Derfor må USA igjen ta lederskap

• Denne kronikken ble først publisert i Foreign Affairs.

På nesten samtlige områder er USAs troverdighet og innflytelse i verden svekket etter at President Barack Obama og jeg fratrådte embetet 20. januar 2017.

President Donald Trump har forringet, undergravet, og i noen tilfeller, sveket USAs allierte og samarbeidspartnere. Han har vendt seg mot våre egne etterretningstjenestemenn, diplomater og soldater. Han har underbygget våre motstandere og ødslet bort mulighetene til å bekjempe nasjonale sikkerhetsutfordringer fra Nord-Korea til Iran, fra Syria til Afghanistan til Venezuela, og praktisk talt med null resultater å vise til.

Han har satt i gang lite gjennomtenkte handelskriger, mot USAs venner så vel som fiender, som rammer den amerikanske middelklassen. Han har abdisert fra amerikansk lederskaps mobilisering av kollektiv handling for å møte nye trusler, især dem som er unike for dette århundret. Enda mer grunnleggende, han har vendt seg bort fra de demokratiske verdiene som gir vår nasjon dens styrke og forener oss som folk.

I mellomtiden har de globale utfordringene som USA står overfor – fra klimaforandringer og massemigrasjon til teknologiske omveltninger og smittsomme sykdommer – vokst seg mer komplekse og akutte, samtidig som den hurtige fremveksten av det autoritære, nasjonalistiske og illiberale har underminert vår evne til å konfrontere dem samlet.

Demokratier – lammet av partifanatisme, bastet av korrupsjon, nedtynget av ekstrem ulikhet – har vanskeligere for å tjene folket. Tilliten til demokratiske institusjoner er svekket. Frykten for «De andre» har tiltatt. Og det internasjonale samfunnet som USA så aktsomt bygget opp, går opp i limingen. Trump og demagoger verden rundt, utnytter disse kreftene for egen personlig og politisk vinning.

Som USAs neste president vil jeg måtte gripe an verden slik den er i 2021, og opprydningen kommer til å bli en enorm oppgave. Vi må gjenoppbygge vårt gode rykte, gjenreise tilliten til vårt lederskap, og mobilisere vårt land og allierte til å svare raskt på nye utfordringer. *

Det er ingen tid å miste.

Som president vil jeg ta umiddelbare grep for å fornye det amerikanske demokratiet og allianser, beskytte USAs økonomiske framtid, og på ny la Amerika lede verden. Dette er ikke rette tid for å adlyde frykten. Dette er tiden for å hente frem igjen styrken og djervheten som brakte oss til seier i to verdenskriger og som rev ned Jernteppet.

Demokratiet og liberalismens seier over fascisme og autokrati skapte den frie verden. Men denne striden definerer ikke bare vår fortid. Den vil definere vår framtid også.

FORNYELSE I EGET HUS

Først og fremst må vi reparere og gjenopplive vårt eget demokrati, samtidig som vi styrker koalisjonen av demokratier som står sammen med oss rundt omkring i verden. USAs evne til å være en progressiv kraft i verden og mobilisere til samhandling, begynner hjemme. Dette er grunnen til at jeg vil fornye utdanningssystemet vårt, slik at et barns muligheter i livet ikke er forutbestemt av hans eller hennes postnummer eller rase, videre reformere kriminalvesenet for å eliminere urettferdig ulikhet og epidemien av massefengsling, gjeninnføre stemmerettloven for å sikre at alle kan bli hørt, og bringe transparens og ansvar inn igjen i statsstyret vårt.

Les også:

– Ingen stor appetitt for nye militære eventyr

Men demokrati utgjør ikke bare det amerikanske samfunnets fundament. Det er også utspringet for vår makt. Det styrker og befester vårt lederskap som beskytter oss i verden. Det er motoren bak innovasjonsevnen vår som driver vår økonomiske velstand. Det er hjertet i hvem vi er og hvordan vi betrakter verden – og hvordan verden betrakter oss. Det åpner for å korrigere oss selv, og til fortsatt streben etter å nå idealene våre over tid.

