Det blir litt brøling fra den norske utegymmen i Sør-Sudan når Hanna trener

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

– Når og kanskje viktigst hvordan står du opp om morgenen?

– Jeg glider opp glidelåsen på myggnettet, stikker ut hånda, slår på lyset og trykker på slumre frem til alarm nummer to går av fem minutter senere. Noen morgener står jeg opp like rundt seks og jogger eller går en runde med splintvest rundt leir, andre morgener er jeg litt for sliten til det og står opp i sjudraget.

– Hva er det første du gjør?

– Rent bortsett fra slumringen på alarmen så er det tannpuss og morgenstell, kanskje fyfo (fysisk fostring, journ.anm), og så frokost og klargjøring for avreise til kontoret.

Les morgendrillen til marinesjefen: Skulle gjerne delt en FR med forfatteren Nassim Nicholas Taleb

– Når starter arbeidet?

– På hovedkvarteret starter abeidsdagen for de fleste 08:00. Vi praktiserer ikke hjemmekontor med mindre vi er i karantene. Fremme på kontoret starter dagen med kaffe, sjekk av mail og nyhetsoppdatering fra PIO-seksjonen på status i Sør-Sudan.

– Jeg har gode kolleger i seksjonen min fra seks ulike nasjoner, så det blir også prat og oppdatering på hva de andre gjør. Ti-kaffen er en greie her nede, så jeg forsøker å få med meg den. Mye godt arbeid og koordinering gjøres i uformelle settinger, og relasjonsbygging er viktig om du skal få noe gjort.

– Pensko eller feltstøvler?

– Penskoa ble godt inngått på Luftkrigsskolen, men feltstøvler er å foretrekke. Robuste, fleksible, og enkle å vedlikeholde. Og ikke minst komfortable, og de gir bedre beskyttelse mot insekter, slanger og annet rusk vi har her nede.

– Pumpe jern eller løpe maraton?

– Jeg har en fast treningsmakker her nede, en norsk kollega fra Hæren. Vi hører på bråkete musikk og trener styrke i den norske utegymmen. Det blir litt brøling og sånt når vi løfter tungt, vi har fått et par kommentarer om at vi kanskje bråker litt, men det er bare gøy. Det er alt for varmt her til å løpe maraton for min del, så helt klart pumpe jern.

– Beste triks for velferd på øvelse?

– God kommunikasjon med de du er på øvelse med (forebygg friksjon), tilstrekkelig proviant (lett å bli gretten når man er småsulten), og tørre sokker. Her nede i Sør-Sudan er det også så enkelt som vann, solkrem, antikløkrem og solbriller. Det er ofte de små tingene som gir økt komfort og velferd.

– Rareste kulturkræsjopplevelse på øvelse med andre lands styrker?

– Jeg var nylig nord i Sør-Sudan og gjennomførte evaluering av et bangladeshisk styrkebidrag. Offiserene adresserte meg med Mam’, som jeg vant med fra tjeneste i USA og UK. Men soldatene adresserte meg med Sir.

– For de handlet det om å vise respekt ved å adressere alle offiserer med Sir. For meg som norsk offiser fra et relativt egalitært land var det litt rart. Samtidig er det en del av opplevelsen ved å tjenestegjøre i en FN-misjon som individuell stabsoffiser, høflighet og respekt er viktig, og man blir eksponert for svært mange ulike kulturer og normer. Da tilpasser man seg til situasjonen, og opptrer respektfullt ovenfor andres kultur og tradisjoner.

– Hvem ville du aller helst delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

– Der er svaret enkelt, det må bli kona, som også er offiser i Luftforsvaret. Vi har tilsvarende smak i FR, og det har nok skjedd at vi har delt en FR eller to på turer til fjells og skogs. Og så er det jo litt praktisk rent covid-messig med tanke på smittevern, man bør kanskje ikke dele en FR med hvem som helst nå til dags.

– Når det er sagt er kanskje spørsmålet ment litt mer som «hvilken kjent person ville du helst «møtt og pratet med», men svaret er fortsatt kona. Det er færre leave-reiser nå, så da er kona et selvsagt valg. Jobben krever sitt, da prioriterer man familien når man kan.

– Smartklokke – yay or nay?

– Yay. Bruker smartklokke daglig, den gir meg oversikt over søvn og restitusjon, og god tilbakemelding på trening, og jeg har musikk på klokka så jeg slipper å løpe med mobilen. Kona har samme klokke, så vi har månedlige konkurranser oss imellom på mengde fysisk aktivitet, antall skritt og lignende.

– Jeg har bevisst valgt å ikke koble epost/meldinger til klokka slik at jeg også kan «koble av» selv om klokka er på armen, og jeg skjuler alltid stedsdata. Her nede kan jeg gå med klokka hele tiden, men hjemme i Norge må klokka av ifb. deler av jobben.

Les morgendrillen med FFI-forsker Nina Hellum: – Skaff deg alltid kontakter som kan hjelpe deg med å få en kopp varm kakao.

– Hva er den største utfordringer akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt?

– Det er ganske mange utfordringer her nede, bare det politiske spillet i Sør-Sudan er et kapittel for seg selv og kanskje den største utfordringen, med alle aspektene de medfører for befolkningen og FN. Som individuell stabsoffiser opplever jeg at det er en utfordring at mange av nasjonene sender stabsoffiserer som ikke er stødige nok i engelsk. Det medfører at selv om de er kompetente på fag, må det lang tid og mye innsats fra kolleger til før de bidrar tilstrekkelig til misjonen og stabsarbeidet vi skal gjøre som et kollegium.

– Hjemme tar vi kanskje språknivået i Norge litt for gitt, og kanskje spesielt når vi er vant med å samarbeide mest med andre Nato-land. I tillegg fører kulturforskjellene til utfordringer som manglende directions & guidance. I FNs største misjon med så mange ulike nasjoner er det ekstra viktig å ha respekt for kommandosøylen, og å følge linja. Da kan det bli utfordrende når man ikke får konkrete føringer, og man hele tiden må følge opp og sørge for forankring for arbeidet man gjør, og i enda større grad enn hjemme spille sjefen god. Tålmodighet blir viktig. Samtidig har nok alle her nede ulik oppfatning av hva som er utfordrende i misjonen.

– For Forsvaret generelt er det min oppfatning at den største utfordringen vil være å beholde personellet man trenger over tid. Kutt i incentiver til de ansatte samtidig med økte krav går ikke hånd i hånd. Rotasjonen er for høy, spesielt blant de yngste. Vi rekrutterer unge motiverte og dedikerte mennesker, og mange opplever å møte motstand i et rigidt forvaltningssystem. Samtidig er vi for få ansatte, noe det høye arbeidspresset det rapporteres om gjenspeiler. Det kan være utfordrende å holde motivasjonen oppe når man opplever at det investeres i materiell (ikke vedlikehold av EBA, der kan det godt investeres mer..) og ikke i personell. Vi kan kjøpe så mange nye fly, stridsvogner og ubåter vi bare vil, men det tar mange år å utdanne og utvikle personell på alle de ulike gradsnivåene som skal til for å operere nyinvesteringene.

Mikalsen har tidligere skrevet debattinnlegg om dette: – Hvordan forvaltes Forsvarets viktigste ressurs?