En Wagner-soldat i Norge

Kronikken ble først publisert hos Lieber Institute – Articles of War.

Tidlig om morgenen fredag 13. januar gikk alarmen på en grensevaktbase i Nord-Norge. Noen hadde ulovlig tatt seg over den russiske grensen. Norske vernepliktige fikk i oppgave å finne personen, som viste seg å være en tidligere kommandant i Wagner-gruppen. Kamuflert i hvite kamuflasjeklær hadde han klart å komme seg over grensen til Norge ved å krysse den islagte Pasvikelva. Selv beskrev han en dramatisk flukt, hvor han ble beskutt av russiske grensevakter og jagd med hunder.

Den nesten 200 kilometer lange grensen ligger i et øde område, men kilder i Hæren forteller at det nærmest er umulig å krysse grensen uten å bli oppdaget av russiske grensevakter. Idét han hadde kommet frem til Norge banket mannen, som senere ble identifisert som Andrej Medvedev, på døren til et sivilt hjem for å be om hjelp (ifølge lokale kilder kommer befolkningen i Pasvik til å låse dørene sine om natta fremover).

Medvedev ble anholdt av soldater tre kilometer fra grensen, og øyeblikkelig overrakt til politiet. Han har nå søkt om asyl, og sagt at han er villig til å vitne mot Jevgenij Prigozjin, også kalt «Putins kokk», grunnleggeren av Wagner-gruppen.

Internasjonal rett

Historien høres ut som åpningen på en James Bond-film. Det er derimot langt fra gitt hvordan den vil fortsette. Flere folkerettslige spørsmål er sentrale i saken, problemstillinger som for tiden diskuteres i medier og blant folkerettseksperter. Hvordan skal man definere medlemmene av Wagner-gruppen? Er de leiesoldater, medlemmer av en milits eller et annet frivillig korps underlagt en av krigens parter, eller er de medlemmer av de russiske militærstyrkene?

Les også:

Flere russiske soldater har hoppet av siden invasjonen

En etterforskning av gruppen og dens tilknytning til Vladimir Putin er nødvendig for å svare på dette spørsmålet. Medvedev har foreløpig status som vitne, men dette kan endre seg ettersom saken utvikles. Etter å ha kortvarig blitt internert ved et immigrasjonssenter, ble Medvedev sluppet fri 25. januar, i påvente av resultatet av asylsøknaden og etterforskningen av hans rolle i Wagner-gruppen.

Wagner-gruppen beskrives ofte som brutale leiesoldater. Den juridiske diskursen har i stor grad handlet om hvordan Russland og deres ledere kan holdes ansvarlige for gruppens gjerninger, etter regler om statsansvar og internasjonal strafferett (se for eksempel her, her og her). Medvedev-saken reiser imidlertid nye spørsmål. Var Wagner-soldaten en lovlig stridende eller en kriminell som ikke har noen rett til å delta i fiendtligheter (Første tilleggsprotokoll (Protokoll I), artikkel 43(2))?

Det virker som om Wagner-gruppens rolle har endret seg etter Russlands invasjon av Ukraina. Den er ikke lenger en privat organisasjon uten noen offisielle bånd til Kreml. Prigozjin, som har vært en nær alliert av Putin, er nå åpen om at han er Wagners leder, og at gruppen er operativ i Ukraina. I tillegg har Wagner-gruppen hatt tillatelse fra russiske myndigheter til å rekruttere nye medlemmer fra russiske fengsler.

Selv om Norge har kriminalisert medlemskap i visse terrorgrupper, er disse definert etter EU og FNs lister over slike grupper, som ikke inkluderer Wagner-gruppen. Det er dermed tillatt å være medlem av gruppen etter norsk lov, og Medvedev kan kun bli straffeforfulgt dersom etterforskingen viser at han har deltatt i kriminelle handlinger.

Status som stridende

Etter krigens folkerett, må det først avklares om båndene mellom den russiske regjeringen og Wagner-gruppen er av en slik art at Medvedev må regnes som medlem i de russiske styrkene, eventuelt i en milits eller et frivillig korps som er underlagt en part i konflikten. Sistnevnte er kanskje mer sannsynlig etter kriteriene beskrevet i artikkel 4 av 3. Genèvekonvensjon:

a. at de som leder har en person som er ansvarlig for sine underordnede;

b. at de har et fastsittende kjennetegn, kjennelig på avstand;

c. at de bærer våpnene åpent;

d. at de i sine operasjoner retter seg etter krigens lover og sedvaner.

