Libya: Falskt grunnlag, angrende politikere og et land i kaos

— Før hadde vi én tyv, én løgner, ett forsvar. Nå har vi hundrevis.

Publisert Sist oppdatert

Mer enn syv år er gått siden den internasjonale innsatsen i Libya ble avsluttet. I dag kommer den norske rapporten om Norges deltakelse.

– Hadde jeg jobbet så hardt som det jeg gjør nå, i Gaddafis tid, hadde jeg vært rik, ler libyske Moh Salih (28).

Han er fra Benghazi, øst i Libya og jobbet i Libyas første TV-kanal som journalist og fotograf da revolusjonen brøt ut. Demonstrantene tok til gatene tirsdag 15. februar. Salih ble med. Det gjorde «alle», forteller han. I dag vil han ikke si at han angrer på det som skjedde. Til det er tapene av liv – familie og venner – for mange. Men han har ikke problemer med å komme på flere ting som var lettere før. Før diktator Muammar Gaddafis fall.

Hadde jeg jobbet så hardt som det jeg gjør nå, i Gaddafis tid, hadde jeg vært rik

 
— Før hadde vi én tyv, én løgner, ett forsvar. Nå har vi hundrevis av militser som alle tjener hver sine herrer, forteller han.

Falsk grunnlag. Norge sa ja til å sende bombefly til Libya dagen etter at FN hadde vedtatt en resolusjon. Denne ga medlemsstatene grønt lys til å etablere en flyforbudssone og til å bruke «alle nødvendige midler» for å forhindre angrep på sivile.

Les saken da Forsvarets forum besøkte det norske styrkebidraget på Kreta i 2011. 

Svenske Ola Tunander er professor emeritus ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og forfatter av boken Libyakrigen, som kom ut tidligere i år. Han sier det samme som Salih og legger til at det neppe var dette norske politikere så for seg da de sa ja til å bombe det nordafrikanske landet fredag 18. mars i 2011. Bare en måned etter at Salih protesterte gatelangs mot den mangeårige diktatoren.

– Det er et faktum at den informasjonen som lå til grunn for beslutningen som ble tatt var tvers igjennom falsk. Trusselen mot Benghazi, trusselen mot sivile, de afrikanske leiesoldatene...

Tunander ramser opp og viser til den britiske Libya-rapporten, som kom i 2016. Dommen fra den britiske utenrikskomiteen i parlamentet var ikke nådig i sin kritikk av den tidligere britiske statsministeren David Cameron, som var britenes regjeringstopp under Libyakrigen.

«I mars 2011 fikk Storbritannia og Frankrike, med støtte fra USA, det internasjonale samfunnet til å støtte opp under en intervensjon i Libya for å beskytte sivilbefolkningen mot angrep fra styrker lojale mot Muammar Gaddafi. Politikken de førte var ikke basert på korrekt informasjon.»

Slik starter rapporten som videre utforsker påstandene franske og britiske politikere brukte for å angripe Libya.

Angrende politikere. Her hjemme i Norge var det rødgrønn regjering, med Jens Stoltenberg i spissen, som tok avgjørelsen. Det er mange spørsmål som står igjen snart et tiår etter at den norske regjeringen besluttet å sende kampfly for å delta i Nato-operasjonen i Libya. Beslutningsprosessen gikk aldri gjennom Stortinget, men forslaget ble likevel støttet av samtlige partier på Stortinget. Kritikken som har kommet i etterkant ligger i at beslutningsprosessen gikk for raskt. Enkelte følte seg presset til å si ja.

– Me sat på eit hotellrom. Eg hugsar at Magnhild (Meltveit Kleppa journ. anm.) og Lars Peder (Brekk, journ. anm.), som var nestleiar på den tida, var med meg. Me sat inne på eit hotellrom med mobilen på høgtalar, seint på kvelden. Det var ei handsaming som eg meiner var heilt …

Dette sitatet stod på trykk i Klassekampen 30. juni i år. Der fortalte den tidligere Senterpartilederen Liv Signe Navarsete om hvordan hun angret på at hun hadde støttet opp under beslutningen. Tidligere SV-leder Kristin Halvorsen har også i etterkant sagt at hun er kritisk til beslutningsprosessen.


Smalt mandat.
Rapporten som nå blir lagt frem av den norske komiteen skal undersøke blant annet om det gikk for fort i svingene. Men rapporten er likevel annerledes enn den britiske.

— Vi har et veldig begrenset mandat. Vi skal evaluere hva som skjedde i 2011, og ikke hva som har skjedd etterpå. Vi skal evaluere den norske deltagelsen, ikke Nato og ikke andre lands motiver, forteller oberst Gjert Lage Dyndal.

Vi skal evaluere hva som skjedde i 2011, og ikke hva som har skjedd etterpå

Han er én av fire som står bak den norske rapporten. Utvalget som ble satt ned i november 2017 er blitt ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen fra Høyre. De to andre medlemmene i utvalget er Målfrid Braut-Hegghammer – førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo (UiO) og Christoffer Conrad Eriksen som er professor ved Institutt for offentlig rett på UiO.

Regjeringens hjemmesider kan du lese mer om mandatet.

– Burde mandatet vært bredere?

– Jeg forventer at det kommer spørsmål rundt dette og det med rette. Men jeg håper denne rapporten kan bidra til en videre debatt, svarer Dyndal.

Han tror ikke nødvendigvis innholdet vil sjokkere, men legger til at den er grundig fundert og bringer frem nye historier og fakta. Håpet er at den skal føre til diskusjoner videre, blant annet om hvordan norske politikere skal foreta slike beslutningsprosesser i fremtiden.


Kan skje igjen.
Professor Tunander er ikke like optimistisk. Han tror stormaktene like lett kan forkle sine intensjoner og få med seg andre Nato-land i dag, uten at norske politikere og andre mindre land som Norge har etterretningskapasitet til å gjøre en selvstendig vurdering av forholdene.

Da det ble oppdaget at invasjonen av Irak i 2003 hadde andre motiver enn de som ble offentliggjort, ble det sagt at noe slikt skulle aldri kunne gjentas, forteller professoren. Men det skjedde i Libya og det kan skje igjen, påpeker han.

For 28 år gamle Moh Salih spiller det ikke så stor rolle. Den velferdsordningen som fantes er borte. Alle pengetransaksjoner krever kontanter, og det er det nesten umulig å få tak i, forteller Salih.

– Det var riktignok en autoritær stat, men likevel en velferdsstat og absolutt den rikeste staten i Afrika med fri tilgang på elektrisitet og vanntilførsel, med støtte til skolegang og giftemål, forteller Tunander.

Nå er alt borte.

– Det er ingen fremtid her, samtidig er det nesten umulig å få visum for å reise til andre land, forteller Salih via lydmeldinger på Facebook – når internett-tilgangen tillater det.

For én ting har ikke endret seg forsikrer han. Internett-tilgangen er like dårlig nå som det den var for 7-8 år siden.