Kronikk
– Kommer regnskapets dag?
Det trengs en oppvask i Det republikanske partiet, for å komme tilbake til en urokkelig forpliktelse til demokratiet og dets normer, skriver Vårin Alme
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Siden Donald Trump lanserte sitt presidentkandidatur i 2015 har det hersket uenighet rundt hva han betyr for amerikansk politikk. Hvordan klarte han å vinne presidentvalget? Hvordan samlet han et så fragmentert parti?
Er han et strukturelt symptom, og nærmest å regne som uunngåelig, gitt utviklingen i amerikansk politikk? Eller er han resultatet av en perfekt storm, der alle forhold la til rette for en populistisk outsider som visste å utnytte øyeblikket – og dermed kanskje en bølgedal?
Hvor dypt stikker trumpismen? Er den uløselig knyttet til Trump selv, eller vil ideologien fortsette med samme kraft etter Trump?
Hva er det egentlig vi har vært vitne til de siste fire årene?
Oppgjøret som aldri kom
Den dype uenigheten om svarene på disse spørsmålene er en stor del av årsaken til at det, gjentatte forsøk til tross, aldri er blitt tatt noe virkelig oppgjør med verken Trump eller trumpismen. Etter stormingen av kongressbygningen 6. januar 2021 varsler imidlertid mange, at nå er begeret fullt: at dette er et «11. september for trumpismen», som Ketil Raknes uttalte på NRK radio, «the GOP’s ultimate reckoning with Trumpism» , og øyeblikket «when the fever breaks».
Erfaringen med forsøk på å ta oppgjør med Trump og trumpisme gir, i det minste ved første øyekast, liten grunn til optimisme for dem som ønsker seg et slikt oppgjør nå.
Men er oppgjørets time virkelig kommet? Og hva vil det bety for fremtiden til det republikanske partiet – og det amerikanske demokratiet?
Har feilet til nå
Erfaringen med forsøk på å ta oppgjør med Trump og trumpisme gir, i det minste ved første øyekast, liten grunn til optimisme for dem som ønsker seg et slikt oppgjør nå. Samtlige slike forsøk – fra den tverrpolitiske fordømmelsen av Access Hollywood-videoen fra valget i 2016 til den mer splittede riksrettssaken mot presidenten i 2019-20 – har feilet. Støtten til Trump har vært relativt stabil, den ustabile tilstanden i amerikansk politikk tatt i betraktning. Og i eget parti har støtten vært påfallende sterk.
Til tross for jevnlige fordømmelser fra konservative partifeller for alskens uttalelser og handlinger, har partiet til stadighet falt til ro igjen.
Jeg besøkte den republikanske partiledelsen i North Carolina i fjorårets nominasjonskamp.
På spørsmål om hvorfor de fortsatte å støtte Trump i ett og alt – også på punkter som tilsynelatende brøt med konservative verdier – kom svaret i ettordsform: «Results».
Stormingen av kongressbygningen etter presidentens oppildning – og den påfølgende kjærlighetserklæringen til demonstrantene som «very special» i en video som nå er fjernet – representerer imidlertid en helt ny situasjon. Selv om dette minner om tidligere situasjoner, som den anti-semittiske demonstrasjonen i Charlottesville i 2017 (der Trump uttalte at det var «fine people on both sides») og den væpnede stormingen av delstatsforsamlingen i Michigan i fjor, hadde 6. januar likevel en alvorlighetsgrad og en utvetydig antidemokratisk intensjon det er vanskelig for selv den mest hardbarka Trump-lojalist å avskrive.
Det taler for at det faktisk kan være snakk om et reelt oppgjør denne gangen.
Det taler for at det faktisk kan være snakk om et reelt oppgjør denne gangen.
Men et oppgjør med hva, av hvem og på hvilken måte?
Her er det ulike svar, og det kan være analytisk nyttig å dele inn i kategorier basert både på hva som er teoretisk mulig og hva det er sannsynlig at republikanske folkevalgte vil gå med på.
Tre veier å gå
I kjølvannet av 6. januar har så godt som samtlige republikanske folkevalgte tatt avstand fra stormingen i seg selv. Hvordan de diagnostiserer problemet og dermed også hva de foreskriver som botemiddel, varierer imidlertid stort. Mens noen ønsker å fordømme volden for så å gå videre med forsoning for øyet, har andre oppfordret til iverksettelse av det 25. grunnlovstillegget, som vil frata Trump makten og gjøre Pence til fungerende president i tiden som gjenstår.
