Som en by på havet

PÅ BESØK HOS: I denne spalten besøker vi forskjellige avdelinger i Forsvaret, for å få et innblikk i hvordan de ansatte lever og jobber.

Et F/A-18 Super Hornet kampfly ruser jetmotorene. Halerorene vipper frenetisk frem og tilbake i noen sekunder. Bakkemannskapene viser hverandre en serie kryptiske håndbevegelser.

Det kommer et brøl fra de to motorene. Et par sekunder senere er flyet i luften. Hvite skyer av damp siver opp fra en skinne på dekk. Trukket av en dampdrevet katapult, når flyet 300 kilometer i timen i løpet av to sekunder.

Les også: KNM Fridtjof Nansen er tilbake i Norge

Det tar ikke mange minuttene før neste fly står klart til å ta av fra dekket på hangarskipet USS Harry S. Truman. Farkosten skulle egentlig vært i Midtøsten. På grunn av krigen i Ukraina ligger skipet i stedet i Middelhavet, halvannen times flytur fra Sigonella-basen på den italienske øyen Sicilia.

– Å få lov til å være så tett på flyoperasjonene ute på flydekket, få være med å fly, se på takeoff og landinger og hvordan man driver ett hangarskip er veldig spennende, sier kommandørkaptein Frode Nakken til Forsvarets forum.

Han er én av to nordmenn blant de nesten 5000 mannskapene om bord på hangarskipet.

– På den andre siden handler med om det å være med der det skjer, og å få innsikt og forståelse av bruken av en amerikansk hangarskipgruppe i en tidsperiode hvor man har en krig pågående i Europa, legger han til.

To nordmenn

Den norske fregatten KNM Frithjof Nansen deltar i samarbeidsprogrammet «Cooperative Deployment», der den amerikanske marinen inviterer allierte og partnere med på hangarskipsstyrkenes rutineoppdrag. Nakken og kollega Jørgen Sørli tjenestegjør om bord på Truman som liaisonoffiserer, mens Nansen seiler som en del av stridsgruppen som hangarskipet er en del av.

– Når man har gjort det yrkesvalget her, så er man innstilt på at ikke alt er som hjemme. Men nettopp det å kunne være med på noe som dette, gjør at man verdsetter enda mer det vi faktisk har hjemme. Det er ikke noen ting vi klager på når vi er her, men det ingen tvil om at vi setter enda mer pris på de tingene vi tar for gitt når vi er hjemme, sier Nakken.

Etter å ha øvd sammen med Truman og resten av hangarskipflåten i fjor høst, deployerte Nansen sammen med «Carrier Strike Group 8» i begynnelsen av desember. Fregatten skulle egentlig avslutte oppdraget og seile tilbake til Norge i begynnelsen av april. Russlands invasjon av nabolandet førte til en endring i planene, og fregatten skal seile sammen med den amerikanske hangarskipgruppen ut måneden.

Les også: Førstereis på de syv hav

For liaisonoffiseren består en typisk arbeidsdag av å gå i møter hos de forskjellige stabene om bord.

– Møtene handler om både pågående og fremtidige operasjoner. Hensikten med å delta på disse møtene er å kunne videreformidle informasjonen som gis tilbake til besetningen ombord på Fridtjof Nansen, samt å være Nansen og Norges representant i disse møtene, for å sorge for at relevante perspektiver fra Nansen tas med inn i planleggingen, sier Nakken.

I tillegg til de faste møtene, er liaisonoffiserene tilgjengelig for amerikanerne og Nansen for koordinering og støtte.

Liten by

De eneste vinduene på skipet er på kommandotårnet. Mannskapet holder til i vindusløse lugarer under rullebanen. Nakken og Sørli deler en tomannslugar med kontorplass. Han ser ikke på mangelen på dagslys som noe stort problem.

– Vi har en PC, vi har telefon, vi har senger, vi har det vi trenger. Vi er veldig heldige med rommet vårt, for det er veldig sentralt plassert i forhold til der vi jobber og der vi spiser. Ja, det er ikke noen vinduer, men det er ikke nødvendigvis noe problem, for vi kan bare gå opp, så har vi mulighet til å se ut fra de forskjellige tårnene som er lenger opp. Så det merker vi ikke så mye til. Vi er på rommet stort sett når vi skal sove, og ellers er vi ute og jobber, sier han.