Som nasjon er vi nødt til å bevise for verden at USA er beredt til å lede igjen – ikke bare som eksempel på vår makt, men også med eksemplets makt.

For å nå målet, vil jeg som president ta avgjørende skritt for å fornye kjerneverdiene våre. Jeg kommer umiddelbart til å reversere Trumps kyniske og vanvittige politikk som skiller foreldre fra dere egne barn ved grensen vår; gjøre slutt på Trumps skadelige asylpolitikk, oppheve reiseforbudet, kreve en gjennomgang av midlertidig oppholdstillatelse for utsatte befolkningsgrupper, og justere flyktningkvoten til 125.000 personer i året med sikte på en økning over tid, alt i samsvar med vårt ansvar og våre verdier.

Jeg skal innsette torturforbudet på nytt, og gjeninnføre mer transparens i amerikanske forsvarsoperasjoner, inkludert iverksatte grep av Obama-Biden-administrasjonen for å redusere sivile tap. Jeg kommer til å gjenopprette fokuset på å løfte opp kvinner og jenter på verdensbasis.

Og jeg skal sørge for at Det hvite hus igjen blir den store forsvarer – ikke hovedoverfallsmannen – av grunnpilarene og institusjonene som bærer våre demokratiske verdier, fra å respektere pressefriheten til å beskytte og sikre den hellige retten til å stemme i valg, til å verne om domstolenes uavhengighet.

Disse endringene er bare begynnelsen, det første daglige avdraget på vår forpliktelse til å leve opp til demokratiske verdier i eget hus.

Jeg vil håndheve amerikanske lover uten å gå løs på enkeltgrupper, uten å skade rettssikkerheten eller splitte familier, som Trump har gjort. Jeg vil sikre grensene våre, samtidig som migrantenes verdighet ivaretas, og deres rett til å søke asyl vernes om. Jeg har lagt fram planer hvor dette gjennomgås i detalj, som beskriver hvordan USA skal fokusere på de dypereliggende årsakene som leder immigranter til vår sørvestlige landegrense.

Som visepresident besørget jeg godkjenning fra begge partiene til et hjelpeprogram på 750 millioner dollar for å støtte lederne i El Salvador, Guatemala og Honduras i bekjempelse av korrupsjon, vold og endemisk fattigdom som driver folk til å forlate hjemmene sine der. Sikkerheten økte og migrasjonsstrømmen begynte å avta i land som El Salvador. Som president vil jeg bygge videre på samme initiativ med en omfattende, fireårig regional strategi med fire milliarder dollar, som fordrer at landene bidrar med sine egne ressurser og gjennomgår viktige, konkrete og reelle reformer.

Jeg vil også ta grep for å hamle opp med misbruket av posisjoner, interessekonfliktene, hemmelig politisk sponsing og åpenlys korrupsjon som livnærer smale, private eller fremmede makters agendaer, og som undergraver vårt demokrati. Dette begynner med en kamp for konstitusjonell lovendring som fullstendig eliminerer private dollar i føderale valg. I tillegg vil jeg legge fram et lovforslag som styrker forbudet mot utlendingers eller fremmede makters forsøk på å påvirke amerikanske føderale, statlige eller lokale valg, og opprette et nytt og uavhengig organ – Kommisjonen for føderal etikk – som sikrer en gjennomgående og enhetlig håndheving på området, og av øvrige antikorrupsjonslover.

Mangelen på innsyn i finanssystemet bak valgkampanjene våre, kombinert med utstrakt, utenlandsk hvitvasking, forårsaker en betydelig sårbarhet. Vi er nødt til å lukke smutthullene som korrumperer demokratiet vårt.

