«Nå må realismen synke inn» var overskriften på et innlegg av professor Janne Haaland Matlary i Forsvarets forum 20. april hvor hun skriver at det var urealistisk å vente at regjeringen i sitt fremlegg til langtidsplan for Forsvaret skulle innfri i forhold til Forsvarssjefens anbefaling (se innlegg under).
Hun konstaterte at «alle» syntes å ha blitt overrasket og skuffet, og skriver at det var det ingen grunn til; dette har vi sett så mange ganger at vi nå må begynne å ta det innover oss; det er nå engang slik demokratiet vårt virker, og det må vi bare akseptere, er hennes budskap. Det er bedre å gjøre som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, skriver hun, som spurte politikerne hvor mye penger de ville bruke på forsvar, for så å levere innenfor en realistisk ramme. Mon det.
Jeg ble rett og slett litt bedrøvet over den resignasjon som preger mye av innlegget, et innlegg som likevel «tar seg opp» ved å avdekke så store kunnskaper og gode tanker om hva som kan gjøres bedre at det fortjener å løftes frem for dem som nå skal forhandle i Stortinget om opposisjonens forslag til endringer i regjeringens forslag.
Opposisjonen i Stortinget har ikke valgt «resignasjonslinjen».
Må ta standpunkt
Både Matlary og Sverre Diesen er fyrtårn i den løpende sikkerhets- og forsvarspolitiske debatt, og de spiller med sin påvirkningskraft en viktig rolle i politikkutformingen på området.
Det hviler et stort ansvar på slike aktørers skuldre.
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Siden de begge er aktive i «Clausewitz-seminaret» (et forum med sekretariat og tilhold i Oslo Militære Samfund, med økonomisk støtte over forsvarsbudsjettet), frister det å ty til militærteoretikeren Carl von Clausewitz når jeg nå oppfordrer professor Matlary til å innta en mer offensiv linje vis-a-vis den politiske elite.S
Man kan nesten si at det blir pekt nese til forsvarssjefen.
Mot er å akseptere ansvar når man står overfor en stor utfordring; det benevnes ofte courage d’esprit, sa Clausewitz, fordi det skapes av intellektet. Intelligens alene er ikke mot, sa han, og vi ser ofte at de mest intelligente personer kan være ubesluttsomme.
Den realisme som Matlary mener må synke inn innebærer at man skal akseptere at det skjer et brudd med det som kan kalles «tankenødvendig slutning» fra intellektets erkjennelse av en stor utfordring til relevant reaksjon og handling. Det mandat forsvarssjefen fikk fra den politiske ledelse for utarbeidelse av sitt fagmilitære råd har en beskrivelse av sikkerhetsutfordringene som sammenfaller godt med E-tjenestens og PSTs trusselvurderinger. Det er ikke mye courage d’esprit å se i regjeringens reaksjon og handling.
Man kan nesten si at det blir pekt nese til forsvarssjefen.
Forsvaret blir nedprioritert
Det mangler ikke intelligens hos vår regjeringssjef, snarere tvert imot. Flere som kjenner henne har fortalt meg at hun også er langsiktig og prinsippfast i sin politiske tenkning og adferd. Men slik det ser ut for meg er hun og regjeringen som helhet ubesluttsom når landets sikkerhet og beredskap holdes opp mot saker med større dagsaktuell betydning og medieoppmerksomhet. Andre politikkområder bli prioritert.
Og så er det stortingsrepresentantene våre, da.
Mange har «hornmusikk i brystkassen» når Forsvaret er på dagsordenen, men så vel kunnskaper som evne og vilje til å se sikkerhetspolitiske utfordringer i et langsiktig perspektiv, og derved utformingen av vårt militære forsvar, er det så som så med. Det har skiftende regjeringer kunnet spille på, og derfor blir det gjerne Finansdepartementet og den til enhver tid sittende finansminister som blir «vinner» når Forsvaret får del av statens ressurser.
Mange har «hornmusikk i brystkassen» når Forsvaret er på dagsordenen...