Mens det er tvilsomt om det siste kriteriet er oppfylt, er første mer relevant: om gruppen blir ledet av en person som er ansvarlig for sine underordnede. Dette må sees i lys av den første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene, Protokoll I, artikkel 43(1) (både Russland og Ukraina er tilsluttet Protokoll I), som også gjelder regulære styrker:

«De væpnede styrker til en part i konflikten består av alle organiserte væpnede styrker, grupper og enheter som står under en kommandostruktur med ansvar overfor vedkommende part når det gjelder de underordnedes opptreden, selv om vedkommende part er representert ved en regjering eller en myndighet som ikke er anerkjent av motparten. Slike væpnede styrker skal være underlagt et internt disiplinærsystem som bl.a. skal sikre etterlevelse av de folkerettsregler som gjelder under væpnet konflikt.»

De som oppfyller disse kravene er definert som lovlig stridende, og «har rett til å delta direkte i fiendtligheter» (Tilleggsprotokoll I, artikkel 43(2)). Det vil si at de ikke kan straffeforfølges for lovlige krigshandlinger, fordi de kjemper på vegne av en stat.

Hvordan burde Norge håndtere Medvedev?

Om Medvedev og andre Wagner-medlemmer kan defineres som stridende, og dermed har privilegiene det medfører, er et viktig spørsmål for hvordan Norge skal håndtere dem. Russland har før vært tydelige på at Wagner-gruppen ikke handlet på vegne av føderasjonen, og at russiske myndigheter ikke var ansvarlige for gruppens gjerninger. Til tross for kunnskapen om Wagner-styrkenes brutale handlinger i Ukraina, ser ikke russiske ledere ut til å straffe gruppen eller øke kontrollen over den.

Nyheter

Bilder viser den brutale skyttergravskrigen i Ukraina

Det virker heller som om posisjonen til Wagner-gruppen er et resultat av Prigozjin og Putins personlige forhold, som har blitt forverret ifølge rapporter fra den amerikanske tenketanken Institute for the Study of War. Riktignok virker det ikke som om russiske myndigheter straffer de regulære styrkenes forbrytelser heller, men her er forholdet til Russland ikke uklart.

Selv om Wagner-gruppen bruker russisk militærutstyr og treningsfasiliteter, og opererer side om side med de regulære russiske styrkene i Ukraina, har vi fortsatt ikke nok informasjon til å konkludere hva gruppens status er. Det kan hende vi aldri vil avdekke nøyaktig hvilken tilknytning Wagner-gruppen har til russiske myndigheter. I mellomtiden vil det dukke opp flere slike saker som Medvedev-saken. Hvordan skal vi håndtere disse?

Siden hensikten bak Wagner-gruppen delvis har vært at Russland skal kunne troverdig fornekte gjerningene deres, er det lite sannsynlig at russiske myndigheter noen gang vil ta ansvar for handlingene deres. Det er også usannsynlig at Russland vil be om at Medvedev skal behandles som en lovlig stridende med immunitet mot straffeforfølgelse for lovlige krigshandlinger.

Dette ville innebære at de aksepterer kommandoansvar (Tilleggsprotokoll I, artikkel 87) for Wagner-gruppens handlinger eller for å ikke ha forhindret dem i å begå folkerettsbrudd. Den enkleste måten å holde noen ansvarlig for handlingene til Wagner-gruppens medlemmer, er derfor gjennom individuelt straffeansvar og dermed godta den offisielle russiske forklaringen om at de ikke er ansvarlige for gruppen.

Hvilken status Wagner-gruppen har påvirker etterforskningen av hvilke kriminelle gjerninger de kan ha begått. Selv om krigens folkerett har strenge krav om distinksjon og proporsjonalitet, samt forbud mot vilkårlige angrep, er reglene også klare på at soldatenes skal vurderes ut fra deres forståelse av situasjonen i angrepsøyeblikket (jf. Rendulic-reglen). og at feil blir tolerert om de fremstår som rimelige.

Dermed kan straffeforfølgelse være vanskelig selv i situasjoner som ved første øyekast virker som klare krigsforbrytelser, for eksempel på grunn av omfanget av sivil følgeskade. Soldatene kan eksempelvis ha trodd at en sivil bygning var militarisert, og blitt informert om at alle sivile personer skal ha blitt evakuert. Om Wagner-soldatene faktisk er leiesoldater, har de derimot ikke rett til å delta i fiendtligheter i det hele tatt.