Etter å ha tatt disse stegene for å styrke USAs demokratiske fundament på nytt, og inspirere andre til handling, ønsker jeg å invitere mine like blant demokratiske ledere rundtomkring i verden for å oppføre styrking av demokratiet igjen på den globale agendaen. I dag er demokratiet under mer press enn noensinne siden 1930-årene. Freedom House har berettet av de 41 landene som konsistent er blitt rangert som «frie» mellom 1985 og 2005, har 22 av dem fått friheten redusert i løpet av de siste fem årene.

Fra Hong Kong til Sudan, Chile til Libanon, påminner vanlige borgere igjen oss om vår felles lengsel etter et rettskaffent styre og den universelle avskyen mot korrupsjon. Som en lumsk pandemi fyrer korrupsjon oppunder undertrykkelse, den tærer på menneskelig verdighet og utstyrer autoritære ledere med mektige verktøy for å splitte og svekke demokratier rundt om i verden. Skjønt, når verdens demokratier forventer at USA skal stå for verdiene som forener landet – i sannhet lede den frie verden – ser Trump ut til å befinne seg på motstandernes lag, ved å ta ordene ut av munnen på autokrater samtidig som han oppviser forakt mot demokrater.

Ved å lede den mest korrupte presidentadministrasjonen i Amerikas moderne historie, har han gitt lisens til kleptokrater overalt.

I løpet av mitt første år som president vil USA organisere og avholde et globalt demokrati-toppmøte for å fornye ånden og felles hensikter blant verdens frie nasjoner. Det kommer til å samle verdens demokratier slik at våre demokratiske institusjoner styrkes, og slik at nasjoner som er i tilbakegang kan konfronteres åpent, og en felles agenda kan utformes. Ved å bygge på den vellykkede modellen fra Obama-Biden-administrasjonen i forbindelse med Atomvåpenkonferansen, vil USA prioritere resultater ved å presse viktige, nye land til forpliktelser på tre områder: bekjempelse av korrupsjon, forsvar mot autoritarianisme og styrking av menneskerettigheter i deres egne land og i utlandet.

Les også:

– Jens Stoltenberg vil få en lettere jobb

Som USAs konferanseerklæring, vil jeg utstede et presidentdirektiv som slår fast at korrupsjonsbekjempelse utgjør kjernen av den nasjonale sikkerhetspolitikken og det demokratiske ansvaret, og jeg kommer til å lede den internasjonale innsatsen for mer transparens i det globale finanssystemet, forfølgelse av ulovlige skatteparadiser, beslaglegge stjålne formuer, og gjøre det vanskeligere for ledere som stjeler fra eget folk å gjemme seg bak anonyme skallselskaper.

Demokrati-toppmøtet kommer også til å inkludere sivilsamfunnsorganisasjoner som befinner seg ved demokratiforsvarets frontlinjer fra hele verden.

Og toppmøtemedlemmene skal anmode privatsektor til handling, teknologiselskaper og sosiale media-giganter inkludert, som må anerkjenne ansvaret og interessen de har i å bevare demokratiske samfunn og vernet om ytringsfriheten. Samtidig kan ikke ytringsfriheten brukes som lisens for teknologi- og sosiale media-selskaper til å tilrettelegge for spredningen av ondsinnet løgn. Disse selskapene må ta handling for å forsikre seg mot at verktøyene og plattformene deres ikke muliggjør overvåkningsstaten ved å sløye privatlivet, fasilitere undertrykkelse i Kina og andre steder, spre hat og feilinformasjon, egge folk til vold eller forbli muligheter til annen misbruk.

EN UTENRIKSPOLITIKK FOR MIDDELKLASSEN

For det andre vil min administrasjon ruste amerikanerne for suksess i den globale økonomien – med en utenrikspolitikk designet for middelklassen. For å vinne over Kina eller hvem som helst andre i konkurransen om framtiden, må USA kvesse sin brodd og forene verdens demokratiers samlede økonomiske makt for å motvirke nedbrytende økonomisk aktivitet og redusere ulikhet.

