Denne reportasjen er fra da Forsvarets forum var på Kreta under bombingen av Libya i april 2011.
Det nærmer seg midnatt. Piloten, antrukket i en sandfarget flightsuit, kommer kjørende i en hvit varebil. Med bestemte skritt går han rett mot sitt F16 jagerfly, han lyser opp bestemte punkter med en lommelykt – en siste kontroll før han signerer ut flyet.
Det aldrende, men sterkt moderniserte flyet, har allerede blitt bestykket med missiler, bomber og har gjennomgått en grundig system- og våpensjekk. Om rundt to timer vil piloten ha sluppet to ett tonns bomber over Libya, torsdag 21. april (2011). Målet var bestemt på forhånd, og CNNs utsendte journalist i Tripoli forteller om kraftige drønn. Norge skal være blant de som har sluppet flest bomber av landene som deltar i operasjonen «Unified Protector».
«Surrealistisk»
Rundt 120 menn og kvinner deltar i oppdraget for å beskytte den libyske sivilbefolkningen fra overgrep, enten det er fra al- Gaddafis styrker eller opprørerne. Det var ikke mye som tilsa at Norge skulle være så raskt i lufta og bli en av de fremste militære bidragsyterne over Libya da norske myndigheter ga klarsignal for deltakelse i operasjonen.
– Det er noe surrealistisk over det hele – med tanke på den korte varslingstiden fra vi fikk oppdraget og hvor vi er, sier Brynjar Stordal idet vi kjører mot feriebyen Chania.
Presse- og informasjonsoffiseren har vært her i snart én måned og sett utallige jagerfly ta av fra flystripa på Souda Air Base.
Feriestemningen blant turistene som flokker seg på utekafeene og barene, blir bare avløst av drønn fra jagerfly. Utelivsbaronene på øya i Middelhavet håper krigen er over før turistsesongen starter for fullt. Nå er den spisse enden av Luftforsvaret mer aktiv enn noensinne.
– Vi tar kanskje liv hver dag når vi bomber Libya.
– Du når et visst punkt da det er mer interessant å reflektere over hvorfor vi er her og hvorfor vi bomber, enn hvor mange det har blitt, sier Stordal.
Intenst. Det var knyttet stor spenning til de første bombene som ble sluppet over Libya. Nå er det etter hvert blitt rutine, uten at det tar bort alvoret ved situasjonen.
– Selv om det er mest materiell som blir ødelagt, er det til ettertanke at vi bruker det skarpeste våpenet vi har, at vi tar menneskeliv. Men det at vi har klart å etablere oss så raskt, viser at det vi har trent på, har vært riktig, sier oberstløytnant Bård Reidar Solheim.
Han er detasjementsjef for det norske styrkebidraget. F16-piloten har selv vært med på lignende bombetokt som norske piloter gjennomfører over Libya. Situasjonen er imidlertid mer kaotisk enn i tidligere operasjoner Norge har gjennomført i moderne historie.
Oppdragene er hyppigere, bombene blir sluppet oftere, og jagerfly sirkulerer over Libya nesten hele døgnet. Det har blitt sluppet 250 laser- og GPS-styrte bomber (per 29. april 2011) over det nordafrikanske landet i operasjonen som har vart litt over én måned.
Til sammenligning har Norge bare bombet i Afghanistan ved ni tilfeller.
Og det tok ti år.
– Hvorfor slipper Norge så mange bomber?
– Jeg tror ikke vi gjør det. I utgangspunktet er det ikke så mange land som bomber. Andre land har for eksempel oppdrag som overvåkning og etterretning. Vi har helt klare regler for når vi kan slippe bomber, og til slutt er det bare piloten som kan avgjøre det.
Hemmelighold
I mediene har det vært spekulert på om Norge kan ha tatt livet av sivile. I motsetning til danske kollegaer som gjennomfører lignende oppdrag, er Norge mer sparsommelige med informasjonen. Norge gir verken detaljer om hva de har bombet eller hvor mange som er drept av bombingen i Libya.
– Du når et visst punkt da det er mer interessant å reflektere over hvorfor vi er her og hvorfor vi bomber, enn hvor mange det har blitt (Brynjar Stordal).
Det som har kommet ut, er informasjon som ikke skal kunne avsløre identiteten til pilotene, samt noe som er lekket fra amerikanske og til dels danske kilder.
Informasjon er delt i to grupper; «need to know» og «nice to know». Offentligheten er i stor grad utestengt for informasjon.
Ifølge Bård Reidar Solheim har de likevel et godt oversiktsbilde over resultatene av «lasten» pilotene slipper. Til tross for at det har forekommet feilbombing hvor blant annet tolv opprørssoldater ble drept i Misrata – ifølge lederen Abdullah Mohammed – fremholdes det at Norge ikke har noen uskyldige liv på samvittigheten.
Vi har helt klare regler for når vi kan slippe bomber, og til slutt er det bare piloten som kan avgjøre det.
