Meninger

Finn fram blanke ark og realisme og lag en «Plan B» basert på de reelle rammefaktorene for museumsvirksomheten, skriver Askild Antonsen. Her ser vi Cybertekniker-elever på besøk i Forsvarsmuseet.
Finn fram blanke ark og realisme og lag en «Plan B» basert på de reelle rammefaktorene for museumsvirksomheten, skriver Askild Antonsen. Her ser vi Cybertekniker-elever på besøk i Forsvarsmuseet.

– En vei ut av uføret for Forsvarets museer

Det har lenge vært hevdet at Forsvarets museer er et nasjonalt museum, men de er ikke det, skriver tidligere rustmester Askild Antonsen.

Publisert

I et par tidligere kommentarer her i Forsvarets forum har jeg prøvd å gi konstruktive innspill til hvordan det er mulig å sette tæring etter næring for samlingene uten at det har gitt nevneverdig gjenklang hos de herrer Erling Kjærnes og Harald Høiback. Jeg vil derfor gripe tak i følgende: Det holder altså ikke å slippe inn folk i en halvveis kondemnert bygning hvor vi oppbevarer gammelt militært ræl av ymse kvalitet og historie. Det blir ikke et museum av det. Til det kan jeg bare si, nei nettopp. Museet må gå gjennom samlingene, eller «det gamlemilitære rælet» for å nivellere dem med tilgjengelig personell, tilgjengelig ressurser og bygningsmasse.

Et beskjedent hærmuseum

Det er forbilledlig at direktør og nestkommanderende presenterer bruddstykker av museenes historie. Jeg vil legge til litt nyere historie da vi gikk fra hærmuseum til forsvarsmuseum I St. meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 er situasjonen godt beskrevet; «Forsvarets museer er i dag eit sjølvgrodd system der private og lokale initiativ har vore ein langt viktigare etableringsfaktor enn offentleg planlegging og styring.» Hvordan ble det slik?

Fram til 1978 var det ikke noe Forsvarsmuseum. Det var et beskjedent hærmuseum som ikke var åpent for publikum. Til Hærens 350-jubileum ble det bygd et publikumsåpent Forsvarsmuseum i bygning 60 på Akershus festning.

Samlingene var ikke veldig store. De ansatte hadde forholdsvis god oversikt. Det nye museet forandret dette. Blant annet gikk interessen for å holde orden på samlingene fløyten.

I 1988 åpnet Forsvaret for at museet lettere skulle få overta kondemnert materiell. Museet grep muligheten og samlingene vokste ukontrollert. Forsvaret prøvde å stramme litt inn igjen i 1993.

Les også: Forsvarets museer skal bli mer moderne og profesjonelle. Samtidig ruster kjøretøy til titalls millioner kroner under åpen himmel og i bygg som skal rives.

Men samlingene fortsatte å øke. Før 1978 hadde ikke Forsvarets museer kjøretøyer, eller sambandsmateriell. Det forandret seg dramatisk etter 1988.

Nå er museet Forsvarets største forvalter av kjøretøy og har bortimot 800 kanoner. Samlingene vokste helt uten sentral styring

Nå er museet Forsvarets største forvalter av kjøretøy og har bortimot 800 kanoner. Samlingene vokste helt uten sentral styring.

Det bærer samlingen preg av fortsatt.

Tok overhånd

Det fantes ikke magasiner da samlingsiveren tok overhånd. Gjennom kjente i Forsvaret fikk museet låne i kondemnerte bygninger omkring i på Østlandet. Da Forsvarsbygg plutselig skulle ha husleie fikk pipen en helt annen låt. Mange av museets bygninger ble kassert og materiellet ble stappet inn i alt for små magasiner. Slik er det fortsatt og magasinbehovet er ikke ordnet. Det jeg beskriver er Forsvarsmuseet som et sjølgrodd system som lenge har vært utenfor kontroll.

Det må være mulig for Forsvarets museer å se nærmere på mengden gammelt militært ræl av ymse kvalitet og historie som har hopet seg opp i magasinene siden innsamlingsgalskapen startet den gangen i 1988.

Det er ikke det eneste sjølvgrodde systemet der «private og lokale initiativ har vore ein langt viktigare etableringsfaktor enn offentleg planlegging og styring».

Det var ikke noe sentralt ønske om nyetablering av Luftforsvarsmuseet, Oskarsborg festningsmuseum og Bergenhus museum.