Økonomisk sikkerhet er nasjonal sikkerhetspolitikk. Vår handelspolitikk er nødt til å begynne hjemme, ved å styrke vår viktigste gode – middelklassen vår – og sørge for at alle kan ta del i landets suksess, uavhengig av rase, kjønn, postnummer, religion, seksuell legning eller funksjonsnedsettelse. Det vil fordre enorme investeringer i infrastrukturen vår – bredbånd, motorveier, jernbane, det elektriske anlegget, smarte byer – og i utdanning. Vi må gi alle studenter nødvendige ferdigheter til å skaffe en jobb som passer i det 21. århundret, forsikre at hver eneste amerikaner har tilgang til rimelige helsetjenester av god kvalitet, heve minimumslønnen til 15 dollar i timen, samt lede den rene økonomiske revolusjon til å generere ti millioner nye, gode jobber – fagorganiserte inkludert – i USA.

Jeg vil gjøre investering i forskning og utvikling til en hjørnesten i mitt presidentskap, slik at USA leder framstøtet på innovasjon.

Det finnes ingen god grunn til at vi skulle havne akterut bak Kina eller noen andre når det kommer til ren energi, kvantedatamaskiner, kunstig intelligens, 5G, høyhastighetstog eller kappløpet i kampen mot kreft slik den arter seg i dag. Vi har verdens beste forskningsuniversiteter. Vi har sterke tradisjoner for rettssikkerhet. Og viktigst av alt, vi har en fremragende befolkning bestående av arbeidere og innovatører som aldri har latt landet vårt i stikken.

En utenrikspolitikk for middelklassen vil også forhindre at den internasjonale økonomiens regler ikke jobber imot USA – fordi når amerikanske selskaper konkurrer på rettferdige vilkår, vinner de. Jeg tror på rettferdig handel. Mer enn 95 prosent av verdens befolkning bor utenfor våre grenser – vi har lyst til å slå hull på markedene deres. Vi er nødt til å kunne produsere det aller beste i USA, og selge det aller beste til resten av verden. Det innebærer å fjerne handelshindringer som straffer amerikanere, og motarbeide en farlig, global glidning mot proteksjonisme. Det var det som hendte for et århundre siden, etter 1. verdenskrig – og det forsterket Den store depresjonen og løpet mot 2. verdenskrig.

En tabbe nå, er å stikke hodet ned i sanden og si nei til handelsavtaler. Land kommer til å handle med hverandre, med eller uten USA. Spørsmålet er hvem som skriver reglene for handelen? Hvem vil sørge for at de beskytter arbeidere, miljøet, transparens og middelklasselønninger? USA, ikke Kina, bør lede den innsatsen.

Som president vil jeg avstå fra å bli med på nye handelsavtaler før vi har investert i amerikanere, og utstyrt dem for suksess i den globale økonomien. Og jeg vil ikke fremforhandle nye avtaler uten å ha ledere fra fagforeninger og miljøorganisasjoner deltakende ved bordet på en konstruktiv måte, og ikke uten å inkludere sterke gjennomføringsvilkår for å få våre partnere til overholde avtalene de signerer.

Kina representerer en spesiell utfordring. Jeg har tilbrakt mange timer i selskap med deres ledere, og jeg forstår konflikten vi står overfor. Kina bedriver et langsiktig spill ved å utvide sin globale rekkevidde, ved å fronte sin egen politiske modell, og ved å investere i framtidens teknologi. I mellomtiden har Trump utpekt USAs nærmeste alliertes importvarer – fra Canada til EU – som nasjonale sikkerhetstrusler, med sikte på å ilegge en ødeleggende og ugjennomtenkt toll. Ved å avskjære oss fra den økonomiske innflytelsen til våre partnere, har Trump tatt strupetak på vårt eget lands evne til å håndtere den egentlige økonomiske trusselen.