Det er meget få personer - ja, de er de rene unntak - som har evne til å tenke og føle ut over øyeblikkets situasjon, sa også den prøyssiske general og militærteoretiker for omtrent 200 år tilbake. Assosiasjonen til våre folkevalgtes tilbøyelighet til å tenke i fireårsperspektiv og kortere, altså på neste valg når situasjonen inviterer til utspill her og nå, er nærliggende. Den mangelfulle interesse og kunnskap om sikkerhet og forsvarsrelaterte spørsmål i det politiske miljø avspeiler ett faktum og to utviklingstrekk:
– Området har tradisjonelt ikke vært et springbrett for politisk karriere
– Det skjer en utvanning av den forsvarsunderstøttende sosiale kapital i samfunnet ved at kun et fåtall av landets vernepliktige gjør militærtjeneste
– En økende andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn og ofte dårlige forutsetninger for å bli kjent med og forholde seg til landets militære forsvar
Vil få mer
Jeg velger likevel å tro at de forestående forhandlinger i Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret vil føre til økte ressursrammer og økt kampkraft. I denne sammenheng er realistiske innsparinger og effektiviseringstiltak like viktig som påslag i penger. Her setter Matlary en del sentrale områder i fokus, blant annet den økte effekt vi kan få ved å se flere samfunnssektorers ressurser, planer og innsats i sammenheng. Hun peker blant annet på at bistandsprosjekter og ressursbruk må innordnes strategisk med militære bidrag der det er relevant. Det er effekten vi må se etter.
Jeg velger likevel å tro at de forestående forhandlinger i Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret vil føre til økte ressursrammer og økt kampkraft.
Jeg applauderer dette og supplerer bildet ved å peke på at i 2019 lå norsk utviklingsbistand på over én prosent av BNI (brutto nasjonalinntekt), mens FNs mål er 0,7 prosent og snittet for de 29 medlemslandene i OECDs utviklingskomité (DAC) lå på ca 0,3 prosent. Slik har bildet vært i flere tiår. Det synes åpenbart at målet for denne delen av Norges utenrikspolitikk har vært, og fortsatt er å fremstå i det internasjonale samfunn som «humanitær stormakt» snarere enn å få optimal effekt ut av ressursbruken.
Redusere bidraget
Vi kan på sikt redusere utenlandsoperasjoner og bistandsprosjekter med tvilsom verdi, og potensielt kunne overføre et titalls milliarder per år til Forsvarets hjemlige oppgaver. Regjeringens valg gjør det vanskelig å ta særlig større ansvar i egne nærområder utover det som ligger til grunn i dagens plan, sier forsvarssjef Bruun-Hanssen.
Les også kronikkern til professor Tormod Heier «Norge i skuddlinjen mellom stormaktene».
Det er egentlig en skarp kritikk når vi vet at Forsvaret i dag er for lite til å yte adekvat motstand ved et angrep på landet og samtidig sikre mottak av alliert hjelp, og når vi vet at det viktigste bidrag til avspenning i nordområdet vil være økt norsk militær tilstedeværelse på bakken, til sjøs og i luften - noe som vil dempe behovet for alliert tilstedeværelse, særlig amerikansk, som i gitte situasjoner kan komme i konflikt med Russlands behov for å beskytte sine strategiske styrker på Kolahalvøya og i Barentshavet.
Vi kan på sikt redusere utenlandsoperasjoner og bistandsprosjekter med tvilsom verdi...
Forsvar i dag og i morgen handler om hele samfunnets kampkraft, resolutthet og årvåkenhet, skriver Matlary, og vi trenger et nasjonalt sikkerhetsråd som tenker helhetlig strategi med penger fra alle berørte sektorer. Amen til det.
Men jeg vil føye til at det er like viktig at et slikt råd får som mandat å se på muligheter for en gradvis vridning av norsk sikkerhetspolitikk bort fra dagens uheldige integrering i supermakten USAs planer og disposisjoner i nordområdet, med forsvars- og utenrikspolitikk, men også økonomi og handelspolitikk som de viktigste verktøy vi har å spille på i den sammenheng.
Det vil kreve courage d’esprit både hos dem som oppnevner og dem som oppnevnes. Som et hjertesukk til slutt føyer jeg til: helst også en serie «Clausewitz-seminarer» på Løvebakken med «småstatsrealisme i en ny tid» som tematikk.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
