Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, lyder et gammelt ordtak. Krig er et helvete der den raser, som i sydøstlige Ukraina og særlig i og rundt Bakhmut de siste ukene. Det er vanskelig – ja, umulig – for oss som ikke er der å forestille seg hva soldater og sivile gjennomlever, med granater som regner ned over dem fra russisk artilleri og dreper og lemlester.
De russiske soldatene opplever det samme helvete der de presses fremover mot bedre trente, utstyrte og motiverte ukrainere, og blir drept og såret i hopetall. Men hvor er de gode intensjoner? De er nok der, hos alle involverte parter, og er så ulike at man kan lure på om aktørene befinner seg på samme kloden.
Den russiske president Vladimir Putin studerte internasjonal lov og rett ved Universitetet i St. Petersburg for cirka 35 år siden, som del av sin utdanning for å gjøre karriere i KGB (FSB etter Sovjetunionens kollaps). Han vet derfor utmerket godt at de «gode intensjoner» han forfekter om å beskytte og redde russiske minoriteter i naboland mot undertrykkelse og det som verre er, med bruk av militærmakt, er eklatante brudd på det gjeldende regime av internasjonale lover som Sovjetunionen og Russland har godkjent.
Det kinkige er at han kan peke på at USA og andre vestlige stormakter har gjort det samme, flere ganger faktisk, i tiden etter at dette lov- og rettsregimet ble etablert. Om ikke for å redde minoriteter, så for å ivareta andre interesser.
Nasjonal paranoia
Invasjonen i Irak i 2003 er Putins yndede eksempel, og Libya i 2011, men litt mer neddempet, i og med at FN vedtok en resolusjon med formål å beskytte sivile. Putin bruker det imidlertid som eksempel på at det er regimeskifter USA og Vesten er ute etter. Syria er et annet eksempel. Er det noe Putin frykter så er det jo et regimeskifte – i Russland.
Putin har omskrevet de gode intensjoner underveis i krigen. Fra å ville fjerne et nazistisk styre i Kyiv og tilbakeføre «lille-russerne», som ukrainerne ble omtalt som, til moderlandet Russland, hvor de rettelig hører hjemme, er det nå blitt å forsvare det samme moderland mot aggresjonen fra Nato, under USAs ledelse. Nazistene i Kyiv er stedfortredere i en krig som er del av langsiktige plan for omringning (kruzheniye på russisk, et ord som går igjen i offentlig, russisk historiefortelling) og til slutt ødeleggelse av Russland.
Nå er ukrainerne ikke lille-russere lenger – verken de eller deres land har noen berettigelse uten som del av Russland. Vi kan med rette snakke om en nasjonal paranoia, for makteliten i Kreml har gjennom massiv ensretting i medier og i skoleverket fått flertallet av russere til å tenke i slike baner. Det er et nedslående trekk i dette bildet å registrere at av cirka én million russere som har rømt hjemlandet etter at krigen startet, og særlig etter at en ekstra mobilisering ble vedtatt i fjor høst, er det kun noen ganske få som har engasjert seg i hjelpearbeid for ukrainske flyktninger eller ytret seg kritisk mot Kreml og Putin.
Skamløs løgnhals
Det kan sies mye om etterretteligheten, eller mangelen på sådan, i amerikansk etterretning, som i de fleste stormakters etterretning. Det er et fellestrekk at etterretningsinformasjon brukes selektivt utad, og er man rimelig sikker på at det er umulig for andre å kontrollere, kan rene løgner presenteres. Putin er til nå det mest løgnaktige statsoverhodet på kloden.
Mens andre gjerne skjemmes når de blir tatt «med buksa nede» er det ikke antydning av slikt hos Putin. Han glir sømløst inn og ut av løgner, og han vet at vi vet at han vet at han lyver. Mange hevder at han verken er verre eller bedre enn tidligere ledere i Kreml. Vel – verre enn Stalin skal mye til, men Stalin måtte faktisk forholde seg til et politbyrå, mens Putin har all makt konsentrert i sin person; russiske ministre er nikkedukker og det russiske parlament er bare en stor vits hva innflytelse på storpolitikk angår. Dumaen strør sand på det Putin ønsker gjennomført.
Om det var en «slip of the tongue» eller ikke, da Joe Biden kort tid etter angrepet på Ukraina uttalte offentlig at Vesten måtte sørge for at Putin ble berøvet muligheten for i fremtiden på nytt å være i stand til å bruke militærmakt mot et naboland, spiller liten rolle. Uansett ble det selvsagt prosessert i Putins hjerne som en direkte trussel mot ham og hans maktposisjon. Det hjalp neppe at Biden på ettårsdagen for angrepet, i en tale han holdt i Polen, sa at Nato ikke hadde som mål å tippe Putin av maktens trone. Jeg synes jeg ser Putins geip og kalde øyne etter Bidens uttalelse.
Jeg har møtt og opplevd denne gufne fyren to ganger, i 1993 i St. Petersburgs rådhus og i 1994 i Oslos rådhus og under åpningen av Vinter-OL på Lillehammer. Jeg skjønner godt hva Biden mente, da han som visepresident under Barack Obama hadde sitt første møte ansikt til ansikt med Putin, og sa til mediene etterpå: «Jeg så ham rett i øynene og så ingen sjel der inne.» «Han og jeg forstår hverandre», var Putins lakoniske kommentar da han fikk høre hva Biden hadde sagt.