USA behøver ikke å bli tøff mot Kina. Hvis Kina får viljen sin, vil de fortsette med å rundstjele teknologisk og intellektuell eiendom fra USA og amerikanske selskaper. De vil også fortsette å bruke subsidier for å gi sine statseide foretak en urettferdig fordel – og skaffe seg et fortrinn i kontrollen av framtidens teknologier og industrier.

Den mest effektive måten å håndtere den utfordringen på, er å bygge en forent front av USA-allierte og -partnere for å konfrontere Kinas hensynsløse adferd og menneskerettighetsbrudd, selv når vi prøver å samarbeide med Beijing på områder hvor våre interesser sammenfaller, som klimaforandringer, ikke-spredningsavtaler og global helsepolitikk.

Alene representerer USA omtrent en fjerdedel av globalt BNP. Når vi slår oss sammen med med-demokratier, mer enn dobler vi styrken vår.

Kina har ikke råd til å ignorere mer enn halve verdensøkonomien. Det gir oss betydelig påvirkningskraft i utformingen av kjørereglene for alt fra miljø til arbeid, handel, teknologi og transparens, slik at de fortsetter å gjenspeile demokratiske interesser og verdier.

TILBAKE I SJEFSSTOLEN

Biden-administrasjonens utenrikspolitiske agenda vil plassere USA tilbake i sjefsstolen, i posisjon til å jobbe sammen med dets allierte og partnere for å mobilisere felles handling mot globale trusler. Verden ordner seg ikke selv. I 70 år, under demokratiske og republikanske presidenter, spilte USA en ledende rolle i å skrive reglene, utforme avtalene og blåse liv i institusjonene som rettleder relasjonene mellom nasjoner og som fremmer kollektiv trygghet og velstand – inntil Trump. Hvis vi fortsetter hans abdikasjon fra dette ansvaret, da vil en av to ting skje: Enten vil noen andre ta USAs plass, men ikke på en måte som fremmer våre interesser og verdier, ellers melder ingen seg, og kaos vil bli realitet. Uansett utfall, er ikke dette bra for USA.

Amerikansk lederskap er ikke ufeilbarlig; vi har snublet og begått feil.

Altfor ofte har vi lent oss utelukkende på militærmakt istedenfor å trekke veksler på alle virkemidlene vi besitter.

Trumps katastrofale utenrikspolitiske rulleblad minner oss hver dag om farene ved en ubalansert og inkonsistent tilnærming, og ved å trekke støtten til og nedvurdere diplomatiets rolle.

Jeg kommer aldri til å nøle med å beskytte det amerikanske folket, også når militærmakt blir nødvendig. Av alle rollene en amerikansk president må fylle, får ingen av dem større konsekvenser enn som øverstkommanderende.

USA er verdens største militærmakt, og som president vil jeg sørge for at dette forblir uendret, ved å foreta nødvendige investeringer for å utruste soldatene våre for dette århundrets utfordringer, ikke det forrige århundret.

Men bruk av militærmakt bør være siste vei ut, ikke første.

Den bør kun brukes til å forsvare USAs vitale interesser, når målet er klart og oppnåelig, og med det amerikanske folkets informerte samtykke.

Tiden er overmoden for å gjøre slutt på de evige krigene som har kostet USA usigelig med blod og kostnader. Som jeg lenge har argumentert for, burde vi hente hjem størstedelen av styrkene våre fra krigene i Afghanistan og Midtøsten, og begrense oppdraget vårt til å bekjempe al-Qaida og Den islamske staten (ISIS). Vi burde også avslutte støtten til den saudi-ledede krigen i Jemen. Vi må bevare fokuset vårt på kontraterrorisme, over hele verden og hjemme, men å bli sittende fast i konflikter som er umulig å vinne, reduserer kapasiteten til å lede på andre områder som krever vår oppmerksomhet, og det forhindrer oss i å bygge opp igjen andre grener av amerikansk makt.

