Vi har om lag ti år på oss til å skikke vårt bo

Den 23. mars var jeg til stede i Deichmann-biblioteket i Bjørvika hvor Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) presenterte sin forsvarsanalyse 2023. Det er, som vanlig fra det hold, gjort et solid arbeid. Analysen konkluderer med at Forsvaret ikke makter å utføre de oppgaver det er pålagt; utfordringene står i kø, oppsamlet og økende over flere år, fordi de økonomiske rammer er for trange.

Det som overrasket meg, og sikkert flere, var at FFIs forskere ikke tok høyde for at de økonomiske rammene i årene fremover kan forventes å bli romsligere, i lys av den nye, brutale virkelighet som utspiller seg i hjertet av Europa. Snarere ga forskerne uttrykk for at det kan bli en tøffere konkurranse om budsjettmidler i årene som kommer; det er så mye annet som presser på.

Toprosentmålet

FFIs forskere lytter nok innpå hva Forsvarskommisjonen er opptatt av, og er selv viktige premissgivere i kommisjonens arbeid. Det er derfor grunn til å tro at de har fanget opp at det kan bli smått med økonomisk tilvekst, selv om toprosentmålet er med i retorikken fra lederne i de to regjeringsbærende partier, Arbeiderpartiet og Høyre.

Men retorikk er retorikk, og forsvarsvilje og -evne måles ikke i prosenter av BNP. Med sviktende olje- og gassinntekter i fremtiden skulle vi altså med god samvittighet i forhold til Natos vedtak om to prosent av BNP til forsvar kunne bygge ned forsvaret vårt. Det er et troverdig forsvar som teller, ikke prosenter.

Det vi sannsynligvis kan se for oss er at kommisjon og regjering vil peke på en god del synergimuligheter som skal kompensere for fortsatt stramme budsjettrammer for Forsvaret.

Det er ikke noe galt med det i utgangspunktet, bare totaliteten blir «bærekraftig», som det heter. Både tettere nordisk forsvarssamarbeid, utstrakt bruk av ny teknologi og utnyttelse av bidrag fra det sivile samfunn drar i den retningen, hvorav de to siste forhold blir vektlagt i FFIs analyse.

Homo sapiens er en ganske oppskrytt art

Allerede kort tid etter at kommisjonen hadde påbegynt sitt arbeid (i januar 2022) gjorde kommisjonens leder, Knut Storberget seg tanker om at det måtte ligge besparelser å hente i et nordisk forsvarssamarbeid - nærmest som en ryggmargsrefleks. Jeg gjør meg litt mørke tanker om at også de 75 milliardene til Ukraina i kommende femårsperiode vil bli trukket inn som del av Norges satsing på sikkerhet, forsvar og beredskap.

Det er fortvilet at vi i en tid da trusselen fra klimaendringene er blitt helt akutt, skal bruke enorme ressurser på produksjon av våpen og materiell som forbrukes løpende på slagmarken i Ukraina for å drepe, lemleste og ødelegge. Homo sapiens er en ganske oppskrytt art, spør du meg, og særlig er evnen til å tenke «vi og de andre» frapperende godt utviklet. I tillegg er tilbøyeligheten til å bli tiltrukket og la seg lede av sterke menn og kjendiser, av typen Putin og Trump, en urovekkende trekk. Det er blitt mange av den sorten statsledere de senere årene. Når de har avslørt sine destruktive sider kan de være vanskelig å bli kvitt.

Lykkeland

FN har siden 2011 målt graden av lykke i verdens land, og Norge har ligget i det øvre sjiktet. Men helt på topp troner Finland, med omtrent samme innbyggertall som Norge, og som har 1300 kilometer lang grense til Russland. Finland kan mobilisere 280.000 soldater ganske raskt, og har 600.000 reservister. Kanskje er det litt svakt belegg for å knytte forsvarsvilje og -evne til et folks lykkefølelse, men likevel – med totalt cirka 70.000 personell i Forsvaret, hvorav halvparten er HV-soldater, har vi kanskje et potensial for å øke lykkefølelsen i befolkningen. Spøk til side - vi har om lag ti år på oss til å skikke vårt bo, og det er minst den tiden vi trenger.