Tre av museene er forholdsvis gamle. De var selvstendige til innpå 1990-tallet da de ble slått sammen under felles ledelse. Så kom det på rekke og rad fire museer til. Presset for å få dem etablert kom fra lokale initiativ.

Det var ikke noe sentralt ønske om nyetablering av Luftforsvarsmuseet, Oscarsborg festningsmuseum og Bergenhus museum.

I tillegg fikk en privat pressgruppe etablert en egen flysamling på Gardermoen da Luftforsvarsmueet flyttet til Bodø. Men alle enhetene organisasjonen er nå en gang der og ledelsen må dekke inn ressursbehovet.

For tiden er en privat gruppe i gang med å prøve å etablere hærsamlingen på Trandum. De forventer kanskje at Forsvarets museer skal støtte dem?

Feil plassert

Sjøforsvaret flyttet fra Horten til Haakonsvern, Marinemuseet liggende igjen uten noen som helst kobling til Sjøforsvaret.

Med referanse til museumsledelsens ønske om å bygge forsvarsvilje er det merkelig at museene ikke ligger nær avdelingene. Skulle Forsvaret satse på et museum for Hæren burde det plasseres i Indre Troms, eller i Østerdalen der Hæren er, ikke på Trandum. Dette er ikke eneste paradoks, det er flere. På Setermoen har Museum Nord et hærmuseum og i Elverum har Glomdalsmuseet en forsvarsutsilling Hæren bruker til å bygge korpsånd. Fortsatt stopper det ikke.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Luftforsvarsmuseet ble plassert i Bodø der Luftforsvaret hadde sin hovedbase. Nå har Luftforsvaret flyttet hovedbasen til Ørland så museet i Bodø blir liggende i en av Luftforsvarets bakevjer.

Nå er kanskje ikke det verste, for de er samlokalisert med Luftfartsmuseet. Ledelsen ved Forsvarets museer har mulighet for å avgi Luftforsvarsmuseet til det sivile Luftfartsmuseet om de vil. Det er greit å peke på at en slik gjenglemming av et museum har skjedd før.

Sjøforsvaret flyttet fra Horten til Haakonsvern, Marinemuseet liggende igjen uten noen som helst kobling til Sjøforsvaret.

Hvordan de skal bygge korpsånd og forsvarsvilje for forsvarsgren?

Så oppdragsglidningen. Museumsledelsen fortsetter dette ved å postulere; … «som vet hva det koster å drive et moderne nasjonalt museum…».

Den oppfatningen har eksistert lenge. Det har lenge vært hevdet at Forsvarets museer er et nasjonalt museum, men de er ikke det. Det er helt utenfor Kulturdepartementets- og Forsvarsledelsens ambisjoner. De mener Forsvarets museer er et etatsmuseum på linje med veimuseet, telemuseet og oljemuseet. Det er mulig å finne et ambisjonsnivå i tråd med det å være et etatsmuseum og redusere kostandene.

Så Hjemmefrontmuseet der direktør, Lars Erik Rowe drømmer om et nytt tilbygg i glass. Når museet blir kritisert besvares problematiske spørsmål med det blir bra når glassbygget bare kommer på plass. Sannsynligheten for at det skjer er ikke veldig stor.

Det betyr at direktøren ved Norges hjemmefrontmuseum ikke ønsker å imøtekomme kritikken. Han skyver problemene foran seg ad Infinitum. Om drømmerier om nybygg på indre festning stanset ville kostandsbehovet reduseres.

Til det sivile

Det er ingen ny tanke. I NOU 1992: 18 var den tanke oppe … og ble avvist. På begynnelsen av 2000-tallet ble det tatt opp og ble avvist Enten til KUD eller opp i forsvarshierarkiet sammen med FFI, E-tjenesten osv. Det ble det ikke noe av. Klarer museumsledelsen å flytte museene ut av FDs ansvarsområde gjenstår å se.

Jeg ville ikke satset på at julenissen la en ordning med nybygg på Hjemmefrontmuseet, nytt magasinbygg og en ny tilværelse uten for Forsvaret under juletreet.

Dere har sikkert vært snille, men jeg tror det kan være for mye å ønske selv for julenisse i det mest gavmilde hjørnet.

Finn fram blanke ark og realisme og lag en «Plan B» basert på de reelle rammefaktorene for museumsvirksomheten. Da bør det være mulig å finne en vei ut av det uføret direktør Erling Kjærnes og oberstløytnant Harald Høiback helt forståelig opplever at de har havnet i.