Forsvarets idrettsmedaljer i et retroperspektiv

Intensjonen med feltsport og skyte-kronikken var å informere om statuttendringene for de to gjeldende medaljene, og ikke primært å starte en debatt om den gamle ordningen som Sverre Diesen fjernet.

Les debattinnlegget til Sverre Diesen her: – Prisverdig, men meningsløst.

Men det er alltid interessant å publisere feltrykter og vandrehistorier fra gamle dager for å se om det faktisk er spor av sannhet i historiene.

Påstanden om at Diesen ikke har tilegnet seg idrettsmedaljer er herved avkreftet.

Som et resultat av tjenestens naturlige forpliktelser pådro Diesen etter hvert en idrettsmedalje. Som en relevant og dyktig leder og troppssjef i HMKG og kompanisjef i 2. bataljon stilte han opp med AG 3 og kompass sammen med soldatene når det ble programmert ferdighetsmerker.

Dette er et viktig poeng med ferdighetsmerkeprøvene, sjefene møter likestilt sammen med soldatene. Eksemplets makt. Et svært enkelt og viktig ledelsesprinsipp som blir benyttet i lederutviklingen i Forsvaret.

God ledelse er å være synlig ute med helikopterperspektiv. Dårlig ledelse er å gjemme seg på et kontor med mikroperspektiv.

Les også:

– Nå kan vernepliktige som utmerker seg innenfor feltsport og skyting anerkjennes med tildeling av medaljer

En troppssjef som kun er synlig på oppstilling og spesielle begivenheter er sannsynligvis ikke en kompetent troppssjef. Kontorarbeid er det alltid nok av. Du blir aldri ferdig på kontoret. Å komme øverst på pallen i det lokale infanterimerket trenger ikke nødvendigvis bety at du er den beste troppssjefen i bataljonen.

Ansatte stilte opp

Min erfaring fra lederutdanningen på Krigsskolen gjennom 20 år er at i den perioden de militære ferdighetsmerkene var en integrert del av kulturen, stilte mange ansatte opp på ferdighetsmerkene, uavhengig av fysisk form og arbeidsbelastning.

Spesielt imponerende var det når ansatte som ikke var premiekandidater (whisky-glass til de 30 beste) stilte opp på krigsskolemesterskap sammen med kadettene.

Det ligger mange gode lederegenskaper bak et dårlig gjennomført infanteriløp.

Sverre Diesen svarer:

– Prisverdig, men meningsløst

I et retrospektiv mener jeg det var unødvendig å ta ferdighetsmedaljene fra befalet i 2008. Det var ikke meningsløst at befalet stilte opp på marsjmerket, skimerket og infanterimerket sammen med kollegaer, vernepliktige og kadetter. Det ga mening.

Det var ikke mange offiserer som fikk mange medaljer, men når kapteinen endelig fikk medalje fra sjefen etter å ha tatt infanterimerket åtte ganger, ga det en liten mestringsfølelse.

Det var ikke alle som klarte marsjmerket, eller som faktisk var robuste nok til å stille opp å gjennomføre 30 kilometer med 11 kilo på ryggen – 8 ganger.

– Lite gjennomtenkt og respektløst

Bakgrunnen for å fjerne ferdighetsmedaljene fra uniformen virker i ettertid som lite gjennomtenkt og litt respektløst ovenfor dem som hadde fått medaljene.

Mange var veldig fornøyd med ordningen, og den fungerte.

Den var en del av den militære kulturen og identiteten. Et par ganger i året fikk vi alle være soldater. Løpe rundt i skogen med kart og kompass. Kjenne på en liten mestringsfølelse. Finne posten, treffe blinken. Være et forbilde uansett prestasjon.

Vi ser forskjellen på Krigskorset og infanterimedaljen, og vi vet forskjellen. Det er ikke sammenlignbart. Dekorasjoner og utmerkelser er ikke en konkurranse. Hver enkelt vet hva som ligger bak hver utmerkelse. Det er essensen. Den gamle ordningen er borte. Medaljene ligger i skuffen.