Nyheter:

Disse to norske F-16 jagerflyene slapp bomber tre over Libya fredag 25.03.2011. Her har flyene akkurat kommet tilbake til den basen på Kreta etter endt tokt.
Disse to norske F-16 jagerflyene slapp bomber tre over Libya fredag 25.03.2011. Her har flyene akkurat kommet tilbake til den basen på Kreta etter endt tokt.

Kriminaliteten blomstrer, et senter for menneskehandel og et brohode for flyktninger og migranter som forsøker å ta seg sjøveien til Europa.

Ti år er gått siden demonstranter gjorde opprør mot Libyas diktator Muammar Gaddafi.

Publisert Sist oppdatert

Libya har Afrikas største oljereserve og bare 7 millioner innbyggere, men landets økonomi ligger i dag i ruiner, dinaren har mistet verdi, prisene har skutt i været og det er ofte mangel på elektrisitet og drivstoff.

Tips oss:

Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på: [email protected] eller ta direkte kontakt med en av journalistene.

Landet var under Muammar Gaddafis 42 år lange styre et av Afrikas rikeste, og innbyggerne nøt godt av et velutbygd skole- og helsevesen. Det tok slutt med den arabiske våren, og i dag er bildet et helt annet.

Krigsherrer og militsgrupper, flere av dem med tusenvis av leiesoldater i sine rekker, har med støtte fra ulike land kjempet om makten siden Nato-flyene forsvant i horisonten.

Kriminaliteten blomstrer, og Libya er i dag et senter for menneskehandel og et brohode for flyktninger og migranter som forsøker å ta seg sjøveien til Europa.

I hovedstaden Tripoli omkranser rustne heisekraner halvferdige bygninger og overgrodde byggeplasser, som et trist minne om økonomien som en gang blomstret.

Skjør våpenhvile

I oktober i fjor ble det inngått en skjør våpenhvile mellom opprørsgeneralen Khaliada Haftar og regjeringen i Tripoli, men fronten som strekker seg fra havnebyen Sirte til de oljerike områdene i øst, der 90 prosent av oljeressursene befinner seg, er like fastlåst.

Landet har fortsatt to regjeringer og to sentralbanker, og Det internasjonale pengefondet anslår at Libyas økonomi krympet med 66,7 prosent i fjor. Millioner av libyere lever nå fra hånd til munn.

– I gamle dager, under Gaddafi, var vi trygge dersom vi var forsiktige, sier den 62 år gamle fembarnsfaren Mamadou Traore, som på midten av 1990-tallet forlot hjemlandet Mali for å finne arbeid i Libya.

Fakta om Gaddafi-familien

  • Muammar Gaddafi kom til makten i Libya i et kupp i 1969 og styrte landet til han ble styrtet og gikk i dekning i 2011.
  • I oktober samme år ble han funnet og drept av militssoldater fra Misrata.
  • Tre av Gaddafis sønner døde under opprøret i 2011, blant dem Mutassim som ble drept i diktatorens hjem i Sirte samme dag som faren ble drept.
  • Sønnen Seif al-Arab ble drept i et Nato-angrep i april 2011, og broren Khamis døde i kamp fire måneder senere.
  • Gaddafis kone Safiya, sønnen Muhammed fra første ekteskap og datteren Aisha lever i eksil.
  • Det er uklart hvor Gaddafis antatte etterfølger, sønnen Seif al-Islam Gaddafi, oppholder seg. Han er ettersøkt for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag.

Kilde: (AFP-NTB)

– Etter revolusjonen har situasjonen blitt skremmende. Det er for mange våpen blant libyerne, og militsene respekterer ikke loven, sier han.

– Og det har blitt stadig vanskeligere for meg å skaffe et levebrød, legger han til.

Oljerikdom og fattigdom

For ett år siden blokkerte Haftars milits flere av Libyas viktigste oljeinstallasjoner og krevde en større andel av inntektene, som håndteres av den FN-støttede regjeringen i Tripoli.

Oljeproduksjonen falt over natten fra 1,2 millioner fat til 100.000 fat per dag, og det gikk ni måneder før Haftar gikk med på å lette på blokaden.

Siden våpenhvilen trådte i kraft, har oljeindustrien våknet til liv igjen, men ifølge Verdensbanken vil det ta lang tid før økonomien er på fote igjen.

Den tidligere britiske statsministeren Tony Blair i samtaler med Libyas avdøde leder Gaddafi. utenfor Tripoli i Libya torsdag 25. mars, 2004.
Den tidligere britiske statsministeren Tony Blair i samtaler med Libyas avdøde leder Gaddafi. utenfor Tripoli i Libya torsdag 25. mars, 2004.