– Vi har ingen indikasjoner på at norske piloter har tatt sivile liv. Det bygger vi på etterretning og videoklipp, uten at jeg kan gå i detalj. Vi kan imidlertid ikke utelukke at det har skjedd.
– Men har dere spart liv ved å bombe?
– Vi har tatt ut mange våpenlagre og stridsvogner. Så, ja, det tror jeg vi har, sier Solheim etter litt betenkningstid.
Øredøvende
På Kreta diskuteres det imidlertid lite politikk. De norske mennene og kvinnene har «mandag hele uka», og nok med å gjøre den jobben de er sendt for – enten det gjelder pilotene eller bakkemannskapet. Øreplugger og to pekefingre sikrer at varige hørselsskader unngås. Likevel dirrer det da lydbølger på 130 desibel treffer kroppen. Når jagerflyene letter fra Souda Air Base, virvles støv opp fra bakken, og den kjølige vårluften varmes opp til sommerlig middelhavstemperatur.
Vi står på rullebanen idet bakkepersonellet forsikrer at alle mulige feilkilder blir eliminert, enten det dreier seg om våpen- eller drivstoffsystemet. De går under vingene mens flapsene veiver som loffer – de lukter, fikler og passer på at det er klart for «take off».
– Hvis det lukter salmiakk fra motoren, er det «no go», roper en våpensystemtekniker til øredøvende støy.
Vi får knapt med oss den tekniske forklaringen for sjekkpunktene bakkemannskapet gjennomfører før flyene tar av, men inntrykket er at det er avanserte rutiner. De har jobbet skift på 12 timer siden starten av oppdraget, og bakkemannskapet spiller en helt sentral rolle for å holde F16-flyene på vingene, med bomber og missiler. Når de etter hvert er ferdig med vakta på kvelden, blir de erstattet av nye våpensystemteknikere. Slik er det med avionikerne, mekanikerne og resten av bakkemannskapet – alle bortsett fra sjefen, presseoffiseren og pilotene som har en mer uregelmessig døgnrytme – som går i takt med operasjonsmønsteret.
– Vi følger «Battle Rythm», forklarer Brynjar Stordal i det to nye F16 er på vingene med kurs mot Libya.
– Selv om vi er trent for å gjøre denne jobben, er det risiko med i bildet. Vi bruker det våpenet vi har etter ordre fra politikerne våre, fortsetter Bård Reidar Solheim.
Bombene. I løpet av fire dager har det kommet to last med etterforsyninger av mat, bomber og flytende oksygen transportert luftveien med Hercules C-130J. Så snart den eksplosive lasten er losset, blir den kjørt til lagringsplass for klargjøring. Der blir den stuet før bombene monteres på flyskroget, forteller en solbrun våpentekniker i førtiårene.
I bakgrunnen summer en hitlåt av Crash Test Dummies, mens bombene monteres før neste oppdrag.
– Vi bruker enten GPS- eller laserstyrte bomber, som stort sett er på 250 kilo hver. Den største bomben, en såkalt «Bunker buster» på ett tonn, kan trenge igjennom flere meter armert betong, forklarer våpensystemteknikeren.
Alt skal være klart før pilotene tar av fra flystripen om noen knappe timer.
Uten feilskjær
– Selv om vi er trent for å gjøre denne jobben, er det risiko med i bildet. Vi bruker det våpenet vi har etter ordre fra politikerne våre, fortsetter Bård Reidar Solheim.
Pilotene er skjermet og snakker ikke til media. Likevel får F muligheten til å ta bilder idet en F16-pilot trer ut av cockpiten. Den eksplosive lasten er fortsatt på vingene.
Vi nærmer oss, tett fulgt av Brynjar Stordal som holder en beskyttende hånd over pilotene. De vil ikke bli stilt spørsmål som kan kompromittere oppdraget eller avsløre identiteten deres. Pilotene tilhører et lite, men eksklusivt miljø. Men styrkebidraget på Kreta jobber mot samme mål: å sikre at oppdragene – enten det dreier seg om å slippe bomber eller overvåke Libya – blir gjennomført uten feilskjær.
Bombet i natt.Tilbake i den lille leiren som tilhører den norske styrken, får vi servert pulverkaffe idet mørket senker seg over basen. Det er lite som tyder på krig. Brynjar Stordal sjekker e-post, viser videoklipp fra luften og holder seg oppdatert på hva norske aviser skriver om operasjonen over Libya. Det virker som krigen har tatt en pause idet vi setter kursen mot hotellet i Chania. TV-en surrer i bakgrunnen og forteller om krig, og en innbitt Muammar al-Gaddafi som slettes ikke ser ut til å ha mistet kamplysten.
– Vi bombet i natt igjen, sier Stordal mens vi kjører fra hotellet morgenen etter.
Snart er to nye F16-jagerfly på vei til Libya.
