyldes begge parter. Et positivt trekk i bildet er imidlertid at demarkasjonslinjen som er beskrevet i avtaleteksten blir respektert, og det burde derfor være grunnlag for å komme ut av det null-sum-spill som i dag synes å pågå, og reforhandle Minsk 2 av 2015, slik Putin ber om.

Kontraproduktivt

Stoltenbergs rolle og retorikk synes meg å være ganske kontraproduktiv i den spente situasjonen vi nå har. Å nærmest signalisere et fremtidig Nato-medlemskap for Ukraina nå, et land med et så umodent demokrati, skjørt rettssystem, gjennomsyret av korrupsjon, med politikk og økonomi i styrtrike oligarkers grep og høyreekstreme grupperinger som gjør seg høylytt gjeldende uten at sentrale myndigheter synes å bry seg, er uklokt. Det får applaus fra statsledere i de Nato-land som har grense mot Russland - de samme statsledere som kritiserer Bidens diplomatifremstøt. De skal ha seg frabedt at noen forhandler over deres hoder med Russland om spørsmål som kan angå dem. De representerer land med varierende grad av illiberale trekk i sine demokratiske styreformer.

Les også:

Tungvektere veier inn: Ukraina-invasjon vil trolig gi tap for Putin

Diplomatisk tilnærming

Posisjoneringer før forhandlinger er vanlig, og Putin har gått svært langt for å etablere et påtvunget diplomati (“coercive diplomacy” på diplomatspråket). Etter nærmere to år med manøvreringer av store troppestyrker nord og øst for Ukraina, har han nå praktisert dette til sitt ytterpunkt. Det siste er deployering av bombefly til Hviterussland. Nå er tiden der for å tenke og handle med diplomatisk tilnærming. Og samtaler og forhandlinger er heldigvis nær forestående.

Faren for invasjon kan være der, men passer best inn i illusjoner hos høyreekstremister og hauker på hver side i konflikten. Ukrainerne er et tøft folkeferd, og kommer neppe til å gi seg, selv om Russland skulle rykke inn og vinne militært i første runde. Separatistene i Donbass-regionen anser seg som russere. De utgjør ca 40 prosent av befolkningen og er definert som russisk minoritet i Ukrainas grunnlov av 1996. De legger for dagen stor brutalitet i krigshandlingene og i behandlingen av sivile som opponerer, med fengsling og tortur. Flere fengsler med preg av konsentrasjonsleir er opprettet.

Jeg mener Friis og andre som synes å kjøre litt vel mye i etablerte hjulspor fra Den kalde krigens tid, bør se de lange historiske linjer i Europa og reflektere over det forhold at Natos verdigrunnlag og alliansens paragraf 5 faktisk er i ferd med å bli utvannet.