Kadett og Forposten-redaktør Ina Emilie ville delt feltrasjonen sin med avdøde Fredrik Kayser

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

Når og kanskje viktigst hvordan står du opp om morgenen?

– Det avhenger veldig av dagens aktivitet. Men ligger på et tidsintervall mellom fem og ni, alt ettersom hva dagen har å by på. Hvordan jeg står opp derimot, det kommer veldig an på. Den ene versjonen av meg som spretter opp har en Petter Stordalen-tilnærming til morgenen, mens den andre har en fire-fem alarmer som går i sekvens for å få dratt meg opp av senga.

Hva er det første du gjør?

– Det første jeg gjør er som regel å sjekke mobilen, ettersom jeg i likhet med mange av mine medkadetter og verdens befolkning er blitt en teknologislave. Wi-fi er avhengighetsskapende, skal jeg si deg! Deretter er det rett på med noe lyrisk kvalitet på øret, få stabla seg på bena, pussa tenner, vaske ansiktet og komme seg ut døra. Frokost og jeg er ikke helt bestevenner, så vi unngår ofte hverandre.

Når starter arbeidet?

– Hmmm, igjen ikke et langsiktig og konstant svar på det her heller. På Krigsskolen så ser timeplanen vår veldig varierende ut, ettersom hvert fag har sin unike tilnærming. Faget vi har nå heter «operasjonsmiljøet», og til min store begeistring er det mye studietid. Jeg starter som regel på pensum i åttedraget, og før det enten trener jeg eller rekondisjonerer (også kjent som «å sove»).

Pensko eller feltstøvler?

– Vi har akkurat gjennomført Stortingets høytidelige åpning, og jeg skal love dere – man setter aldri så pris på feltstøvlene som etter en parade med pensko! Det er jo reine tøflene i kontrast. Dessuten gir de god støtte til anklene, og det er en allsidig tursko som holder godt. Så feltstøvler, all the way!

Pumpe jern eller løpe maraton?

– Pumpe jern! Ingenting slår en heftig boleøkt i Löweburet på Krigsskolen med litt syre på anlegget.

Beste triks for velferd på øvelse

– Beste triks for velferd på øvelse vil jeg si er våtservietter og deodorant. Den lille kattevasken man unner seg er utrolig deilig, og man føler seg som et nytt menneske etterpå. Jeg har som regel også en pose med litt snop på lur – alltid hyggelig å kunne tilby laget noe godt å tygge på når man gjør texas (våpenpuss i felt) for eksempel, eller sette det tilgjengelig på fyringsvakt.

Rareste kulturkrasjopplevelse på øvelse med andre lands stryker

– Jeg har ikke erfart å være på øvelse med soldater fra andre nasjoner så kan ikke uttale meg på den fronten. MEN: Vi har noen franske kadetter som er på utveksling her nå, og jeg lagde vafler til dem her om dagen. Han ene var fullstendig skamløs og KLIPPET vaffelen jeg ga han opp med SAKS, istedenfor å rive av et vaffelhjerte som et vanlig menneske. Som nordmann rystet det meg langt inn i sjela, og jeg opplevde at franskmenn slettes ikke har den respekten for bakverk som jeg først antok at de hadde.

Hvem ville du aller helst ha delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

– Selv om han ikke er med oss lenger i dag, så måtte det vært Fredrik Kayser. Vårt kull på Krigsskolen er oppkalt etter han, og jeg vet at han har mye spennende å fortelle. Samtidig hadde det vært veldig interessant å få et ordentlig innblikk i hans karakter og væremåte, og jeg tror han kunne lært meg mye om det militære virke som jeg kunne fått bruk for. Jeg hadde selvfølgelig gitt han min favoritt, som er svinekjøtt i sursøt saus!

Smartklokke – yay or nay

– Som den nysgjerrigperen jeg er, så liker jeg å fikle med alle sånne teknologiske duppeditter. Så for min del er det et soleklart yay.

Hva er den største utfordringen akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt?

– På Krigsskolen vil jeg si at den nye ordningen er den største «utfordringen». Det er en omfattende omstilling, og man må legge opp studieløpet integrert med nødvendig kurs og tjeneste for å kunne skape de beste offiserene man kan, gitt de forutsetningene man nå har.

– Det er ingen lett oppgave. Det er en kamp om ressurser og tid. I tillegg må man teste ut forskjellige måter å gjøre ting på for å finne ut hva som fungerer. Men jeg har troa på at Krigsskolen er på vei en god plass, og jeg føler meg heldig som får lov til å ta denne profesjonsutdanningen og tre inn i et virke som jeg anser som viktig og meningsfylt.

– Samtidig er personellkategorien noe som jeg opplever som en kjip situasjon. Vi mangler en tydelig definert kategori som sier kort og greit hva vi egentlig går under. Derfor blir det vanskelig for oss å navigere i det farvannet som kalles rettigheter og plikter. Dette går utover trivselen, og jeg håper at kadettene som kommer etter oss får en tydelig definert kategori å forholde seg til, så man i alle fall vet hva man kan forvente.

– Jeg føler jeg lever i en uvisshet om hva jeg egentlig er, og at vi til tider kun er et økonomisk diskusjonstema. Samtidig vet jeg at våre tillitsvalgtorganisasjoner jobber på spreng for å gjøre det de kan for å gi oss det beste tilbudet vi kan få. Derfor setter jeg min tillit til deres arbeid. Jeg har også tro at de på toppen ønsker det beste for oss, gitt de bindingene og begrensningene de får fra dem over seg igjen. Alt i alt så har vi kadetter det ganske så bra. Vi går det jeg vil si er Norges beste utdanning, vi har varm mat i magen hver dag og tak over hode, samt at vi nyter godt av å kunne få legetjenester og vernepliktsrabatt på kollektiv trafikk. Så jeg tenker vi får kjempe videre for å få en definert status, men samtidig er det viktig å sette pris på alt det vi faktisk har – vi er privilegerte.

– Jeg skal være forsiktig med å si at jeg har nok kompetanse til å si hva den største utfordringen til Forsvaret er i dag. Dette blir et perspektiv som er et resultat av at jeg ser gjennom mine briller, med all den kunnskap, erfaring og bias det innebærer.

– Med det lagt til grunn, vil jeg si at en av de største utfordringene er OMT som ble innført i 2016. Omstillingen kom brått på, og kombinert med URE (utdanningsreformen), så oppfatter jeg det som at Forsvaret ikke har fått «satt seg» i ordningen enda. Det er en prosess, og det tar tid å finne ut av hvordan man skal løse dette på mest mulig hensiktsmessig måte og fortsatt bevare kompetansen og ståtiden til personellet.

– Jeg er spent på å se de foreløpige resultatene, og spesielt de første årene og kullene med folk som har blitt utdannet i en ordning som fortsatt er i voldsom utvikling og i startfasen. Jeg tror at med erfaringer om hva som funker og ikke, så vil man finne den løsningen som vil fungere best mulig gitt forutsetningene. Inntil videre får de som er de første som får erfare disse omstillingene på kroppen, være gode til å gi ærlige og konstruktive tilbakemeldinger, og aktivt søke å utvikle det de selv har fått erfare – da tror jeg at det kan bli enda bedre.