Meninger
FREGATT: KNM Fridtjof Nansen (bildet) burde helst seilt i norske interesseområder, skriver Oddmund Hammerstad.
Foto: Jakob Østheim/Forsvarets forum
Norge bør lyttes til når Nato seiler i nord
USA ønsker at allierte i Nato øker sin tilstedeværelse i Atlanteren og Arktis.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det var sikkert flere enn jeg som tok en pause i morgenrutinen da nyheten kom om at Norge skal avgi en fregatt til den amerikanske marinen. Forsvarets Forum melder at KNM «Fridtjof Nansen» skal fullintegreres i hangarskipsgruppen USS «Harry S. Truman» som del av USAs 6. flåte.
Den har base i Napoli. Hadde enda avgivelsen vært til den amerikanske flåteenheten som opererer i havområder hvor Norge bør prioritere egen og alliertes tilstedeværelse, USAs 2. flåte, kunne det gitt bedre mening.
Arktis og Atlanterhavet
Med flate forsvarsbudsjetter og stadig større ressursbruk i oppdemningen mot Kinas ekspansjon i havområdene som amerikanerne kaller The Indo-Pacific er det et ønske fra USA om at allierte i Nato øker sin tilstedeværelse i Atlanteren og Arktis. Dette ble klart uttrykt av viseadmiral Andrew Lewis, sjef for USAs 2. flåte på Navy League’s årlige konferanse og messe i Maryland i begynnelsen av august.
I tillegg til å være sjef for nevnte flåteenhet, som har Nord-Atlanteren og Arktis som sitt ansvars- og operasjonsområde, er Lewis utnevnt som leder av en ny Nato-kommando med hovedkvarter i Norfolk (Virginia, USA) hvor også 2. flåte holder til. Nato-kommandoen ble formelt åpnet for operativ drift 15. juli med general Mark Milley, lederen av USAs Joint Chiefs of Staff som «snorklipper».
At kinesisk militær ekspansjon også vil nå Arktis om ikke altfor mange år, er også med i vurderingen.
Det er den fremskutte deployering av fartøyer fra den russiske Nordflåten, særlig ubåter, og nye våpen med lang rekkevidde som kan leveres fra både fly og fartøyer, som har aktualisert den økte beredskaps- og reaksjonsevne fra Natos side i de aktuelle havområdene. At kinesisk militær ekspansjon også vil nå Arktis om ikke altfor mange år, er også med i vurderingen.
I tillegg til å sikre forsyningslinjer over havet mellom Nord-Amerika og Europa i en krise-/konfliktsituasjon, vil kommandoen gi bedre planlegging og koordinering av allianselandenes øvelser og patruljering av fly- og sjøstridskrefter, og til å avpasse sammensetning og innretning av deltakende styrker etter situasjonsbildet til enhver tid.
Tilstede i nord
5. august skriver Forsvarets forum av hva viseadmiral Andrew Lewis sa på Navy Leagues konferanse. I overskriften står det imidlertid at Lewis ønsker mer amerikansk tilstedeværelse i Arktis, og ingressen forsterker dette med formuleringen: Lewis i den amerikanske marinen sier at Arktis kan bli et område preget av konflikt om ikke USA øker tilstedeværelsen.
Det som ble sagt av både Lewis og Milley var at det er behov for relasjonsbygging i Arktis, og at Nato som helhet må ta et ansvar for at den arktiske region ikke skal bli preget av konflikt i årene som kommer.
Les også: Professor Tormod Heier mener Norge må innføre begrensninger på militære øvelser i Nordområdene.
Vår utenrikspolitiske beredskap bør skjerpes og Forsvarets kapasiteter være slik innrettet og rustet at vi kan møte utfordringene og utnytte mulighetene.
Dette er viktige signaler. General Mark Milley er USAs øverste militære leder og rådgiver for presidenten, og hans ord reflekterer Biden-administrasjonens policy. Og denne policy er at med flere staters nærvær i regionen kan stormaktrivalisering bli tonet ned og en bedre balanse opprettholdes i den arktiske region for militær og sivil aktivitet, særlig i forhold til Russlands, og etter hvert Kinas tilstedeværelse.
Vårt eget operative hovedkvarter (FOH) ved Bodø vil naturlig nok komme til å ha et løpende samvirke med det nye Nato-hovedkvarteret om seilinger og øvelser i arktiske farvann, særlig i Barentshavet.
Lavt spenningsnivå
For norske interesser generelt, og målsetningen om å holde et lavest mulig spenningsnivå i Nordområdene spesielt, bør det nye hovedkvarteret kunne bli en positiv faktor. Det vil være i tråd med norsk lavspenningspolitikk når flere stater enn stormaktene er representert i seilingene, og at seilingene skjer relativt regelmessig og forutsigbart.
Norge bør bestrebe seg på å være «førende» i policyutforming for slike seilinger og øvelser når de skjer i Barentshavet, og selv allokere tilstrekkelig ressurser for deltakelse med fregatter og overvåkningsfly. Vår utenrikspolitiske beredskap bør skjerpes og Forsvarets kapasiteter være slik innrettet og rustet at vi kan møte utfordringene og utnytte mulighetene.