Forsvarets selvpålagte krav til militær kompetanse

Et vanskelig arbeidsmarked og for høy grad av frivillig turnover har ført til mangel på Forsvarets viktigste ressurs; personell. 

Det er ikke bare det at Forsvaret mangler folk til å fylle uniformene som ligger på lager rundt om i landet, men det folkene har med seg inn i organisasjonen – kompetanse – som for tiden er én av de største utfordringene for Forsvaret.

Forsvarssjefen har i et innlegg i Forsvarets forum pekt på pensjonssaken og lave utdanningstall ved Forsvarets skoler over de siste årene, som én av hovedårsakene til at Forsvaret befinner seg i en uheldig situasjon personellmessig.

Men Forsvarssjefen peker også på en av de andre rotårsakene til at Forsvaret nå står i en personellkrise;

«Forsvaret [...] utdanner våre folk selv».

Unik kompetanse

Vi har hørt det mange ganger i løpet av de siste par årene, fra flere sentrale ledere i Forsvaret; Forsvarets (militært) ansatte besitter en unik kompetanse som kun utvikles ved Forsvarets skoler. 

Det er utvilsomt mye sannhet i det.

Det er ingen sivile utdanningsinstitusjoner som lærer deg å kjøre og skyte med K9 artillerivogn eller Leopard stridsvogn, å fly P8 Poseidon eller grunnleggende soldatferdigheter. 

Det er nok heller ingen andre enn Befalsskolen og krigsskolene som utdanner militære ledere som kan lede i det som sannsynligvis er de vanskeligste situasjonene en leder kan komme i.

Men hvorfor skal Forsvaret da bruke denne unike og spesielle kompetansen, som ikke fins noen andre steder enn internt i organisasjonen, til å gjøre oppgaver som helt fint (og noen vil si bedre) kan gjøres av noen som er utdannet ved en sivil skole?

Les også: 

Nesten halvparten fekk toppkarakter på fagprøva

Gammelt nytt

Det bør ikke være noen overraskelse for forsvarsledelsen at vi nå står i en situasjon hvor mangelen på kompetanse er et stort problem. Det tror jeg de på øverste nivå kunne se allerede i 2019, da de satte ned Svendsen-utvalget. 

Utvalget skulle se på hvordan Forsvaret kunne bedre evnen til å rekruttere, beholde og utvikle kompetanse.

Jeg skal ikke dra opp den diskusjonen igjen. Men det er noe som henger igjen flere år senere, som også Berit Svendsen, leder for utvalget påpekte i 2022 da Forsvaret fikk sterk kritikk fra riksrevisjonen; 

«Et problem er troen på at militær kompetanse er tilstrekkelig for å forvalte tunge fagområder, som teknologi».

Denne klokkertroen på at det kun er den militære kompetansen som er «god nok», i tillegg til systematiske hindringer som er i veien for endring, er pekt på av både meg og Norsk Tjenestemannslag Forsvar. Professor Glenn-Egil Torgersen kunne peke på en annen del av bakgrunnen for de problemene Forsvaret opplever nå.

Meninger

«Militær har mer verdi enn sivil»

Vi må tenke nytt

Som vi har kunnet lese fra blant annet sjef for Forsvarsstaben generalløytnant Ingrid Gjerde, er spørsmålet om Forsvaret denne gangen tør å tenke nytt om kompetanse i Forsvaret. 

Basert på den siste runden med militære stillinger som har begynt å dukke opp på arbeidsmarkedet, ser svaret ut til å være «ikke enda». 

I de militære stillingene er det fortsatt de tolv ukene med kurs på Sessvollmoen som er avgjørende for om man er kvalifisert til å jobbe i Forsvaret eller ikke. Uavhengig av om man skal være strukturplanlegger og jobbe med dataforvaltning, eller jobbe med sikkerhet. 

Dette er bare to eksempler på stillinger hvor Forsvaret enkelt kunne hentet inn solid kompetanse fra det sivile arbeids- eller utdanningsmarkedet. Forsvaret insisterer så langt på å basere seg på et minst mulig rekrutteringsgrunnlag, og heller bruke årevis på å utvikle kompetansen selv.

Og mens vi venter på at dagens vernepliktige og kadetter ved krigsskolene skal opparbeide seg den nødvendige erfaringen og kompetansen, må avdelingene leke militær stollek med dem som er igjen for å løse oppdrag.

Mulighetsrommet

I enkelte stillinger har riktignok driftsenhetene åpnet for å spille på en litt større del av samfunnets kompetansebeholdning, for eksempel i den nevnte sikkerhetsstillingen på Bardufoss.

Igjen ser vi hvordan en av Forsvarets selvpålagte begrensninger reduserer mulighetene. For det er ikke kompetansen som er avgjørende, det er den militære kompetansen.

En kandidat med grunnleggende soldatutdanning og sivil utdanning vil starte på laveste nivå, både grads- og lønnsmessig, til tross for potensielt årevis med utdanning og erfaring, i påvente av plass på befalsskolen. 

Man kan da spørre seg, om man hadde søkt på og fått en slik stilling, når vil Forsvaret prioritere å få inn en «sivil» på befalsskolen, når det sannsynligvis er nok operative kandidater som kan fylle opp utdanningsplassene, selv etter at kvoten ble økt.

Dette kunne vært løst enkelt, innenfor dagens regelverk, ved å benytte seg av «spesiell kategori militært tilsatt» (SKMT). 

Men som det påpekes i evalueringen av ordning for militært tilsatte (OMT); SKMT åpner opp for at Forsvaret kan tilsette sivile kandidater med relevant utdanning i militære stillinger. 

Til tross for dette har Forsvaret gjennom forvaltningen av ordningen valgt å begrense det til utvalgte kompetanseområder som helsepersonell, jurister og prester (med flere).

Meninger

Kan Forsvaret lære av Cyberforsvaret?

Ubesvart

Utfordringen jeg hadde i slutten av mitt forrige innlegg om Forsvarets organisasjonsnarsissisme står foreløpig ubesvart. Men nå som ferien og siste runde av militær stollek er over; hvorfor spiller ikke Forsvaret på en større andel av den totale kompetansebeholdningen i samfunnet?

Forsvarets behov er styrende, heter det i ulike sammenhenger. Forsvarets behov for kompetanse er ganske åpenbar. 

Kanskje er det på tide å se på en revidering av SKMT, trekke frem CIV-gradene, eller i større grad åpne for «hybride» stillinger som kan besettes av både de med og uten uniform.

Er det «universalutdanningen» fra befalsskolen og krigsskolen som skal være avgjørende på alle fagfelt, eller er det fagkompetansen som er viktigst når jobben skal gjøres?