Kronikk

Det er ikke lov å lukke øynene for leksen Trump-årene har lært oss

– Vi burde vært ferdig med Donald Trump nå. Men slik er det ikke, skriver Harald Stanghelle.

Publisert Sist oppdatert

I et rykende ferskt år har vi allerede fått en demonstrasjon av demokratiets sårbarhet og vår tids informasjonsapokalypse.

Vi burde vært ferdig med Donald Trump nå. Pustet lettet ut og krysset fingre for at Joe Biden vil lykkes i sitt amerikanske forsoningsprosjekt. Men slik er det ikke. Eller som den tyske populismeforskeren Jan-Werner Müller formulerer det:

«Det dummeste vi kan gjøre, er å tenke på Trump som et unntak.»

For det er han dessverre ikke i en verden der demokratiet er under angrep. Vi ser at autoritære ledere og ideer har en forbausende sterk tiltrekningskraft. Det har historien om Donald Trump vist med en farlig tydelighet.

Mange advarsler

Det manglet ikke på advarsler da han stormet frem under primærvalgene for fem år siden. Senator Ted Cruz kalte Trump en «narsissist» og «en patologisk løgner». Hans kollega Lindsey Graham brukte ord som en «galning» som er «absolutt uegnet til å bli president».

Texas-guvernør Rick Perry traff uhyggelig Godt med sin spådom om at Trump var en «ukontrollert demagog» som kunne hisse opp en mobb til å angripe Washington D.C.

Det var jo akkurat dette som skjedde onsdag 6. januar.

Men da var Cruz og Graham blitt blant Trumps sterkeste støttespillere, mens Perry satt i hans regjering. På samme måte som resten av det republikanske partiet kastet de sine prinsipper over bord for å være med på den suksessfylte Trump-bølgen.

Mange av oss undervurderte den rå styrken han representerte. Vi så heller ikke den demagogiske urkraft i hans form. Og vi så ikke hvordan Donald Trumps genialitet lå i at han spilte på massenes følelser lik en stjernepianist på sitt flygel.

En folkeforfører av rang.

Vi har sett det før, men har en tendens til å mobilisere uvilje mot å se en politisk katastrofe i øynene før det er for sent. Og så vil vi jo så gjerne tro at det tross alt vil gå bra. Ikke minst når det gjelder verdens viktigste land. Og i tillegg har vært et demokratisk forbilde gjennom store deler av sin historie. Ikke det spor merkelig at vi overser hvor skjørt selv det mest tradisjonsrike demokrati kan være.

Det oppdaget en hel verden for alvor da Kongressen ble stormet. Da Donald Trump oppfordret sin visepresident til å nekte å gjøre jobben grunnloven pålegger ham. Og da Trumps kjernetropper ropte «Heng Mike Pence» på sin vei inn i det amerikanske demokratiets helligste sted.

Oddmund Hammerstad: Splittelsen i USA vil vedvare etter at Donald Trump har forlatt Det hvite hus

Snudde opp ned på alt

«Jeg har ventet på dette», kommenterte USAs mest kjente statsviter, Francis Fukuyama. For han og andre har sett hvordan etniske spenninger, politisk polarisering, økende økonomisk ulikhet og alternative medier har revet det amerikanske nasjonsfellesskapet fra hverandre. Og hvordan sterke krefter har gjort denne polariseringen til en strategi for å vinne frem.

Slik ble den amerikanske folkesjelen lagt åpen for en demagogisk forfører som Donald Trump. En mann som maktet å snu opp-ned på alt det vi trodde vi visste om politiske spilleregler og en statsleders politiske folkeskikk. For selv de groveste skjellsord ble brukt for å hamre inn et fiendebilde. Og millioner av hederlige amerikanere ble forført til å tro på en virkelighet uten rot i fakta.

Dette er intet mindre enn en gigantisk virkelighetsforskyvning som resulterte i at USA ikke besto demokratiets lakmustest – en fredelig maktovertagelse. Og som gjør at selv etter den rystende kongresstormingen viser målinger at bare to av ti republikanere stoler på at valgresultatet var riktig, mens ni av ti demokrater gjør det samme.

Hilmar Mjelde: USA er splittet langs ideologiske, partipolitiske, etniske, sosiale og religiøse skillelinjer

Vår tids største fare

Alt dette illustrerer en ny virkelighet der viljen til å ofre demokratiske normer er skremmende stor blant overraskende mange. Vi ser en radikalisering der fellesnevneren er forakt for demokratiet som system. Og vi ser at når flere og flere dras mot polene, så svekkes det store liberale sentrum der demokratiet har vekstvilkår.

Ansvaret for mange av disse utviklingstrekkene bærer en informasjonsapokalypse som dyrker motsetningene, sprer løgnene og sementerer konspirasjonsteoriene.

Den er vår tids største fare.

Det er de som tror at angrepet på Kongressen kan være vendepunktet tilbake til en slags normalitet. Og det minner om forrige gang det amerikanske samfunnet gikk kollektivt av hengslene: altså under 50-årenes McCarthy-tid da løgnene, anklagene og overdrivelsene til slutt skapte en motreaksjon som fikk samfunnet på rett kjøl igjen.

Det er lov å håpe. Men det er ikke lov å lukke øynene for leksen Trump-årene har lært oss om at demokratiet ikke kan tas for gitt. Selv ikke der vi trodde det var immunt for angrep.

Powered by Labrador CMS