Vi kan være sterke og smarte samtidig. Det er stor forskjell mellom storstilte og tidsuavgrensede utplasseringer av titusenvis av amerikanske kampsoldater, som det må bli en slutt på, og å bruke noen hundre spesialstyrkesoldater og etterretningsfolk for å støtte lokale partnere mot en felles fiende.

Disse småskala-oppdragene er militært, økonomisk og politiske bærekraftige, og de fremmer nasjonale interesser.

Diplomatiet bør imidlertid være førstevalg i utøvelsen av amerikansk makt. Jeg er stolt over hva amerikansk diplomati oppnådde under Obama-Biden-administrasjonen, fra å være pådriver av global innsats for å realisere Paris-avtalen til å lede den internasjonale håndteringen av Ebola-utbruddet i Vest-Afrika, til å sikre den skjellsettende, multilaterale avtalen som hindret Iran fra å skaffe seg atomvåpen. Diplomati er ikke bare kronisk håndhilsing og posering på bilder. Det handler om å bygge og vedlikeholde relasjoner, og arbeide for å identifisere felles interesser, samtidig som man manøvrerer konfliktsakene. Det krever disiplin, en koherent planleggingsprosess og et team bestående av erfarne og myndige profesjonelle. Som president vil jeg løfte fram diplomatiet som USAs primærredskap i utenrikspolitikken. Jeg vil investere på nytt i det diplomatiske korpset, som denne administrasjonen har uthult, og tilbakeføre amerikanske diplomati til de genuint profesjonelle.

Diplomati krever også troverdighet, og Trump har slått vårt i sund. I den utenrikspolitiske forvaltningen, og særlig i krisetider, er nasjonens ord det viktigste redskap. Ved å trekke seg fra avtale etter avtale, med løftebrudd etter løftebrudd, ignorert USAs ansvar, og løyet om stort og smått, har Trump ødelagt USAs troverdighet i verden.

Han har også gjort USA fremmed for de demokratisk allierte, som det trenger aller mest.

Han har tatt med seg en rambukk til Nato-alliansen, og behandlet den som en amerikansk-drevet borgerverngruppe.

Våre allierte bør bidra med deres andel, som er en grunn til at jeg er stolt over at Obama-Biden-administrasjonen forhandlet fram en garanti om at Nato-medlemmene skulle øke sine forsvarsbudsjetter (et trekk Trump nå påberoper seg æren for). Men alliansen er mer verdt enn dollar og cent; USAs forpliktelse til den er hellig, ikke en betalingsoverføring. Nato utgjør hjertet av USAs nasjonale sikkerhetspolitikk, og det er det liberaldemokratiske idealets bolverk – en allianse basert på verdier, som gjør den til langt mer hardfør, pålitelig og mektig enn partnerskap bygget på tvang eller penger.

Som president vil jeg gjøre mer enn å bare gjenopprette vårt historiske partnerskap; jeg kommer til å lede innsatsen i å tilpasse det til verden slik den ser ut nå. Kreml frykter et sterkt Nato, som har vært den mest effektive politisk-militære alliansen i moderne historie. For å kontre russisk aggresjon, må vi spisse alliansen militære dyktighet, samtidig som vi også utvider kapasiteten til å takle utradisjonelle trusler, som bevæpnet korrupsjon, desinformasjon og cyberkriminalitet. Vi må påføre Russland reelle kostnader for deres krenkelser av internasjonale normer, og stå sammen med russisk sivilsamfunn som på modig vis har reist seg i lang tid mot president Vladimir Putins kleptokratiske og autoritære system.

