Kronikk
Som marineoffiser er jeg bekymret for at den fremtidige kampstrukturen blir ufullstendig
Kan vi godta å «senke ambisjonsnivået for kystnær krigføring» for å møte budsjettkrav?
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Å kutte en kapabilitet er gjort med et pennestrøk. Å bygge den opp igjen tar anslagsvis ti år. Det er lang tid i ethvert rådende sikkerhetspolitisk klima.
Flere av fartøyene i Marinen begynner å dra på årene. Minerydderne (Oksøy- og Altaklassen), korvettene (Skjoldklassen) og fregattene (Nansenklassen) er alle preget av at «mean time between failure» (MTBF) krymper og at operativ tilgjengelighet minker.
Fartøyene blir mer kostbare å drifte, reparasjoner blir dyrere og reservedeler vanskeligere å skaffe til veie.
Nansen- og Skjoldklassen står overfor en «mid-life update» (MLU), og vi kan håpe at det vil bedre situasjonen noe.
Det er ikke gjort i en håndvending å skaffe kompetent personell heller. Utdanningen er lang, og det er en utfordring å opprettholde en stamme som sikrer at rett personell er på rett plass til enhver tid.
Skal bli mer effektivt
Selv om forsvarssjefen uttaler at «den spisse ende» skal skjermes, er det mitt inntrykk at den har blitt buttere.
Det er alltid et spørsmål om penger. Forsvaret er pålagt å drifte mer effektivt. Selv om forsvarssjefen uttaler at «den spisse ende» skal skjermes, er det mitt inntrykk at den har blitt buttere.
Følgelig er det helt naturlig at når Sjøforsvarets ledelse ser inn i glasskulen for å anbefale fremtidens struktur, må vi se etter både plattformer og driftskonsepter som i størst mulig grad møter kriteriene sikker og økonomisk effektiv drift, herunder riktig bemanning.
Som marineoffiser med 15 års operativ tjenesteerfaring er jeg åpenbart bekymret for at den fremtidige kampstrukturen blir ufullstendig og at dette begrunnes – og godtas - under økonomisk press.
De fleste utmerkede planleggingsverktøy legger til rette for analyse av oppdrag, krav, rammer og faktorer og velger den løsningen som sjefen mener passer best.
Imidlertid skal det hverken mye fintenking eller økonomisk kunnskap til for å snuble over det tilsynelatende åpenbare svaret på Sjøforsvarets fremtidige økonomiske utfordringer. «Enhetsfartøyet» vil tilsynelatende gi Sjøforsvaret, Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og Forsvarsmateriell (FMA) mulighet til å effektivisere driften.
Usikkert om det blir enklere
Personellmessig (i HR-søylen) er det fristende å tro at både utdanning og forvaltning av personell, altså utfordringen med å få rett person på rett plass til rett tid, blir enklere med enhetsfartøyet.
Mon det. Keiseren og hele hans hoff skal ha nye klær og de står i fare for å få enhetsstøvelen (med vernetupp) i hodet. Jeg er redd for at andre faktorer, som i en tidlig fase ikke virker viktige og dermed ikke blir tilstrekkelig analysert og vurdert, kan vise seg avgjørende på et senere tidspunkt, i beste fall i møte med virkeligheten, i verste fall i møte med fienden.
Det kan også være fristende å se seg rundt og se hva «alle de andre» gjør. Trenden i Europa virker klar: Flere av våre naboer og nære allierte som England, Tyskland, Frankrike og Danmark har alle kuttet mindre fartøyer i sine mariner, for å anskaffe og drifte større fartøystyper som kan være ute i blått hav lenge der det er god sikt og dypt vann og de kan bruke sine sensorer best mulig.
. Står vi i fare for å glemme noe vesentlig ved å følge «moten» i det vestlige Europa dersom vi skal velge bare én klasse av fremtidige overflatefartøyer?
Ellers er det jo der ute en del ubåter og annen maritim trafikk ofte befinner seg. Følgelig vil det europeiske «markedet for krigsskip» være nokså homogent. Står vi i fare for å glemme noe vesentlig ved å følge «moten» i det vestlige Europa dersom vi skal velge bare én klasse av fremtidige overflatefartøyer?
