— Jeg hadde en må-liste og en bør-liste. Cirka en time før vi tok av var må-listen ferdig, forteller Libya-piloten til Forsvarets forum.
Den operative sjefen for pilotene er skjermet fra offentligheten – noe som betyr at vi ikke kan skrive navnet hans. Han snakker med Forsvarets forum fordi han mener rapporten får det til å fremstå som om man kunne gjort det samme i dag. Han tror at dersom utvalget hadde tatt seg bryet med å snakke med de på bakken så ville de skjønt at det var mange tilfeldigheter som gjorde at det gikk så bra som det gjorde da norske styrker på rekordtid, satte kursen mot Libya den 21. mars 2011.
Måten vi ble kasta inn på var jo «med ræva først», som vi sier på bygda.
— Hele luftvernet var ikke blitt tatt ut og med såpass lite kontroll i operasjonsområdet var risikoen vi tok de første ukene betydelig større enn den vi har tatt tidligere i for eksempel Afghanistan og Kosovo, og større enn det den ble utover i oppdraget, forteller han videre.
— Rapporten gir forsvaret skryt for hvor raskt og smidig dere klarte å få på plass det norske bidraget. Betyr det at Libya er en suksess-oppskrift?
— Det irriterer meg at det fremstår som om dette enkelt kan gjøres igjen, med samme forutsetninger. Måten vi ble kasta inn på var jo «med ræva først», som vi sier på bygda. Vi traff godt med tanke på erfaringsnivå på de ansatte, fortsetter han, men legger til at han ikke tror dette nødvendigvis hadde gått like bra i dag.
Har du ikke fulgt med på Libya-rapporten? les mer i saken: «Libyarapporten: Norge kunne for lite om landet de bombet»
Intervjuet ikke hovedsjefen
Forsvarets forum har tidligere skrevet om hvordan sjefen for Libya-troppene Bård Reidar Solheim, ikke ble intervjuet av Libya-utvalget. Solheim mente også at utvalget burde utdypet mer om den første uken av oppdraget.
Den første uka var de norske styrkene under amerikansk ledelse i Operation Odyssey Dawn (OOD). Operasjonen startet 19. mars - bare to dager etter at FN-mandatet var på plass - og varte frem til 31. mars. Da tok Nato over ledelsen og operasjonen fikk navnet Operation Unified Protector (OUP).
Den operative sjefspiloten er enig med Solheim, og legger til at det er «besynderlig» at utvalget ikke har snakket med en så sentral karakter som Solheim i utgangspunktet.
— Det er som om noen skal prøve å finne ut av hva som har skjedd i forkant av og under en fotballkamp, og så glemmer de å snakke med manager, kaptein og angrepsrekka, men snakker med tilskuere og noen av innbytterne som kom inn i andre omgang.
— Hvis man skulle få et ordentlig bilde av det her, så er det først og fremst rart at de ikke har snakket med Bård. Hvem er det som har valgt ut disse intervjuobjektene, spør han.
Ikke relevant
Det kan utvalgsmedlem Gjert Lage Dyndal svare på.
— Det var hovedsakelig sekretariatet som foreslo intervjuobjektene, men det var klart gruppen i fellesskap som godkjente disse. Vi har forsøkt å få fatt i én fra hver stilling i den militære organisasjonen, forteller han.
Utvalget har intervjuet etterfølgeren til Solheim, Hans Ole Sandnes, som var sjef for hele bidraget i den siste en og en halv måneden av oppdraget. Dyndal sier de har prøvd å få til et representativt utvalg, men anerkjenner at Solheim ville vært en fin stemme i rapporten.
— Fordi han er en åpen, kritisk, tenkende kar, men ikke prinsipielt fordi han var der først, legger Dyndal til.
Han kan forstå at det ville vært fint med mer utdypelse rundt den amerikanskledede operasjonen i form av at det som står i rapporten blir stående som en del av historien om krigen i Libya. Men det har ikke utvalget valgt å fokusere på.
— Jeg tror ikke vi så det som så relevant i forbindelse med de fem spørsmålene vi stiller oss ut i fra regjeringens mandat. For oss var det mer problematisk med spørsmål om brudd på eller tøying av FN-mandatet, sier Dyndal.
Ikke et eksempel til etterfølgelse
I mandatet som regjeringen har gitt Libya-utvalget, står det imidlertid:
«Funnene fra utvalgsarbeidet skal utgjøre et erfaringsgrunnlag for framtidige norske engasjementer i internasjonale operasjoner, særlig med henblikk på at det også fremover må forventes å oppstå tidskritiske og komplekse internasjonale krisesituasjoner.»
— Da er det interessant at man ikke er mer interessert i erfaringer fra den delen av operasjonen som var mest preget av mangel på tid, nemlig begynnelsen, sier Libya-piloten.
Han understreker at forberedelsene, utsendingen av styrkene og starten av operasjonene var særdeles utfordrende, og det kunne vært mange erfaringer å ta med seg derfra.
— Ikke minst i forbindelse med lederskap i strid og momenter fra logistikken, fortsetter han.
Han sier at med unntak av enkelte informasjonsbriefer i etterkant, kjenner han ikke til at man har samlet felles erfaringer fra operasjonen.
— Dette hadde faktisk vært en gylden anledning til å gjøre det. Det var mange forutsetninger som gjorde at dette gikk bra. På dette tidspunktet var vi vel egentlig på toppen av F-16-æraen i kompetanse og treningsnivå, forteller sjefspiloten videre.
— Dette bidro til den effekten vi hadde på striden og det faktumet at vi hadde hverken feilbombinger eller andre alvorlige feil.
— Kunne man ha ventet en uke, til Nato hadde tatt over oppdraget?
— Det hadde gjort det bedre og lettere å gjennomføre for oss, svarer piloten.
Pleie vennskap
Forsker Kristian Berg Harpviken, tidligere direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO) mener perioden Solheim og Libya-piloten viser til, absolutt er relevant for videre læring.
— Både folkerettslig og militæretisk så var det den mest krevende perioden. Det var dårlig informasjonsgrunnlag, dårlig etterretning på bakken og mye av bombingen besto av egne valgte mål. Kommandostrukturen var ikke like klar og rutiner hadde ikke etablert seg. Derfor er den fasen interessant å se på, understreker Harpviken.
— En av de tingene jeg har vært kritisk til, er at utvalget i så liten grad undersøker hvorfor Norge var så tidlig ute som de var. Det har ikke Norge vært før. Hvorfor gjorde de det og hva fikk man ut av det? Spør Harpviken før han selv svarer:
— Jeg føler meg rimelig sikker på at det er fordi man ønsket å få maksimal uttelling innenfor Nato og i Washington. Godvilje i alliansen, tilgang til riktige aktører, innflytelse på hvor man jobber, hvem man jobber med. Ting som er viktig og som ikke har noe å si for Libya i den forstand, forteller han.
