Korona som politisk x-faktor

Det politiske Norge er på full fart inn i den lange valgkampen. Det innebærer ikke bare at samfunnstemperaturen stiger, men også at vi fores med høyst sprikende spekulasjoner om hvilken regjering vi får. Da kan det være greit å huske at på denne tiden for fire år siden var det opplest og vedtatt at Erna Solberg nok måtte overlate Statsministerens kontor til Jonas Gahr Støre. Slik gikk det ikke.

Derfor kan være sunt å være åpen for overraskelser under årets valg.

Lite lojale

Vi kan like gjerne ta den inn over oss: Norske velgere er ikke spesielt partilojale og stabile. For uansett om Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre holder neste nyttårstale, kan vi ikke nå vite hvilken regjeringskonstellasjon som utgjør maktbasen til den seirende av de to.

Erna Solberg har selv satt en tvilsom Norges-rekord ved å lede fire forskjellige regjeringer i løpet av tre år.

Etter valget i 2017 styrte hun videre med Høyre og Frp. Noen måneder senere fikk de selskap av Venstre. I januar 2019 ble også KrF regjeringsparti. Året etter brøt Frp ut, og Erna Solberg satt igjen med sin fjerde konstellasjon: Høyre, KrF og Venstre.

Den går hun til valg på i september.

Borgerlig sympati

Frp vil nok foretrekke et Solberg-ledet Norge om det blir borgerlig flertall, selv om partiet ikke har noe troverdig ønske om igjen å aksle regjeringstrøyen. For Sylvi Listhaug kommer ikke til å bidra til at Jonas Gahr Støre blir statsminister. Usikkerhet er det likevel mer enn nok av rundt en eventuell ny Solberg-regjering.

Les også:

Det er ikke lov å lukke øynene for leksen Trump-årene har lært oss

På rødgrønn side er bildet enda mer forvirrende: Arbeiderpartiet og SV vil regjere sammen med Senterpartiet, mens Trygve Slagsvold Vedum nøyer seg med å peke på Ap. Det er ikke det spor merkelig. Sp og SV står fjernere fra hverandre enn da de satt i regjering sammen. Like viktig er det nok at Senterpartiet er partiet som drar desidert fleste velgere fra høyresiden og over til de rødgrønne.

En analyse fra nettstedet pollofpolls.no viser at i mars mistet høyresiden 155 000 flere velgere til de rødgrønne enn de borgerlige partiene hentet motsatt vei. Kjernen i denne tallknusingen er at 133 000 av disse går til Senterpartiet.

Trenden snur

I april ser det ut til at denne trenden er på hell, men likevel: Én av Jonas Gahr Støres sikreste veier til regjeringsmakt går gjennom Trygve Slagsvold Vedums evne til å holde på en slik overgangstakt. Og Sp-strategene vet godt at mange av disse velgerne misliker SV sterkt.

Det rødgrønne politiske landskapet er dramatisk forandret siden Stoltenberg-regjeringens tid. Mest dramatisk er Aps tilbakegang og Sps fremgang. Hvis da ikke dette bildet endrer seg fram til valgdagen. Dessuten er det ikke gitt at Ap, Sp og SV får flertall uten hjelp fra Rødt og/eller MDG. Ingen av dem kommer til å bli regjeringspartier, men det er likevel naivt ikke å tro at en slik uryddig parlamentarisk situasjon vil påvirke en Støre-regjering.

Åpne spørsmål

Les også:

– Et forvitret demokrati

For fire år siden utpekte velgerne innvandring og skatter/avgifter som de de to viktigste sakene. I år er sosiale forskjeller den desidert viktigste, viser en fersk undersøkelse i Aftenposten der innvandring nå har rast helt ned på tiendeplass. Tradisjonelt er sosiale ulikheter et tema venstresiden kaprer velgere på, men ved høstens valg utgjør pandemien den store x-faktoren. Norge ligger an til å komme bedre ut enn de aller fleste andre land. Det helt åpne spørsmålet er likevel om velgerne vil belønne regjeringspartiene for krisehåndteringen. Eller om det er manglende beredskap, vaksineforsinkelser, importsmitte og arbeidsløshet som vil stå øverst på dagsorden når vi nærmer oss stemmeurnene.

Vi må en god del år tilbake for å finne større usikkerhet rundt hvilke partier som vil være i stand til å finne sammen for å danne regjering. På hver side av den politiske midtstreken står Erna Solberg og Jonas Gahr Støre klare som flokkledere.

Hvem de skal lede, er et mer åpent spørsmål.

Det lever Norge godt med.

Sivilisert debatt

Trusselen om «regjeringskaos» virker ikke spesielt skremmende i et land med en misunnelsesverdig god økonomi, nokså små politiske forskjeller og en stort sett sivilisert politisk debatt.

Slikt er et aktivum for en nasjon. Det kan vi få bruk for til høsten