Etter statskuppet i Mali er landet plutselig tilbake til en situasjon lik den som oppsto da det forrige statskuppet skjedde i 2012.
Det skjer på tross av åtte år med tung internasjonal militær tilstedeværelse. Sammenlignet med 2012, er Mali i dag i en enda mer prekær situasjon. Nå som president Ibrahim Boubacar Keita har gått av og oppløst nasjonalforsamlingen, er det en militærjunta som midlertidig styrer landet. Veien framover er spent og usikker. Situasjonen får konsekvenser for aktører som FN, EU, Frankrike og Norge, som vil nå bli tvunget til å håndtere en ustabil situasjon i Bamako, samtidig som de skal utføre det krevende mandatet de allerede har.
Et folkelig opprør
Bamako har i sommer vært sterkt preget av massive folkelige demonstrasjoner som krevde president Keitas avgang. Disse er ledet av den såkalte 5. juni bevegelsen, (eller RPF-M5) som består av tidligere politikere, sivilsamfunnsledere og religiøse ledere.
Les intervjuet med den norske styrkesjefen i Mali: – Det har vært politisk misnøye over lang tid, sa Joakim Meyer til Forsvarets forum.
Mahmoud Dicko er kjernen bak denne bevegelsen, en populær imam som tidligere var leder for det Høye Islamske Rådet. Han representerer ikke bare en moralsk legitimitet blant folket, men er blitt anerkjent som en talentfull politisk spiller med evnen til å mobilisere brede lag av folket. Han har i større og større grad blitt involvert i politikken og vært kritisk til både Keitas styre og internasjonal tilstedeværelse i landet.
Mens det som utløste demonstrasjonene ligger i et omstridt parlamentsvalg der Keita utpekte flere av sine egne partimedlemmer til parlamentet, er årsakene til dagens krise mye dypere enn dette. Folk er sinte og frustrerte over korrupsjon og nepotisme blant landets politiske ledere.
Kuppmakerne er allerede under sterkt internasjonalt press.
De anklager også Keitas regjering for den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet siden 2015. Forverringen har skjedd på tross av omfattende internasjonal militær tilstedeværelse. I tillegg til MINUSMA som er en av de største (også med flest antall døde) FN-operasjonene i verden, støtter EU oppbyggingen av maliske sikkerhetsstyrker ved hjelp av to EU-styrker. Cirka 5000 franske soldater er stasjonert i flere land i Sahel for å bekjempe jihadistene på tvers av landegrensene. Regionale styrker fra Joint Force of the G5 Sahel (Mauritania, Burkina Faso, Tchad, Mali og Niger), den europeiske spesialstyrken Takuba og europeiske og amerikanske bilaterale, spesialstyrker har operasjoner i landet. At hverken staten eller sikkerhetsaktørene i Mali har klart å beskytte sivilbefolkningen som har vært hardt rammet av vold de siste årene, har ført til økende frustrasjon.
Når regjeringen i tillegg brukte vold mot demonstrantene og minst 11 ble drept og cirka 300 såret, ga dette mer kraft til protestbevegelsen og forsterket målet om å fjerne Keita.
Hva ønsker militæret å oppnå?
Kuppmakerne, som kaller seg Nasjonalskomiteen for folkets redning (Comité national pour le salut du peuple, CNSP) hevder at målet deres var å bli kvitt Keita og at de handlet i samsvar med viljen til det maliske folket. De påstår at de ikke vil holde på makten, men heller gjennomføre en rask overgang til en sivil administrasjon og holde nye demokratiske valg – selv om tidsrammen for dette ikke er presisert.
Les også: «Malis komplekse tragedie»
Soldatene som gjorde opprør består hovedsakelig av høyere offiserer. Presidenten av CNSP er utnevnt som Colonel (oberst red. anm.) Assimi Goita, som ledet en base for spesialstyrker i sentral Mali. De har i tillegg påpekt at de ønsker å ivareta samarbeid med internasjonale partnere i Mali og at de støtter fredsavtalen.
Har du lyst til å delta i debatten?
Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:
- Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
- Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
- Hold en saklig tone
- Send bidraget til debatt@fofo.no
Kuppmakerne er allerede under sterkt internasjonalt press.
FN, Den Afrikanske Union (AU), ECOWAS (en regional blokk med 15 medlemsstater i Vest-Afrika), EU, Frankrike og USA har sterkt fordømt kuppet. AU har suspendert Mali.
ECOWAS har raskt kommet på banen og satt i gang en rekke straffetiltak: De har innført økonomiske sanksjoner, suspendert Mali fra interne beslutningsorganer, stengt land og luftgrenser og aktivert deres fredsbevarende styrker – som til sammen setter Mali i en sårbar situasjon. Etter et ekstraordinært møte med medlemslandene krever de Keitas gjeninnsettelse og sender en delegasjon for å forhandle med militærjuntaen.
For medlemslandene i ECOWAS setter kuppet en farlig presedens, siden flere land i regionen skal holde presidentvalg til høsten.