– Den økonomiske resesjonen er uten sidestykke, sier økonomen Kamal al-Mansouri.

FN anslår at 800.000 libyere har behov for øyeblikkelig hjelp, både i form av beskyttelse, helsetilbud, mat og skolegang.

– Folk er rasende og frustrerte, og mange lever i frykt og økende fattigdom i det som er et rikt land. Det er urettferdig og helt bortkastet, sier 57 år gamle Salima Younis.

Velferdsstat

Rundt 60 prosent av Libyas inntekter har tradisjonelt kommet fra olje, og inntektene gjorde Gaddafi i stand til å bygge en velferdsstat, til tross for at han skremte utenlandske investorer med sin krasse retorikk overfor Vesten.

Gaddafis støtte til militante grupper, lagre av kjemiske våpen og uran, samt angivelige plan om å utvikle atomvåpen, resulterte i mange år i internasjonale sanksjoner og paria-status.

Etter hvert endret Gaddafi linje, lovet å avstå fra ikke-konvensjonelle våpen og opptrådte mer og mer som en ansvarlig statsmann som engasjerte seg for å løse konflikter og bistå andre land på det afrikanske kontinentet.

Inn i varmen

I 1999 opphevet FN sanksjonene mot regimet i Tripoli, og entreprenører og andre selskaper fra land som Frankrike, Italia, Sør-Korea og De forente arabiske emirater strømmet til.

Russiske og kinesiske selskaper sikret seg kontrakter på bygging av jernbane, og norske selskaper som Saga Petroleum og Yara engasjerte seg også i landet.

Selv turister begynte å oppsøke Libyas vakre strender, eksotiske ørkenområder og romerske ruiner.

I 2004 fikk Gaddafi besøk av Storbritannias daværende statsminister Tony Blair, og tre år senere ble den libyske diktatoren hilst velkommen med pomp og prakt av Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy i Paris.

Fra demonstrasjoner til krig

Den arabiske våren endret alt, og det som begynte med fredelige demonstrasjoner i februar 2011, utviklet seg få uker senere til opptøyer, plyndring og brutal maktbruk fra regimets side.

Militante islamister og klanbaserte militsgrupper kom også raskt på banen, og i vestlige land råder det fortsatt uenighet om Natos beslutning om å intervenere 19. mars 2011.

Fra norsk side er deltakelsen framstilt som en humanitær operasjon for å hindre massakrer og ikke noe forsøk på å styrte Gaddafi.

En norsk granskingsrapport konkluderte i 2019 derimot med at «det var åpenbart at andre allierte hadde regimeendring som mål, og at norske myndigheter kjente til dette».

En britisk granskingsrapport gikk enda lenger og slo fast at beslutningen «var basert på feilaktige antakelser og en ufullstendig forståelse av bevis» for at Gaddafi planla å knuse opposisjonen med militærmakt.

For de norske som deltok, var situasjonen vanskelig.

— Vi kom frem mandag og tok av torsdag. Det var arbeid døgnet rundt og utrolig mange ting vi prøvde å finne ut av. Hvem ledet operasjonen? Hva var mandatet? Hva slags bomber skulle vi bruke og ikke minst hvor skulle vi bo?

Slik beskrev oberst Bård Reidar Solheim de første dagene etter at teamet hans og jagerflyene hadde ankommet Kreta til Forsvarets forum i 2019. Solheim var detasjementsjef og ledet den norske F-16-skvadronen i Libya i tre av de fire og en halv månedene det stod på.

Overgangsregjering

Natos luftkrig mot regimet i Libya fikk utenlandske investorer til å flykte fra landet, og hundrevis av uferdige byggeprosjekter verdt milliarder av dollar ble etterlatt. Ti år senere er det få investorer som har vendt tilbake.

FN har i årevis forsøkt å få i stand en varig fred i Libya, og i forrige uke ble det tatt et lite steg på veien.

Partene som undertegnet våpenhvilen i oktober ble da enige om å danne en overgangsregjering, som ledes av en av Gaddafis tidligere medarbeidere, Abdul Hamid Dbeibah.

I desember skal det etter planen holdes nyvalg, men mye kan skje før den tid, og valg i seg selv er ingen garanti for fred og sikkerhet.

– Uten stabilitet er det heller ikke mulig å få til reformer. Utenlandske investorer kommer ikke tilbake uten sikkerhetsgarantier, sier økonomen Kamal al-Mansouri.

Powered by Labrador CMS