Denne sjelløse personen har ingen intensjon om å stanse på veien videre i det helvete han har skapt i Ukraina, uansett hva Biden og andre statsledere vil bidra med av militær og finansiell støtte til ukrainernes forsvarskamp. Hans psyke er å ikke gi seg, han tar heller stadig økt risiko enn å fire når han presses.
Det bør vestlig etterretning ha klarlagt for lenge siden; det er noe enhver som interesserer seg for fenomenet Putin kan finne ut av ved å studere det han sier og gjør over tid. I Putins hode er det kun to aktører på verdensscenen han anser som likeverdige, om enn med motsatt fortegn, og det er Joe Biden og Xi Jinping.
Kinas 12-punktsplan
Skal han stanse krigshandlingene må én av disse, eventuelt begge to, inn i bildet. Nå har Xi meldt seg med en 12-punkts plan for fred i Ukraina. Omtrent samtidig har amerikansk etterretning snappet opp kommunikasjon mellom kinesiske myndighetspersoner som indikerer at leveranser av artillerigranater til russerne kan være på trappene.
I denne situasjonen får vi høre fra USAs utenriksminister og Natos generalsekretær at Kina ikke er en troverdig fredsmekler i denne krigen, og derved er det blitt vanskelig for andre offentlige aktører i Vesten å hevde noe annet. Det er nærmest litt utrolig at dette skjer, men det er presidentvalg i USA neste år og kandidatene har begynt å posisjonere seg. Å være tøff mot både Putin og Xi er det en viss konkurranse om «over there». Den statslederen som står midt i helvetet med soldater og sivile som drepes og skades hver eneste dag, gjerne vil snakke med Xi. Zelenskyj har selvsagt sett på de tolv punktene, noe man kan lure på om Blinken og Stoltenberg hadde gjort før de uttalte seg negativt. I korthet lyder de slik:
1. Suvereniteten til alle land skal respekteres
2. Den kalde krigens mentalitet må forlates
3. Fiendtlighetene må opphøre
4. Fredssamtaler må gjenopptas (her må det vel være Normandie-plattformen og gjenoppliving av Minsk-avtalene Xi har i tankene)
5. Løse den humanitære krisen
6. Beskytte sivile og krigsfanger
7. Sørge for å holde alle atomkraftverk trygge
8. Dempe strategisk risiko (her er det faren for at atomvåpen kan bli brukt som kommer til uttrykk)
9. Tilrettelegge for korneksport fra Ukraina (og Russland?)
10. Terminere ensidige sanksjoner
11. Stabilisere industri- og forsyningskjeder
12. Legge til rette for gjenoppbygging etter avsluttet konflikt
Jeg er ikke i stand til å se at dette ikke skulle kunne legges til grunn for å etablere en våpenhvile og sette seg ned ved forhandlingsbordet. Punkt 10 kan man ikke kjøpe over bordet, selvsagt, men sanksjonsregimet må da kunne være godt egnet som forhandlingskort underveis. Og det er jo også selvsagt at det er mange aktører med i forhandlingsprosessen, blant annet FN og OSSE.
Bånd og kjøttbein
Når følgen av å slå hånden av Xis plan med en viss sannsynlighet kan bli at han trosser USAs trussel om sanksjoner, og gir klarsignal til at Kina blir leverandør av 155 mm artillerigranater, eventuelt også annet militært materiell som det nå er knapphet på i russernes krigføring, er de «gode intensjoner» blitt en brolegging på veien videre i det ukrainske helvete, som er laget av arrogant stormaktstenkning.
Hadde Ukrainas støttespillere enda hatt lagre store nok og industriell basis for raskt økende produksjon av artillerigranater, langtrekkende presisjonsvåpen og luftvern, og kunnet levere dette og tilstrekkelig mange stridsvogner i tide, hadde bildet sett bedre ut.
Jeg skulle gjerne vært flue på veggen i Det ovale rom under den én time lange samtalen mellom Biden og forbundskansler Scholz’ under sistnevntes lynvisitt til Washington DC 3. mars. Det var kun de to til stede i rommet; rådgiverne bedrev «small talk» i et tilstøtende rom. Det var støtte til Ukraina «as long as it takes» og det gode samhold over Atlanteren som ble budskapet til mediene, men Biden ble også hørt si til de ventende medarbeidere – før mediene slapp til - noe slikt som at nå hadde han og Scholz sammen løst verdens problemer.
En flue på veggen hadde nok hørt en forbundskansler si, med sin særegne formelle, litt stramme mine, at nok er nok fra Det hvite hus’ side; lovgivning og finansiering som gir enorme «grønne subsidier» (The Inflation Reduction Act) til egne bedrifter og nye prosjekter, også på delstatsnivå, har ført til en alarmerende tapping av kompetent arbeidskraft og flytting av bedrifter til USA fra Tyskland og andre europeiske land. Dette i en tid da de samme land har måttet ty til import av enorme kvanta LNG og annen energi fra USA for å kompensere for bortfallet av russisk olje og gass. Og så finner du det for godt i tillegg å vende tommelen ned for Kinas 12-punkts plan for å få avsluttet det krigshelvetet som pågår i hjertet av Europa? Noe slikt, fremført i høfligere ordvalg, tror jeg er kvintessensen i Scholz’ budskap.
Så får vi se. Det er bare én person som kan tøyle en pitbullterrier, og det er eieren, enten ved å holde den i stramt bånd, eller gi den et kjøttbein – kanskje helst begge deler. Xi har både bånd og kjøttbein.