Med 5000 mennesker om bord, omtrent like mange som i hele den norske marinen, er Truman på størrelse med en liten by. Mannskapene har spesialiserte oppgaver, og det er umulig å bli kjent med alle.

– I det området der vi bor, blir vi veldig godt kjent med de vi omgås mest med og dem vi som regel spiser sammen med. Ja, det er 5000 mennesker om bord, og du treffer absolutt ikke alle. Vi er ikke overalt i fartøyet, vi er mest her i dette området. Og her er jeg godt kjent. Det blir en liten landsby i byen, for å si det sånn; en bydel, sier Nakken.

Tett på

Sikkerhetssituasjonen i verden ble brått endret da Russland invaderte Ukraina 24. februar. Det har ikke endret så mye på rutinene om bord.

– Det å seile ombord på ett amerikansk hangarskip er alvor fra vi forlot USA. For vår del har ikke det å være ombord samtidig som det foregår en krig i Ukraina forandret på hvordan det er å være ombord. Oppdraget til Fridtjof Nansen er det samme, og er ikke endret på noen måte. Den kanskje største endringen når invasjonen skjedde var at når man gikk rundt på fartøyet så var alle TVer innstilt på CNN for å følge situasjonen, sier Nakken.

Han legger til at situasjonen i Ukraina er tragisk, sett i et menneskelig perspektiv, men at det som norsk offiser er interessant å være om bord et amerikansk hangarskip akkurat nå.

– Spesielt for oss som liaisonoffiserer, da vi kommer mye tettere på ledelsen i hele hangarskipgruppen, både formelt og i en mer uformell setting, og vi får en bredere innsikt i hva man tenker fra amerikansk side, påpeker Nakken.

USS Harry S. Truman ble sjøsatt i 1996, og er et av ti hangarskip i Nimitz-klassen. Dette var verdens største krigsskip frem til USS Gerald R. Ford ble satt i tjeneste i 2013.

Det er plass til 90 fly og helikoptre om bord. Skipet har base i Norfolk i delstaten Virginia, men deployeres jevnlig dit i verden USA ønsker å vise tilstedeværelse og projisere styrke.

Savner barna

Før jul i fjor ankom Truman, Nansen og resten av «Carrier Strike Group 8» Middelhavet, der skipene har ligget siden. Hangarskip-gruppen skulle ifølge VG delta i øvelsen Cold Response i mars, men deltagelsen ble kansellert på grunn av krigen i Ukraina.

Med alt som skal gjøres om bord og en krig et par hundre mil til nordøst, blir det ikke så mye tid til fritidsaktiviteter. Selv om skipet er 333 meter langt, er det trangt om plassen.

— Det er veldig gode muligheter til å få trent. Og lesing. Det er stort sett det det går i, sier Nakken

— Og sosialt?

— Det hender at vi samles for å se en film, og det er stort sett det. Det er begrensede muligheter til sosial aktivitet.

Les også: Med 100.000 tonn i ryggen

Flaggkommandøren opplever ikke noen problemer med å jobbe sammen med soldater fra en annen nasjon og med andre kulturtrekk.

—En av de største merkbare kulturforskjellene for oss som kommer fra relativt sekulære Norge, er tilstedeværelsen av religion. Både i form av tilbud av mange forskjellige gudstjenester i løpet av en uke, men aller mest i form av kveldsbønnen som kommuniseres ut over høyttaleranlegget til hele fartøyet hver kveld, forteller han.

Les også: Tre personer funnet døde på amerikansk hangarskip

Nakken ble først innlosjert på Truman i fjor sommer. Hjemme i Norge har han to barn på 11 og 18 år. Det er dem han savner mest nå han er ute på lengre oppdrag.

— Det er ingen tvil om at å være lenge borte fra barna er noe som er kjipt, men det er en del av jobben, og det kommer man ikke unna når man tar dette yrkesvalget, sier han.