Nyheter

Sjefen for Luftforsvaret: – En dag ser vi kanskje norske F-35 lande på motorveier i Sverige

Ti-års perspektivet utleder jeg av følgende forhold:

1. Det går raskt å bygge ned, slik vi har gjort, men lang tid å bygge opp igjen en militær struktur når hele enheter, våpensystemer og garnisoner er nedlagt, og kompetansemiljøer enten er helt borte eller sterkt desimerte. Det vil ta mange år - mye vil ta mer enn ti år - å anskaffe, utdanne, bygge og øve før vi har et nasjonalt forsvar som er oppe og står med operativ troverdighet. Vi bør ha lært nå at et nasjonalt forsvar må være «tidløst» i hovedstruktur, og tilpasningsdyktig for teknologiske endringer.

2. Russlands militære kapasitet er kraftig redusert det siste året, og blir ytterligere redusert med en krig i Ukraina som kan komme til å vare en stund. Cirka 80 prosent av de tre brigadene som vi normalt regner med i nordområdet er sendt til Ukraina, og tapene er enorme både i personell og materiell. Det vil ta minst fem år å bygge opp igjen, utstyre og øve disse brigadene til de har sin «gamle» standard - om noen gang; det kan bli ganske annerledes det nye som kommer, og svekket russisk økonomi kan medføre at det blir mindre av det. Men Nordflåten, flyvåpenet og taktiske atomvåpen vil ganske sikkert få samme eller økt kapasitet, blant annet som følge av at så vel Østersjøflåten som Svartehavsflåten vil få begrenset strategisk rekkevidde, slik det ser ut nå.

3. Forsvaret vårt går allerede om lag 30 milliarder kroner i minus frem mot 2030, ifølge FFIs forsvarsanalyse for 2023 - en analyse som også konstaterer at Forsvaret med de mangler som kan påvises ikke er i stand til å løse sine oppgaver med dagens økonomiske rammer. Både må dette rettes opp, og det må bli økonomisk handlingsrom i nye langtidsplaner som gjør at vi ikke på nytt havner i en situasjon som dagens. Forsvarssjefens fagmilitære råd må veie tungt. Politisk «overkjøring» av forsvarssjefen, som vi har ferske eksempler på, bør være bannlyst.

4. USA er mer og mer opptatt av å demme opp for Kinas ekspansjon. Joe Biden er sannsynligvis den siste amerikanske president med en klar atlantisk vektor i sikkerhetspolitikken. Han må imidlertid tute med de ulver som er ute, og på hans hjemmebane er det «America first» som gjelder, både i Kongressen og i det folk den representerer. Europeerne må ta større ansvar for egen sikkerhet, og EU vil fremstå med større relevans og handlekraft i tiåret som kommer. Nato kan sprekke og bli regionalisert.

5. I fjor inngikk Norge en sikkerhetsavtale med USA som har en varighet på ti år, og uansett hvordan kommende presidenter og kongressflertall vil te seg i dette tiåret vil vi trolig se tilnærmet «business as usual» med amerikanerne. Det skal vi utnytte for alt det er verdt, og forberede oss på at en annen geopolitisk virkelighet skal håndteres når avtalens gyldighetsperiode utløper i 2032. De forberedelsene gjør vi med EU-land og snart nye medlemmer av Nato i Norden.

Nyheter

Forsvarssjefen inviterte til norsk-svensk møte om samarbeid og totalforsvar

6. Det nordiske forsvarssamarbeid skyter fart. Med de avtaler som er inngått på regjeringsnivå de siste fem årene er det åpnet for muligheter og prosesser som militære sjefer har vist en imponerende vilje og evne til å omsette i konkrete planer og aktiviteter. Det mest imponerende skjer på luftforsvarssiden; et kampflyvåpen på rundt 250 4. og 5. generasjons fly, som er samtrent og under felles operativ ledelse innen få år, kan etter alle solemerker se ut til å bli en realitet. Hærsjefene følger hakk i hæl. Det er mye som skal ordnes, for det er ikke bare det norske forsvar som tok ut «fredsdividenden» etter at den kalde krigen opphørte. Svenskene gikk lengst, til og med lengre enn danskene. Mens Sverige tar et skikkelig krafttak nå, har Danmark problemer; den danske hærledelsen roper et varsku, da det mangler så mange soldater at hæren ikke er operativ. Det må vi tro kan løses, og Norden vil om fem til ti år kunne bli en sterk og stabilitetsskapende geopolitisk enhet, som kan stå på egne ben, og være forberedt på å møte endringer i den sikkerhetspolitiske situasjon og arkitektur i det euro-atlantiske område.