Samarbeid med andre nasjoner som deler våre verdier og mål, gjør ikke USA til en «dust». Det gir oss mer sikkerhet og suksess. Vi øker vår egen styrke, utvider vår tilstedeværelse kloden rundt, og forsterker vår innflytelse samtidig som vi tar del i et globalt ansvar sammen med velvillige partnere. Vi trenger en forsterkning av våre kollektive evner med demokratiske venner utenfor Nord-Amerika og Europa ved å reinvestere i allianser med Australia, Japan og Sør-Korea, samt utdype partnerskap fra India til Indonesia for å fremme felles verdier i en region som vil avgjøre USAs framtid. Vi må opprettholde vår strenge forpliktelse overfor Israels sikkerhet. Og vi må gjøre en større innsats for å integrere våre venner i Latin-Amerika og Afrika, inn i det bredere nettverket av demokratier, og gripe an muligheter for samarbeid i disse regionene.

For å gjenvinne verdens tillit, er vi nødt til å bevise at USA sier hva det mener, og at det mener hva det sier. Dette er spesielt viktig når det kommer til utfordringene som vil prege vår tid: klimaforandringer, den fornyede trusselen om atomkrig og nedbrytende teknologi.

USA må lede verden i å hamle opp med den eksistensielle trusselen som står foran oss – klimaforandringer. Hvis vi ikke gjør dette riktig, vil alt annet være uten betydning.

Jeg vil foreta omfattende og umiddelbare investeringer på hjemmebane slik at USA kommer seg på riktig spor mot en ren energi-økonomi med nullutslipp innen 2050. Like viktig, siden USA bare forårsaker 15 prosent av verdens utslipp, vil jeg bruke vår økonomiske og moralske autoritet som brekkstang for å presse verden til målrettet handling. Jeg vil fornye Paris-avtalen på Biden-administrasjonens første dag, og deretter innkalle til toppmøte blant dem som slipper ut mest karbon, appellere til nasjonene om å heve ambisjoner og oppnå større og raskere progresjon. Vi vil innføre sterke forpliktelser som reduserer utslipp i global shipping og luftfart, og vi kommer til å ta i bruk sterke virkemidler for å forsikre at andre nasjoner ikke kan svekke USA økonomisk idet vi oppfyller våre egne forpliktelser. Det innebærer å kreve at Kina – med verdens største karbonutslipp – stanser subsidieringen av kulleksport og outsourcing av forurensing til andre land ved å putte milliarder av dollar inn i skitne fossil energi-prosjekter i Belte-vei-initiativet deres.

På områdene ikke-spredning og atomsikkerhet har USA liten troverdighet all den tid det har forlatt avtalene som det tidligere fremforhandlet. Fra Iran til Nord-Korea, Russland til Saudi-Arabia, har Trump forespeilet oppbygging av atomvåpen, et atomvåpenkappløp, og til og med forøket sannsynligheten for bruken av dem. Som president vil jeg fornye vår forpliktelse til rustningskontroll tilpasset en ny tid.

Den historiske Iran-avtalen som Obama-Biden-administrasjonen forhandlet, hindret Iran fra å anskaffe atomvåpen. Likevel kastet Trump den dumdristig over bord, en anledning Iran brukte til å starte opp igjen atomprogrammet sitt og framstå mer provoserende, noe som økte risikoen for enda en katastrofal krig i regionen. Jeg har ingen illusjoner om det iranske regimet, som har deltatt i destabiliserende aktiviteter over hele Midtøsten, brutalt slått ned på hjemlige protester, og uberettiget fengslet amerikanere. Men det finnes en smart måte å slå tilbake trusselen som Iran retter mot interessene våre, i tillegg til den som virker mot sin hensikt – og Trump har valgt sistnevnte. Det nylige drapet på Qasem Soleimani, kommandanten av Revolusjonsgarden, tok ut en farlig aktør, men økte også sannsynligheten for en evig-eskalerende voldsspiral i regionen. Teheran må snu og følge avtaleforpliktelsene nøye. Hvis de gjør det, kommer jeg til å gjenoppta avtalen og bruke vårt fornyede tilsagn om diplomati for å jobbe sammen med våre allierte for å styrke og utvide avtalen, samtidig som Irans øvrige destabiliserende aktiviteter effektivt må holdes igjen.

