Putin satser sin egen og Russlands ære på søken etter historisk betydning

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, var de fleste russiske tjenestemenn i St. Petersburgs borgermesterkontor raske med å bytte ut portrettene av de kommunistiske revolusjonsheltene Vladimir Lenin og Sergej Kirov med portretter av Boris Jeltsin, den nye russiske presidenten.

Nyheter:

Her er 10 grunner til at afrikanske land ikke kritiserer Russlands invasjon

Men ikke alle, imidlertid.

Borgermesterens personlige assistent, unge Vladimir Putin, valgte til sin vegg ut et portrett av Peter den store, en av Russlands viktigste tsarer, som omgjorde Russland til en europeisk stormakt.

Denne hendelsen ser nå ut som et forvarsel. Det viser en side av Putin som tretti år frem i tid har gjort ham til et alarmerende midtpunkt for verdens oppmerksomhet.

Risikerer alt

Jeg er en sosialpolitisk psykolog som forsker på ekstremisme. Selv om jeg ikke har møtt Putin personlig mener jeg at, ut i fra all informasjon jeg har om ham, at han eksemplifiserer det underfundige motivet som vi kaller «søken etter storhet».

Det menneskelige behovet for betydning og verdighet er universelt. Ingen ønsker å bli ydmyket. Men veldig få er villige til å risikere alt for ærens skyld.

Putin ser ut til å være en av disse få utvalgte. Da han for eksempel ble utnevnt som statsminister i 1999, beskrev Putin sin nye jobb som «et historisk oppdrag», oppgaven gikk ut på å redde Russland fra «banditter» – det vil si de tsjetsjenske islamistene som hadde angrepet Den russiske republikken Dagestan. «Jeg innså at jeg måtte gjøre dette på bekostning av min politiske karriere. Det var en liten pris å betale», sa han i et intervju, og hentydet til egen dristighet som nyutnevnt leder som tok på seg et risikofylt oppdrag.

Putin har ofte presentert seg selv som beskytter av det russiske fedrelandet mot det slu Vesten som er innstilt på å ødelegge «våre tradisjonelle verdier». I en tale den 24. februar 2022 hevdet han at han ikke hadde annet valg enn å invadere Ukraina, som «et spørsmål om død og liv, et spørsmål om vår historiske fremtid som nasjon».

Nyheter

Sergej Lavrov, Russlands steinansikt utad

Putins søken etter storhet strekker seg inn på det økonomiske feltet også. Selv om den russiske lederens formue har vært tåkelagt i årevis, har estimater av hans hemmelige velstand lagt seg over 100 milliarder amerikanske dollar.

Skjebnens kall?

Betydning er erkjennelsen av egen sosial verdi, ens verdighet og følelsen av at man betyr noe. En person gjør seg fortjent til den ved å forplikte seg til en verdi som settes høyt i ens eget samfunn. Det kan være velstand, det kan være makt, det kan være mot. Desto viktigere verdien er, og jo mer hellig den holdes i eget samfunn, jo større betydning får man ved å bekrefte den.

I de fleste kulturer, Russland og USA inkludert, er en av de helligste verdiene patriotisme. Å tjene eget land gjennom både møye og triumf, gjennom den høyeste selvoppofrelse og forsakelse, inngir en person en enorm følelse av sosial verdi, en plassering i historien og en helts aura.

Patriotisme settes spesielt under prøve når eget land befinner seg i vanskelig farvann, truet eller ydmyket av skjendere. For dem som higer etter betydning, innebærer dette en gyllen mulighet for storhet, en unik begivenhet for å vise frem sitt egentlige jeg – mens æren venter.

Vladimir Vladimirovitsj Putin steg opp på den russiske, politiske scenen i akkurat slikt et gunstig øyeblikk.

Gnir der inn

Som den vanærede taperen av Den kalde krigen, bivånet Russland i 1991 at dets utstrakte imperium som omfattet mesteparten av Øst-Europa gikk raskt i oppløsning. For mange russere var det en krise med knusende dimensjoner, et kulturelt traume som vedvarte i tiår.

Tapet av imperiet og verdensstatusen ga Putin en mulighet til å reversere den katastrofen, og dermed oppnå storhet. Han har virket bestemt på ikke å la muligheten glippe.

I 2005 erklærte Putin, på det tidspunktet gjenvalgt som Russlands president, at Sovjetunionens kollaps var «århundrets største geopolitiske katastrofe». Han betraktet det som et fundamentalt tap av betydning, et stupbratt fall fra storhet.

Og Vesten, og USA spesielt, fortsatte bare å gni det inn, i Putins oppfatning. Da den amerikanske presidenten, George W. Bush, i 2006 tanket opp flyet på flyplassen i Moskva, nektet han å besøke Putin i Kreml, og tvang ham med det til å legge i vei til flyplassterminalen for et møte. Og i 2014 avfeiet daværende president Barack Obama Russland som bare en «regionmakt».

Disse fornærmelsene kastet bensin på bålet under Putins misnøye, og forsterket beslutningen hans om å gjøre Russland mektig igjen.

Les også: Russiske soldater utløste brann ved ukrainsk kjernekraftverk.

Tyrann-strategi

I Putins trossystem var det bare én måte å gjøre dette på: gjennom en styrkedemonstrasjon.

Som marinert barn i foreldrenes fortellinger om stridigheter og tæl under andre verdenskrig, som kampsportutøver med svart belte og KGB-oberst under Den kalde krigen, kom Putin frem til respekt for fysisk aggresjon som et formidabelt verktøy for å få ting unnagjort.

Så langt har hans globale eskapader rommet lite som motbeviser ham i dette. Krigen han førte mot separatistene i Tsjetsjenia fra 1999 til 2009 endte i seier. I Syria har russisk støtte lykkes med å beholde diktator Bashir al-Assad ved makten, til tross for Vestens målsetning om å få ham veltet.

Putins invasjon av Krim i 2014 foregikk stort sett ustraffet, og økte oppslutningen hans i Russland med nesten 25 prosentpoeng. Hittil, i det minste, har russisk opinion bakket ham i hans pågående Ukraina-krise også.

Kronikk:

Den kommende ukrainske geriljakrigen

Alt er lov

Men den globale søken etter betydning kan bli giftig om den tas til det ekstreme.

Psykologiske studier på ekstremisme byr på to dypsindige innsikter. I begynnelsen, når søken etter betydning utgjør et akutt behov, blir andre behov skjøvet til side. Man er da beredt til å ofre alle disse behovene for denne ene, dominerende søken. I annen omgang er alt lov, det er full rulle.

Putins beslutning om å invadere Ukraina og «la krigens krefter slippe løs», som Shakespeare formulerte det i Julius Cæsar, illustrerer begge konsekvensene på en tydelig måte.

Han gjorde dette på tross av en nesten sikker visshet om strenge sanksjoner som muligens kunne påføre alvorlig skade på den russiske økonomien. Han gjorde det på tross av den overveldende internasjonale fordømmelsen som støtte sammen med aggresjonen hans. Han gjorde det på tross av den graverende risikoen som et mulig nederlag i Ukraina innebærer for den politiske karrieren hans.

Likevel har dette vært Putins valg, som svar på sirenesangen om ære.

Denne teksten ble først publisert på The Conversation. Oversatt til norsk av Sian O'Hara.