Uansvarlig løsning
Jeg vil i det følgende si noen ord om norskekysten og operasjonskunst, både innenskjærs og utenskjærs; hvordan de to er fundamentalt forskjellige, men likevel komplementære. Å forlede noen til å tro at vi kan klare oss med en av delene er, slik jeg ser det, i beste fall uansvarlig.
Jeg skal prøve meg på en sammenlikning med landstriden: Utenskjærs operasjonskunst kan sammenliknes med strid i åpent lende, innenskjærs operasjonskunst med strid i bebygd område. Vi må beherske begge, og selv om det kreves forskjellig type utstyr og kompetanse, er de er uløselig knyttet sammen.
Norskekysten, vår kanskje viktigste planleggingsfaktor, har forandret seg så lite de siste tusen årene at jeg drister meg til å kalle den «fast». Ikke alle land i verden er velsignet med en kyst som tilbyr de fleste fartøy beskyttelse fra storhavet ved å seile innenskjærs langs store deler av hele den norske kystlinjen.
Denne enestående kommunikasjonslinjen mellom Viken og Kirkenes må vi beherske og kunne utnytte, helst bedre enn andre.
Hva betyr egentlig innenskjærs operasjonskunst?
Allerede i Egil Skallagrimssons saga fortelles det om hvordan Egil i sin båt unnslipper Kong Eirik Blodøks’ menn sine langskip ved å lure det på grunn i en farled han kjente bedre enn dem.
Til vår fordel
Den norske marine har en om lag 150 år gammel tradisjon med å utnytte kysten til egen fordel i kamp mot fiender. Det har i det alt vesentlige vært tuftet på inngående kjennskap til kysten, hurtighet, fleksibilitet, slagkraft og en jegerånd (krigerkultur) som vi ellers stort sett bare finner i spesialstyrkemiljøer rundt i verden.
Dagens korvetter av Skjoldklassen kan gjemme seg hvor som helst på kysten og er svært vanskelige for en fiende å holde rede på, også i dagens samfunn med satellitter og droner.
Dagens konsept for det vi i Norge kaller kystnær krigføring handler fremdeles om dette, og har prinsipielt sett endret seg lite: Små, raske og fleksible fartøy med stor våpenlast bemannet med selekterte kvinner og menn hvis utdanning og trening bidrar til fleksibilitet, kreativitet og unik utøvelse av operasjonskunst.
Dagens korvetter av Skjoldklassen kan gjemme seg hvor som helst på kysten og er svært vanskelige for en fiende å holde rede på, også i dagens samfunn med satellitter og droner. De kan angripe uventet med en hurtighet og slagkraft som gjør at fienden må bruke uforholdsmessig store ressurser over store områder for å kunne beskytte seg og sine interesser.
De samarbeider utmerket med hær, luft- og spesialstyrker, egne som allierte. Jeg mener dette er nisjekompetanse vi må beholde – den er enestående, og den representerer en viktig krigsforebyggende terskel – prisen fienden må betale for å trenge inn blir vurdert for høy.
På samme måte virker dette konseptet som en forsikring for allierte som skal støtte oss, de norske maritime styrkene er i stand til å beskytte allierte forsterkninger i overgangen fra storhavet til innenskjærs farvann og følge dem trygt «helt hjem».
De spiller en rolle
Jeg skylder minekrigsfartøy og mindre støttefartøy en kommentar. Selv om de ikke er offensive kapabiliteter, og følgelig ikke drøftes videre her, er de en avgjørende del av utførelsen av både nasjonale og allierte operasjoner innenskjærs, slik ingeniør -og støtteavdelinger er i landstriden.
Imidlertid mener jeg det faller på sine egen urimelighet å slå offensive kampfartøy sammen med støttefartøy og minefartøy til en «enhetsstøvel». Våre danske venner forsøkte allerede for 20 år siden med «Flyvefisken-klassen», uten nevneverdig hell.