Med Nord-Korea vil jeg styrke våre meklere og dra i gang en langvarig, koordinert kampanje sammen med våre allierte og andre, inkludert Kina, for å fremme vårt felles mål som er et atomfritt Nord-Korea. Jeg vil også gå videre med en forlengelse av New Start-avtalen, et strategisk stabiliseringsanker mellom USA og Russland, og benytte det som et fundament for en fornyet våpenavtale. Også vil jeg ta øvrige grep for å demonstrere våre forpliktelser til å redusere atomvåpnenes rolle. Som jeg sa i 2017, så tror jeg at eneste formål med USAs atomvåpenlager bør være avskrekkelse – og, hvis nødvendig, gjengjelde et atomangrep. Som president vil jeg jobbe for å implementere dette i praksis, i dialog med det amerikanske forsvaret og USAs allierte.

Når det kommer til framtidens teknologi, som 5G og kunstig intelligens, vier andre nasjoner ressurser til å styre sin egen utvikling og bestemme bruken av dem. USA må gjøre mer for å sikre at disse teknologiene benyttes til å fremme mer demokrati og lik fordeling, ikke til å begrense friheter og muligheter hjemme og i utlandet. For eksempel vil Biden-administrasjonen slutte seg sammen med USAs demokratiske allierte for å utvikle et sikkert, privatsektor-ledet 5G-nettverk som ikke utelater noe samfunn, enten det er snakk om distrikt eller lavinntekt. Ettersom nye teknologier former økonomien og samfunnet vårt på nytt, må vi forsikre oss om at disse drivkreftene bak endring er begrenset av loven og etikken, som vi har gjort med tidligere teknologiske vendepunkter i historien, og unngå et kappløp mot bunnen hvor reglene for den digitale tid er nedfelt av Kina og Russland. Det er på tide at USA leder an i utformingen av en teknologisk framtid som gjør det mulig for demokratiske samfunn å lykkes, og for en bredt anlagt fordeling av velstand.

Dette er ambisiøse mål, og ingen av dem kan nås uten USA – flankert av med-demokratier – som fører an. Vi har motstand foran oss, både eksternt og internt, som håper på å kunne utnytte splittelsene i samfunnet vårt, ved å motarbeide demokratiet vårt, ødelegge alliansene våre, og arbeide for å vekke til live et internasjonalt system hvor makt definerer rett. Svaret på denne trusselen er mer åpenhet, ikke mindre: mer vennskap, mer samarbeid, mer alliansebygging, mer demokrati.

FORBEREDT PÅ Å LEDE

Putin ønsker å si til seg selv, og alle som han kan narre, at den liberale ideen er «avleggs». Men dette gjør han fordi han frykter dens makt. Ingen hær på jorden kan matche måten ideen om at frihet overføres fra person til person, forserer grenser, overskrider språklige og kulturelle barrierer, og omgjør samfunn bestående av vanlige borgere til aktivister og organisatorer og forandringsagenter.

Nok engang må vi ta i bruk den makten, og samle den frie verden igjen for å ta utfordringene som verden står overfor i dag. Det faller på USA å lede den veien. Ingen andre nasjoner samme kapasitet. Ingen andre nasjoner er bygget på denne ideen. Vi må kjempe for frihet og demokrati, kreve vår troverdighet tilbake, og rette et ukuelig optimistisk og besluttsomt blikk mot vår framtid.

© 2020 Council on Foreign Relations, utgiver av Foreign Affairs.

Alle rettigheter forbeholdt. Distribuert av Tribune Content Agency

* Avsnittet er oppdatert med tillatelse fra rettighetshaver.

Teksten er oversatt av Sian O´Hara