Hva skjer med FN-operasjonen MINUSMA?
For det internasjonale samfunnet i Mali blir tiden framover vanskelig. De må klare å navigere en ustabil situasjon i Bamako, fortsette å implementere deres krevende mandater og samtidig ikke miste de skjøre framskrittene som er oppnådd for å skape stabilitet i Mali de siste åtte årene.
Andre viktige søyler i deres mandat – som å utvide og bygge opp det maliske statsapparatet – vil måtte legges på is.
MINUSMA lovte umiddelbart at de skal fortsette sine operasjoner som i stor grad er knyttet til å støtte politiske prosesser som fredsavtalen og å beskytte sivilbefolkningen. Uten en tydelig politisk autoritet å forholde seg til i Bamako og med et statsapparat som i praksis er i oppløsning, blir det vanskelig å gjennomføre disse målene. Andre viktige søyler i deres mandat – som å utvide og bygge opp det maliske statsapparatet – vil måtte legges på is.
I den pågående krisen har MINUSMA bidratt på viktige måter; for eksempel ved at de har ledet en delegasjon for å besøket de som ble arrestert av kuppmakerne og som fortsatt er holdt i fange i Kati, inkludert president Keita.
Det er avgjørende at de internasjonale aktørene ikke blir distrahert av politisk uro i Bamako når resten av landet står oppe i alvorlige sikkerhets- og humanitære kriser. FN anslår at over 4 000 sivile ble drept i Mali i 2019.
I 2020 er allerede 589 drept, hovedsakelig i Mopti-regionen. En femtedel av befolkningen trenger humanitær bistand, 4.3 millioner av 19 millioner innbyggere. I 2020 er 200 0000 internt fordrevne sammenlignet med 35 000 i 2017. COVID-viruset kommer sannsynligvis til å øke antall fordrevne i Mali og regionen.
Jihadistene kan utnytte situasjonen
Statskuppet kan også gi jihadistene en sjanse til å trappe opp sine operasjoner og etablere større kontroll i Mali og regionen.
Statskuppet kan også gi jihadistene en sjanse til å trappe opp sine operasjoner og etablere større kontroll i Mali og regionen. Al Qaeda og IS – allierte har allerede vært involvert i kraftige kamper i grenseområdene mellom Mali, Burkina Faso og Niger hvor de har klart å overkjøre militærposter og etablere kontroll. Vakuumet skapt av statskuppet i 2012 var en av årsakene til at jihadistene klarte å okkupere nord-Mali i 2012. I nord- og sentral Mali er det allerede begrenset statskapasitet og mange statsansatte har reist fra områdene grunnet usikkerhet og voldstrusler. I dag er jihadistene ikke lenger begrenset til nord som de var for åtte år siden. De er aktive i store deler av Sentral-Mali og har innført angrep i sørlige deler av landet også.
FN og aktører som Norge bør tilrettelegge for at maliske ledere sikres eierskap i prosessen framover. Internasjonale aktører bør tilby logistisk og teknisk støtte der det trengs – noe MINUSMA er godt posisjonert til å gjøre. FN, EU, Frankrike, USA og mindre land som Norge kan med fordel koordinere sin politiske respons med ECOWAS som kommer til å øve betydelig innflytelse framover.
Tilbake til tegnebrettet?
Krisen gir også internasjonale aktører muligheten til å revurdere sine nåværende strategier for å stabilisere Mali. Vanskelige spørsmål knyttet til mandatene må stilles.
MINUSMAs mandat er å styrke et statsapparat som mangler legitimitet blant store deler av Malis befolkning. Maliske sikkerhetsstyrker, som skal bygges opp av EU, Frankrike og Takuba, har også bidratt til økt konfliktnivå ved å bevæpne militser og å utsette sivilbefolkningen for overgrep.
FN og aktører som Norge bør tilrettelegge for at maliske ledere sikres eierskap i prosessen framover.
Har strategien for å nøytralisere jihadister og å bruke europeiske styrker for å trene det maliske militæret for å bekjempe dem ført til mer stabilitet? Har de alternative løsningene som malere selv har støttet, som å gå i dialog med de viktigste Maliske jihadist-gruppene som per i dag er ekskludert fra Algiers-avtalen virkelig vært prøvd i tilstrekkelig grad?
Hvordan kan det internasjonale samfunnet støtte den nye regjeringen i å håndtere problemer i landets styresett, spesielt systematisk korrupsjon – en av hovedårsakene til at Keita til slutt ble kastet fra makten?
Kan ikke fortsette som før
Det finnes ingen enkle løsninger på disse problemene. Samtidig, å fortsette som før vil sannsynligvis ikke forbedre situasjonen, eller bidra til å øke legitimiteten av de internasjonale operasjonene, som også har vært et mål for demonstranter. De internasjonale aktørene må også tenke gjennom hva de kan gjøre for å øke forståelsen og støtten blant folk flest for deres tilstedeværelse i Mali.
