Debatt:
Langtidsplanen: – Forsvarssjefen må styrkes
Men det er vanskelig hvis de militære særinteressene er sterke nok til å ignorere både logikk og naturlover, skriver Sverre Diesen i sitt svar til Tone Salomonsen.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Jeg skal faktisk være enig med Tone Salomonsen i at selv om FFI (Forsvarets forskningsinstitutt) ikke eksplisitt anbefaler hva slags ambisjonsnivå og operasjonskonsept vi skal ha i Finnmark, så antyder de det likevel et stykke på vei. Tatt i betraktning at FFIs rapport påpeker at:
- En kontrollambisjon basert på å holde store deler av Finnmark fylke med mekaniserte bakkestyrker krever minimum en divisjon på to brigader og støtteavdelinger, ca en tredobling av dagens hær i Nord-Norge,
- at størstedelen av denne styrken må være stående og permanent plassert i Finnmark med logistikk og støttefunksjoner for å unngå å bli stengt inne i Troms ved en ødeleggelse av flaskehalsene i Lyngen-defiléet,
- at dette er hinsides selv en budsjettutvikling mot to prosent av BNP, når vi tar hensyn til at den norske BNP-andelen allerede er på 1,8 prosent,
- at så store styrker i Finnmark med tilhørende norsk og alliert øvingsaktivitet ville ha meget negative konsekvenser rent sikkerhetspolitisk
Det gir altså ingen merverdi å øke den operative utholdenheten i Finnmark fra fem til ti døgn ved å fordoble styrkeinnsatsen...
- at denne løsningen heller ikke er skalérbar og derfor innebærer meget stor både strategisk og økonomisk risiko
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Da kan man selvsagt spørre seg hvor sjanseløst noe skal være før selv bare beskrivelsen av det må oppfattes som en anbefaling om å finne på noe annet.
Ikke en meningsytring
Men nettopp derfor er det heller ikke riktig når Salomonsen sier at «det står mellom FFIs skalérbare nektelseskonsept og forsvarssjefens skalerbare kontrollkonsept». Kontrollkonseptet er ikke skalérbart, og det er ikke bare en meningsytring fra min side.
Det er et objektivt faktum som følger logisk av hele konseptets hensikt.
Hvis vellykket forsvarsstrid i Finnmark skal ha noen strategisk hensikt må forutsetningen nødvendigvis være at vi kan holde et tilstrekkelig stort område tilstrekkelig lenge til at allierte styrker også kan settes inn i Finnmark.
...ti prosent mer av én type kapabilitet kan gi hundre prosent strategisk effektforbedring...
Det gir altså ingen merverdi å øke den operative utholdenheten i Finnmark fra fem til ti døgn ved å fordoble styrkeinnsatsen, hvis vi er nødt til å holde i tretti for at det skal ha noen strategisk hensikt. Da representerer ikke ekstrainnsatsen noe annet enn nyanser av utilstrekkelighet, og det er faktisk dette ikke-skalérbarhet betyr.
Den strategiske verdien av en militær operasjon er ikke en lineær funksjon av det taktiske resultatet, der litt mer av en hvilken som helst operativ innsatsfaktor alltid gir en litt større strategisk effekt. Det er dette som gjør militære strukturproblemer til komplekse og derfor interessante utfordringer – ti prosent mer av én type kapabilitet kan gi hundre prosent strategisk effektforbedring, mens en hundre prosents økning av en annen kapabilitet ikke gir noen strategisk effekt i det hele tatt.
Det er tydeligvis en vanskelig erkjennelse for mange.
Må styrke forsvarssjefen
Til slutt: At forsvarssjefens innflytelse bør styrkes er jeg enig i, lite overraskende. Det er til syvende og sist bare forsvarssjefen som forvalter både oversikten over og ansvaret for helheten – i motsetning til blant annet grensjefene. Men det hjelper lite hvis de militære særinteressene er sterke nok eller det politiske ubehaget stort nok til å ignorere både logikk og naturlover hvis det trengs.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