Kort oppsummert: Utøvelse av innenskjærs operasjonskunst er nisjekompetanse som krever riktig «verktøy».
Det er størrelsen det kommer an på når en skal utnytte norsk skjærgård til egen fordel. Fartøyene må være små for å unngå satellittdeteksjon og for å kunne gjemme seg hvor som helst, i tillegg til å komme under de fleste broer. De må være hurtige for å skape fartsoverlegenhet og tilstrekkelig usikkerhet rundt hvor det kan befinne seg. De må ha stor våpenlast i forhold til størrelsen for å kunne være en troverdig trussel og kunne slå hardt. Sist, men ikke minst; fartøyene må bemannes med spesialtrenet personell, og nåløyet må fortsatt være trangt.
Å tro at luftforsvarets F-35 skal kunne ivareta operasjonskunst innenskjærs er, for å bruke et britisk uttrykk: «codswallop» (tull, og eller løgn. red.anm).
Det skjer utaskjærs
All rikdom nordmenn henter ut fra havet, både hydrokarboner og fisk, skjer i det alt vesentlige utaskjærs, altså godt utenfor norskekysten. Som nevnt over, er også mesteparten av ubåtene og den øvrige maritime handelstrafikk nokså langt utenfor grunnlinjen. I tillegg er storhavet voldsomt, med stor sjø og store avstander. Det er langt mellom bunkersanleggene, og vanskelig å få hjelp. Verdenshandelen og retten til fri ferdsel skjer på storhavet, man kan si at det er havene som binder verden sammen.
Dessuten grenser storhavet til ingenmannsland og internasjonalt farvann og ubønnhørlig realpolitikk.
Hva betyr det for utenskjærs operasjonskunst?
Vi kan ikke sitte i småbåter i en smul fjord og beskytte handel fra Europa, USA eller Kina. Vi må ut i havet og virke.
Vi kan ikke sitte i småbåter i en smul fjord og beskytte handel fra Europa, USA eller Kina. Vi må ut i havet og virke. Fartøyene må være store, sjødyktige, utholdende og ha en rekke sensorer og våpen slik at de kan utøve operasjonskunst utenskjærs i den hensikt å beskytte våre interesser, seg selv og andre mot trusler fra luften, overflaten og under vann. Det krever relativt stor bemanning og kompleks kompetanse. Dette er ikke en nisjekapasitet på linje med kystnær krigføring, men den er ikke mindre viktig av den grunn.
Ved utøvelse av operasjonskunst utenskjærs er det størrelsen det kommer an på, bare med motsatt fortegn enn innenskjærs.
Selv om det ikke er en norsk nisjekapasitet, er operasjonskunst utenskjærs og de som utøver den, ingenlunde enklere eller mindre verdt enn den innenskjærs.
Operasjonskunst på sjø og hav
Sjøforsvaret er i en vanskelig situasjon fordi vi for å forsvare nasjonen og våre interesser, og utøve operasjonskunst både uten- og innenskjærs. Vår unike kystlinje gjør oppgavene til havgående og kystnær marine komplementære. Vi kan simpelthen ikke velge bort én av delene for å spare penger, vi er avhengige av begge.
Å kutte en nisjekapabilitet er gjort med et pennestrøk. Å bygge den opp igjen tar anslagsvis ti år, høy risiko og mye vilje.
Det er lang tid og mye og be om i ethvert rådende sikkerhetspolitisk klima. For meg fremstår det åpenbart at vi ikke kan senke ambisjonsnivået for kystnær krigføring for å spare penger.
Les også: Nytt multirollefartøy kan styrke Sjøforsvaret
Vi må beholde de komplementære kapabilitetene våre, både utenskjærs og innenskjærs, og heller se etter andre gode måter å imøtekomme budsjettkravene på. Jeg mener det finnes flere løsninger for fremtidig erstatning av for eksempel korvettene i Skjoldklassen som ligger innenfor både rekkevidde og budsjett.
Stikkordet er å tenke «utenfor boksen» når det gjelder både fartøystype, våpen, sensorer, bemanning og driftskonsept.