Les også: Hva skjer med demokratiet i USA? Vi spurte tre eksperter
De som går aller lengst støtter initiativet om å stille Trump for riksrett (igjen).
Tre republikanske senatorer kan fungere som representanter for hver sin «oppgjørskategori»: Josh Hawley fra Missouri, Pat Toomey fra Pennsylvania og Mitt Romney fra Utah.
Her er han i selskap blant annet med Ted Cruz, senator fra Texas. Vinner Hawley-modellen frem kan vi vente oss liten til ingen endring i Det republikanske partiet.
Mens de alle har fordømt volden som ble utvist, har de vidt forskjellige reaksjoner på det som har skjedd. Hawley, som i prosessen som ble avbrutt av demonstrantene tok til orde for ikke å godkjenne valgresultatet, ønsker seg nok den mest minimalistiske formen for oppgjør; noen krasse ord om at vold ikke er greit.
Her er han i selskap blant annet med Ted Cruz, senator fra Texas. Vinner Hawley-modellen frem kan vi vente oss liten til ingen endring i Det republikanske partiet
Større endring kan kanskje følge av en eventuell Toomey-modell. Under godkjenningsprosessen som ble avbrutt av stormingen, holdt Toomey et innlegg imot forsøkene på å undergrave valgresultatet, og i ettertid har han bedt Trump om å gå av, åpnet for å stille ham for riksrett, uttalt at det også er mulig at Trump vil siktes for kriminelle lovbrudd, og fordømt presidentens opptreden etter valget i november. Denne siste delen er imidlertid viktig: Det er for Toomey kun det Trump har gjort etter valget som fordrer et oppgjør; alt kritikkverdig før den tid er bare Twitter-ablegøyer.
For Toomey er det personen Trump som må stilles til ansvar for det han (nå nylig) har gjort. Etter man har fått «this person in the rear-view mirror», kan man gå videre.
– Han skal ut
Toomeys holdning er godt representert i partiet. Alaska-senator Lisa Murkowski har simpelthen sagt «I want him out. He caused enough damage». Tidligere New Jersey-guvernør Chris Christie uttalte dagen etter stormingen at republikanere nå må «separate message from messenger (…) I don’t think the messenger can recover from yesterday».
«The message», altså trumpisme, vil imidlertid leve videre, skal vi tro Christie. Mens de så langt har vært ordknappe kan vi nok kanskje også finne mye av GOPs partiledelse i denne kategorien.
Mike Pence, Mitch McConnell og Kevin McCarthy ser nok alle for seg at det å bli kvitt personen Trump er det aller viktigste.
Skulle denne versjonen vinne frem – og for meg fremstår dette kanskje som mest sannsynlig – kan vi vente oss et republikansk parti som langt på vei vil forsøke å glemme personen Trump, men huske på seirene fra disse årene – «the results» – og forsøke å verne om dem inn i Bidens presidentperiode.
Partiet er, i alle fall i de neste to årene, i mindretall i begge Kongressens kamre, men demokratenes margin er liten, og det er mye republikanerne kan gjøre om de ønsker å stikke kjepper i hjulene for dem. Kanskje vil vi, med denne modellen, i 2024 få en kandidat som på ingen måte er fremmed for noen av kreftene i trumpismen, men som har en akseptabel avstand til Trump og som fremmer en mer tradisjonell tilnærming til konservativ politikk fra det republikanske partiet.
Reagerte kraftig
En som har kjempet for et langt dypere oppgjør med Trump – og med trumpismen som strekker seg inn i det republikanske partiet – er Mitt Romney. Han reagerte kraftig på partifellenes forsøk på å undergrave valgresultatet, og da demonstrantene begynte å ta seg inn i kongressbygningen ropte han til disse selvsamme: «This is what you’ve gotten, guys». Romney har allerede stemt for å dømme Trump i én riksrettssak.
...det trengs en oppvask i Det republikanske partiet, for å komme tilbake til en urokkelig forpliktelse til demokratiet og dets normer, verdier, institusjoner og prosesser.
For ham vil nok både riksrettssak og en iverksettelse av det 25. grunnlovstillegget være på sin plass. Men utover det trengs en oppvask i Det republikanske partiet, for å komme tilbake til en urokkelig forpliktelse til demokratiet og dets normer, verdier, institusjoner og prosesser.
Dette innebærer også anerkjennelse av ansvar i partiet i seg selv. Romney har lenge vært relativt alene om denne holdningen.
Vi får se om han får flere over på sin side nå.