Reportasje

Russerne som dreper russere

Spørsmål om krigsforbrytelser er også viktig for Medvedevs asylsøknad. Norge gir som regel ikke asyl til krigsforbrytere. Medvedev påstår at han har vært vitne til grusomme forbrytelser, men at han ikke selv har deltatt i dem. Han kan allikevel bli siktet for medvirkning, eller «joint criminal enterprise (JCE, omtalt av motstanderne av konseptet som «just convict everybody»)» under internasjonal strafferett . Også det norske medvirkningsansvaret er vidt definert, noe som har blitt påpekt i forbindelse med en tidligere krigsforbrytersak i norske rettsaker (2008–2011), i en sak fra det tidligere Jugoslavia.

Deportering til Russland eller Ukraina?

Et spørsmål som har blitt stilt i norske medier, er om Medvedev kan bli deportert til Ukraina eller Russland. Ifølge krigens folkerett er alle nasjoner pålagt «å ettersøke de personer som er anklaget for å ha begått eller å ha gitt ordre til å begå et eller annet av disse alvorlige brudd, og den må stille dem for sine egne domstoler, uansett de anklagedes nasjonalitet» (3. Genèvekonvensjon, artikkel 129). Både Ukraina og Russland kan be om å få Medvedev utlevert på bakgrunn av denne bestemmelsen. Men siden han befinner seg på norsk jord, er han underlagt Norges menneskerettighetsjurisdiksjon, som begrenser norske myndigheters muligheter til å deportere han.

Medvedev har påstått at livet hans vil være i fare om han blir sendt tilbake til Russland. Hvis dette blir forstått som en rimelig frykt, vil det være et eksempel på non-refoulement, et prinsipp som forbyr en nasjon å sende individer tilbake til land der de risikerer forfølgelse, tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller andre menneskerettighetsbrudd.

Prinsippet finner man blant annet i artikkel 3 av Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, men er også ansett som sedvanerett. Så lenge det fortsatt er en risiko, kan Medvedev dermed ikke bli deportert, selv om Norge skulle avslå asylsøknaden hans. Dette er ikke en ukjent problemstilling for Norge, som hadde lignende problemer med å deportere Mulla Krekar til Irak. Denne saken ble løst av en italiensk utleveringsforespørsel og straffeforfølgelse.

Å overlate et medlem av motpartens styrker til ukrainsk krigsfangenskap er også en tvilsom løsning. Her vil dermed Medvedevs status etter krigens folkerett kunne påvirke anvendelsen av nøytralitetsretten . Ifølge artikkel 11 av femte Haag-konvensjon skal nøytrale land som mottar styrker fra partene til en pågående væpnet konflikt, internere disse langt borte fra konfliktområdet.

Dersom Medvedev blir ansett som medlem av de russiske styrkene, bør han dermed interneres. Utenriksdepartementet uttalte imidlertid i 2022 at nøytralitetsloven er utdatert og av begrenset relevans. For eksempel har ukrainske soldater fått opptrening i Norge, og så fått tillatelse til å dra til Ukraina for å kjempe. Det er med andre ord lite sannsynlig at nøytralitetsloven vil bli anvendt i denne situasjonen.

Kronikk

Planlagte investeringer er ikke avskrekkende

Skulle derimot Medvedev bli definert som en «vanlig kriminell», må det stilles spørsmål til hvordan han behandles, for eksempel om han vil få en rettferdig rettsprosess om han utleveres. Det er problematisk å antyde noe annet i lys av Norges støtte til Ukraina. Ettersom det ukrainske rettssystemet forventer tusenvis av andre saker, kan en norsk etterforskning av saken likevel være en praktisk løsning.

Konkluderende tanker

Hva skjer videre? Som nevnt er det ikke klart hvordan denne historien vil ende. I og med at Medvedev er villig til å dele den informasjonen han har, vil han først og fremst være en verdifull informasjonskilde for norske myndigheter.

Etterforskingen vil vise om Norge må avgjøre de rettslige konsekvensene av tilknytningen hans til Wagner-gruppen og dermed også hans status under internasjonal rett. Uansett hva utfallet blir, minner denne saken oss på hvor vanskelig det kan være å holde enkeltpersoner ansvarlige for krigsforbrytelser begått i væpnede konflikter.

Teksten er oversatt fra engelsk av Martin Shantz Heide.