Ti år siden Natos bomber falt over Libya

Det første angrepstoktet mot libyske regjeringsstyrker ble gjennomført av franske kampfly 19. mars, og samme dag avfyrte en amerikansk destroyer 112 Tomahawk-missiler mot libyske luftvernanlegg.

Angrepet var hjemlet i en resolusjon vedtatt i Sikkerhetsrådet to dager tidligere, da det ble etablert en flyforbudssone over Libya og åpnet for bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivilbefolkningen.

Norske kampfly gjennomførte det første toktet over Libya 24. mars og slapp de neste ukene 588 bomber mot regjeringsmål i landet.

Ti år senere kjemper krigsherrer og militser fortsatt om makten i Libya, flere av dem med støtte fra andre land og med tusenvis av leiesoldater i sine rekker.

Kriminaliteten blomstrer, og landet er i dag et senter for menneskehandel og et brohode for flyktninger og migranter som forsøker å ta seg sjøveien til Europa.

Fra velstand til kaos

Under Muammar Gaddafis 42 år lange styre var Libya Afrikas rikeste land, og de 7 millioner innbyggerne nøt godt av et velutbygd skole- og helsevesen.

Rundt 60 prosent av landets inntekter kom fra olje, noe som gjorde Gaddafi i stand til å bygge en velferdsstat. Det til tross for at han skremte utenlandske investorer med sin krasse retorikk overfor Vesten.

I dag ligger landets økonomi i ruiner, dinaren har mistet verdi, prisene har skutt i været og elektrisitet og drivstoff er ofte mangelvare.

Det internasjonale pengefondet anslår at Libyas økonomi krympet med 66,7 prosent i fjor. Millioner av libyere lever nå fra hånd til munn.

I hovedstaden Tripoli omkranser rustne heisekraner halvferdige bygninger og overgrodde byggeplasser, som et trist minne om økonomien som en gang blomstret.

FN anslår at 800.000 libyere har behov for øyeblikkelig hjelp, både i form av beskyttelse, helsetilbud, mat og skolegang.

Skjør våpenhvile

I oktober i fjor ble det inngått en skjør våpenhvile mellom opprørsgeneralen Khaliada Haftar og regjeringen i Tripoli, men fronten som strekker seg fra havnebyen Sirte til de oljerike områdene i øst, der 90 prosent av oljeressursene befinner seg, er like fastlåst.

For ett år siden blokkerte Haftars milits flere av Libyas viktigste oljeinstallasjoner og krevde en større andel av inntektene, som håndteres av den FN-støttede regjeringen i Tripoli.

Oljeproduksjonen falt over natten fra 1,2 millioner fat til 100.000 fat per dag, og det gikk ni måneder før Haftar gikk med på å lette på blokaden.

Siden våpenhvilen trådte i kraft, har oljeindustrien våknet til liv igjen, men ifølge Verdensbanken vil det ta lang tid før økonomien er på fote igjen.

En ny samlingsregjering ble tatt i ed denne måneden, men få tør å håpe på varig fred og reelt demokrati av den grunn.

Inn i varmen

Gaddafis støtte til militante grupper, lagre av kjemiske våpen og uran, samt angivelige plan om å utvikle atomvåpen, resulterte i mange år i internasjonale sanksjoner og paria-status.

Etter hvert endret han linje, lovet å avstå fra ikke-konvensjonelle våpen og opptrådte mer og mer som en ansvarlig statsmann som engasjerte seg for å løse konflikter og bistå andre land på det afrikanske kontinentet.

I 1999 opphevet FN sanksjonene mot regimet i Tripoli, og entreprenører og andre selskaper fra land som Frankrike, Italia, Sør-Korea og De forente arabiske emirater strømmet til.

Russiske og kinesiske selskaper sikret seg kontrakter på bygging av jernbane, og norske selskaper som Saga Petroleum og Yara engasjerte seg også i landet.

Selv turister begynte å oppsøke Libyas vakre strender, eksotiske ørkenområder og romerske ruiner.

I 2004 fikk Gaddafi besøk av Storbritannias daværende statsminister Tony Blair, og tre år senere ble den libyske diktatoren hilst velkommen med pomp og prakt av Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy i Paris.

Fra demonstrasjoner til krig

Den arabiske våren endret alt, og det som begynte med fredelige demonstrasjoner i februar 2011, utviklet seg få uker senere til opptøyer, plyndring og brutal maktbruk fra regimets side.

Militante islamister og klanbaserte militsgrupper kom også raskt på banen, og i vestlige land råder det fortsatt uenighet om Natos beslutning om å intervenere 19. mars 2011.

Fra norsk side er deltakelsen framstilt som en humanitær operasjon for å hindre massakrer og ikke noe forsøk på å styrte Gaddafi.

En norsk granskingsrapport konkluderte i 2019 derimot med at «det var åpenbart at andre allierte hadde regimeendring som mål, og at norske myndigheter kjente til dette».

En britisk granskingsrapport gikk enda lenger og slo fast at beslutningen «var basert på feilaktige antakelser og en ufullstendig forståelse av bevis» for at Gaddafi planla å knuse opposisjonen med militærmakt.

Overgangsregjering

Natos luftkrig mot regimet i Libya fikk utenlandske investorer til å flykte fra landet, og hundrevis av uferdige byggeprosjekter verdt milliarder av dollar ble etterlatt. Ti år senere er det få investorer som har vendt tilbake.

FN har i årevis forsøkt å få i stand en varig fred i Libya, og den nye overgangsregjeringen som ledes av en av Gaddafis tidligere medarbeidere, Abdul Hamid Dbeibah, blir sett på som et lite steg på veien.

Bakgrunn: Libya – Den glemte krigen

Haftar har sagt at han slutter opp om overgangsregjeringen, men våpenhvilen er skjør, motsetningene består og aktørene er mange og har vist at de ikke nøler med å gripe til våpen.

I desember skal det etter planen holdes nyvalg i Libya, men mye kan skje før den tid. Valg er i seg selv heller ingen garanti for fred og sikkerhet.

– Uten stabilitet er det heller ikke mulig å få til reformer. Utenlandske investorer kommer ikke tilbake uten sikkerhetsgarantier, konstaterte økonomen Kamal al-Mansouri i forrige måned.