Kronikk
Vi må ruste oss for en kommende informasjonskrig
Kultur er en samlende motstandskraft i et Europa i krise.
HISTORIE: Å ta vare på felles historie er ikke det samme som å fremme en nasjonalistisk agenda, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto av en vernepliktig som støvsuger bøker på Forsvarsmuseet i Oslo i 2004.
Foto: Daniel Sannum Lauten, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Mange ble overrasket over hvor raskt Europa ble destabilisert og usikkert i februar 2025. På få uker eskalerte situasjonen, drevet av ord og handlinger fra USA. Plutselig sto vi overfor et tidspress for å bygge et sterkt Europa som kan støtte Ukraina videre.
Dagens sikkerhetspolitiske situasjon analyseres nå bredt, og i media diskuteres stadig den økende trusselen fra Russland. Det forventes flere gråsoneaktiviteter fra russisk side – kostnadseffektive tiltak som psykologisk destabiliserer befolkningen og øker usikkerheten.
Informasjonskrig: Kampen om sannheten
Å tvile på politiske ledere har blitt normalisert: Hva ble avtalt? Hva er sant? Og hva er oppspinn?
Vi må ruste oss for en kommende informasjonskrig – for det er ikke lengre klart hva som er sannheten eller hvem som eier den.
Motstand mot destabilisering skapes gjennom samhold og sannhet, hvor vår felles historie og kultur spiller en avgjørende rolle. Kulturarv, både materiell og immateriell, binder oss sammen: arkiver, historiske dokumenter, mattradisjoner, sanger, historier, byggetradisjoner, klesdrakter og håndverk. Disse gir oss forankring og innsikt i vår historie.
Arkiver, museer, frivillige organisasjoner og urfolksgrupper er sentrale i bevaringen av denne kulturarven. Men når informasjonskrigen raser, er vår felles sannhet under press.
Historie uten nasjonalisme
Fokus på nasjonal historie, tradisjoner og kulturuttrykk vekker ofte debatt. Kulturhistoriker Marius Hylland har tidligere påstått i Aftenposten at det finnes en underliggende nasjonalistisk tone i beredskapsretorikken; Hylland hentyder at flere mener det er den patriotiske, nasjonale og identitetsbyggende kulturen som blir viktig.
Å knytte historisk kunnskap og kultur til nasjonalisme er problematisk, særlig i en tid hvor høyreradikale politiske krefter vokser i Europa og USA. Nasjonalismens fortellinger om «oss og dem» brukes både i og utenfor krig.
Likevel må det være mulig å ha to tanker i hodet samtidig: Å ta vare på felles historie er ikke det samme som å fremme en nasjonalistisk agenda.
Historiker Jonas Bals har utgitt flere bøker om fascismen i Europa og er ikke overrasket over utviklingen i Tyskland og USA. Til FriFagbevegelse uttaler han: «Vi har sett dette før. Å lære av historien handler ikke bare om å gjenkjenne fare, men også om hvordan vi kan bygge motstand.»
Kulturinstitusjoners rolle i krisetider
Kulturinstitusjoner har en evne til å samle mennesker, styrke motstandskraft og løse praktiske utfordringer i kriser. Erfaringene fra Ukraina viser at kulturinstitusjoner spiller en viktig rolle i krisetider- som samlingspunkt og med lagerplass og personell.
Selv i krig har flere institusjoner i Ukraina har holdt åpent, økt utstillingsproduksjonen og satt besøksrekorder. Kulturarv og kulturuttrykk er også direkte knyttet til sosioøkonomiske behov etter en krise; i gjenoppbygging og stabilisering av kulturarv er det både arbeidsplasser, sosialt samhold, emosjonell styrke og meningsfylte oppgaver.
Man kan lære mye av hvordan kulturinstitusjoner i Ukraina har fungert som en samlende motstandskraft gjennom fullskalainvasjonen, og Norge har samtidig sine egne erfaringer og ressurser å trekke på.
Hva betyr motstand når vi snakker om kultur og sivilsamfunn? Kulturinstitusjoner har en unik evne til å samle mennesker, styrke motstandskraft og løse praktiske utfordringer i kriser. Gjennom prosjekter som NIKU har deltatt i, viser erfaringene fra Ukraina at kulturarv og kunst spiller en viktig rolle i krisetider.
Mange kulturinstitusjoner besitter ressurser som kan benyttes – samlingspunkter, lagerplass og personell. Selv under krig har flere institusjoner holdt åpent, økt utstillingsproduksjonen og satt besøksrekorder. I krisetider trenger samfunnet møteplasser og påfyll av kunnskap og informasjon – her kan historie, tradisjoner og kunst gjøre en forskjell.
Det som heller ikke må glemmes, er hvordan kulturarv og kulturtuttrykk er direkte knyttet til sosioøkonomiske behov etter en krise; i gjenoppbygging og stabilisering av kulturarv er det både arbeidsplasser, sosialt samhold, emosjonell styrke og oppgaver som gir mening, og dette bidrar til å løfte et lokalsamfunn ut av en krise.
Kulturmangfold som kilde til læring
Norge har en styrke gjennom sitt flerkulturelle samfunn. Erfaringer fra urfolk og minoriteter om undertrykking og fornorsking kan lære oss om samhold og motstandskraft. Identitet og selvforståelse er knyttet til kulturarv, og å kjenne sin historie gir stolthet og styrke. Ved å verdsette ulik kulturarv kan vi styrke fellesskapet og fremme tilhørighet og solidaritet.
Norge er et sterkt demokrati som verdsetter meningsmangfold og kritisk tenkning. Med kulturmangfold inkludert i beredskapsarbeidet vil det kunne bidra til en robust offentlig debatt og et samfunn som er i stand til å møte fremtidige utfordringer med kreativitet og mot.
Kritisk tenkning og kunnskap om egen historie går hånd i hånd
Fremover bør vi satse på å styrke motstandsdyktigheten i kultur- og sivilsamfunnet og samtidig øke kunnskapen om vår egen historie. Kunnskap og læring er konkrete tiltak for å ivareta våre verdier. Dette må ikke forveksles med nasjonalisme eller fornorskningspolitikk.
Når kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) varsler store endringer i læreplanene for å løfte vår felles historie, tradisjoner og kulturuttrykk, bør dette gjøres med mangfold som grunnlag. Dette er også en anledning til å belyse historiske feilgrep, skambelagte hendelser og problematisk kulturarv.
Her spiller skolene og utdanningssektoren en nøkkelrolle i kritisk tenkning, og norsk mangfold bør synliggjøres som en styrke og en kilde til læring. Målet må være at vi skal kunne være stolte av vår felles kultur, samtidig som vi bygger motstandskraft og lærer av historien. Et robust og reflektert samfunn vil tjene alle, både fremtidige politikere, Forsvaret og samfunnet generelt.
