Evaluering av den norske deltagelsen i Libya ble lagt frem torsdag og selv om rapporten ikke er særlig kritisk i sin helhet er det et par punkter som skiller seg ut.
— Utvalget mener det er viktig at beslutningstakere må tilstrebe en systematisk tilnærming til egen situasjonsforståelse, målsetninger og mulige exit-strategi før beslutning om deltagelse treffes.
Dette var en av flere konklusjoner komiteens leder Jan Petersen la frem torsdag formiddag. Sagt med andre ord, utvalget mener Norge ikke kan lene seg på den informasjonen Sikkerhetsrådet og Nato kommer med, men er nødt til å sørge for en egen forståelse av land de bestemmer seg for å bombe.
— Norge hadde for liten forståelse av egen situasjon, sier Liv Signe Navarsete (Sp).
Norge hadde for liten forståelse av egen situasjon
Navarsete var leder for Senterpartiet på tidspunktet for Libya-intervensjonen og har tidligere sagt hun angrer på måten avgjørelsen ble tatt. Dette gjentok hun til Forsvarets forum etter fremleggelsen.
— Vi måtte basere oss på andres kilder og det var for lite som var skriftlig, noe som var ett av mine ankepunkt. At vi skulle ha noe skriftlig, ikke bare ta det over telefon og sms-er. Samtidig gikk det veldig fort, noe som gjør at man føler seg presset, sier Navarsete.
Burde hatt mer innflytelse. Det var ikke bare kunnskapsgrunnlaget som mottok kritikk i den norske rapporten. Norske kampfly slapp 588 bomber over Libya i perioden 24. mars til 1. august 2011.
Det norske bidraget var ikke stort i antall, men det ble brukt aktivt, og ofte til krevende oppdrag, skriver utvalget. Norge var én av åtte stater som bidro i luft-til-bakke-operasjoner, og norske luftstyrker sto for 15 – 18 prosent av bombingen i første del av luftkampanjen, og totalt ti prosent av bombingen i løpet av hele operasjonen.
Med et så signifikant bidrag burde Norge ikke bare hatt, men «søkt» større innflytelse, ved å kreve at norske offiserer ble plassert i operasjonens kommandokjede, skriver utvalget videre.
Temaet om norsk innflytelse har ikke blitt kritisert av verken forsvarsledelsen eller norske politikere i etterkant. Utvalget understreker at Norge på generelt grunnlag bør ha ambisjoner om å stille stabspersonell i sentrale operative posisjoner, når Norge deltar med såpass store bidrag i en koalisjon.
Med et så signifikant bidrag burde Norge ikke bare hatt, men «søkt» større innflytelse, ved å kreve at norske offiserer ble plassert i operasjonens kommandokjede.
Mildere enn sin britiske bror. Kritikerne av den norske Libyarapporten fikk til en viss grad rett. Rapporten er langt mildere i sin kritikk av politikerne enn den britiske, som ble lagt frem for to år siden. Utvalget fremhever at Norge ikke har brutt Folkeretten og skriver i tillegg at norsk militær innsats i Libya ble ansett for å være viktig for sentrale norske interesser.
«Gjennom den militære innsatsen viste Norge vilje og evne til å gjennomføre FNs vedtak og til å støtte Nato og sentrale allierte i Nato-samarbeidet. I tillegg kunne Norge gjennom militær innsats også vise støtte til globale initiativ for å beskytte sivile.»
— Hvis man ikke fatter vedtak raskt kan det også gi skadevirkninger, utdyper utvalgets leder Jan Petersen.
Han legger også til at tross svakheter i beslutningsprosessen hadde regjeringen loven på sin side da de fattet vedtaket. Han mener det er viktig at man kan bevare et system hvor man kan ta raske beslutninger når situasjonen krever det.
Mindre omfattende. Den norske rapporten er også langt mindre omfattende. Det er en styrke, mener Petersen.
— Jeg tror det ville ført oss inn i mange spekulative vurderinger for det er ikke mulig å si hvor Libya ville endt hvis man ikke hadde hatt denne operasjonen, sier Petersen.
— Kunne man ikke lært av de andre omkringliggende faktorene?
— Hva skulle man lært? Vi lærte av Irak at det å gå inn ikke er noe god idé, vi lærte av Jemen at det å holde seg unna heller ikke er noe god idé. Jeg tror det har vært en verdi at vi kunne avgrense temaene.
Vi lærte av Jemen at det å holde seg unna heller ikke er noe god idé
Rapporten er utviklet av et utvalg som ble satt sammen i november 2017, og hele rapporten er på 260 sider, inkludert vedlegg. Torsdag formiddag ble rapporten overlevert til forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og utenriksminister Ine Eriksen Søreide som nå ønsker å lese gjennom rapporten i sin helhet og deretter komme med en redegjøring i Stortinget.
Her kan du lese hele rapporten.
