– Det Forsvaret trenger er mer kompetanse

De siste ukene har det vært en aktiv debatt om kompetanse i Forsvaret, det er viktig og på høy tid.

Dette har vært knyttet opp til Svendsen-utvalget sin rapport som ble lagt fram i juni i år. Sett fra min og BFO sin side er det mange viktige funn og analyser i rapporten, og vi vil levere et omfattende høringssvar. Samtidig er det flere – og viktige, forhold som ikke er omtalt. Grunnen til dette ligger i mandatets utforming.

Les også:

– Svendsen-rapporten er et symptom på problemene

Helt innledningsvis må vi drepe en myte; Svendsen-utvalget, som mange andre samfunnsaktører, peker på at Forsvaret har tatt valg som medfører at organisasjonen ikke tilføres relevant kompetanse eller mangfold. Dette er faktisk feil.

Det er Forsvarsdepartementet som de siste årene har tatt disse valgene gjennom detaljrike styringer innen innføringen av OMT (Ordning for militært tilsatte, red. anm.) og utdanningsreformen. Man kan ikke rette baker for smed. I denne sammenhengen hadde det faktisk vært ekstremt farlig dersom Forsvaret som etat ikke følger opp departementets føringer og krav.

Ikke tjent med kamp

Dernest vil jeg understreke at Forsvaret ikke er tjent med en kamp mellom sivile og militære. BFO, som enkelte andre, mener at vi har mye mer å tjene på å se alle Forsvarets ansatte under ett, og ikke lage kunstige skiller i en såpass liten organisasjon. Jeg mener det er helt avgjørende å skape et godt samhandlingsklima i den daglige drift, da dette danner selve grunnlaget for å understøtte hverandre i utøvelse av operasjoner hjemme og ute.

Det må være utgangspunktet for å vurdere utviklingen av kompetansen for hele Forsvaret.

Les også:

–Sivile stillinger er i Forsvaret for en grunn

Grunnlaget for en fremtidsanalyse må være riktig. Spesielt i Forsvaret hvor arven styrer svært mye av fremtidsutviklingen – lokalisering, teknologien, materiellet og de ansatte. Sammen med dagens faktiske status, danner dette utgangspunktet for analysen. Fakta blir derfor viktig.

Mange slutter

Min forståelse er kjent for alle; Det er i dag for mange som slutter for tidlig. Omtrent 1200 slutter hvert år, og i tillegg er det over 2000 som vil gå av med pensjon de neste ti årene. Dette er kun blant militært tilsatte, men det er også mange sivile som nærmere seg avgangsalder.

Det er en stor kompetansemangel i hele Forsvaret på militær side. Dette gir seg utslag i få søkere til karrierestillinger, det er svært høy andel midlertidige beordringer og (fortsatt) for mange som jobber langt over et årsverk.

Dersom man nå ikke viser vilje til å etablere «en pensjon man kan leve av» for dagens unge i tillegg, er jeg redd for at systemet kollapser.

Det er riktig som utvalget påpeker at det er mange tiltak som ikke er på plass. Det er blant annet ikke kommet på plass gode og systematiske ordninger for utdanning underveis i karrieren. Noe som var et premiss for tilsettingsformen T-35. Det er heller ikke tatt markante grep for å sikre en akseptabel bostandard ved flere av Forsvaret baser.

Dette gjelder både for de som bor på kvarter og for familieboliger.

Snarere er standarden synkende og flere opplever å bo særdeles utilfredsstillende i lang tid. Og – det kan se ut til at viljen til å endre pensjonene for de som skal ta den største belastningen, er heller svak.

Langtidsplanen, som behandles i disse dager, inneholder ingen tiltak for å rette opp dette. Det bør bekymre flere enn meg.

Et dystert bilde

Planens innretning på personellområdet gir et mørkt bilde på hvordan Forsvarsdepartementet har tenkt å utvikle det videre. De følger dessverre mønstret for de siste årene med søkelys på økt bruk av sivile utdanningstilbud og kortere militær kompetanseutvikling; Løsningen er å fortsette med en utarming av den militære utdanningssøylen og fortsette å korte ned på profesjonsutdanningene. Løsningen er mer fleksible bemanningsløsninger.

Jeg mener at dette er helt feil medisin.

Løsningene ligger i å finne tilbake til hva profesjonsbehovet faktisk er, utdanne hva Forsvaret trenger og etablere en arbeidssituasjon med balanse mellom jobb og «resten av livet». Det siste innebærer alt fra tilsettingsforhold, karrieremuligheter og forutsigbarhet for den enkelte, til erkjennelsen av at også en militært tilsatt har rett til et familieliv og at beordringsplikten må følges opp med tilbud som skaper rom for dette.

Forsvarsdepartementet bør derfor snarest sette ned et utvalg som ser på hvordan man skal sikre nødvendig profesjonskompetanse på alle nivå, og utdanne tilstrekkelig, for å møte et stort frafall av militærkompetanse årlig og de neste 10 årene.

Om en venter for lenge vil det raskt være for sent.