SIKRE SUVERENITET: Forsvaret skal gjøre det mulig for staten å sikre Norges suverenitet og interesseområder på land, i luften og på sjøen, skriver kronikkforfatteren. Bildet av koreanske Hyundai Rotem K2 Black Panther og tyske Leopard 2A7.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Planlagte investeringer er ikke
avskrekkende
Staten sliter med å gi Forsvarssektoren gjennomføringsevne, og klarer ikke å skaffe
det soldatene trenger for å forsvare landet vårt. Hva skal til?
Frederick MagnusFladmarkMajor i hæren med ansvar for anskaffelser
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Forsvarsministeren, leder av Forsvarskommisjonen og forsvarssjefen har beskrevet at anskaffelser av materiell til Forsvaret tar for lang tid. Før jul ble dette adressert på en fagmilitær konferanse der forsvarssjefen blant annet snakket om betydningen av å kunne få tak i materiell på en mye raskere måte enn å bruke opp til fem, ti eller 15 år. Forsvarssjefen ba også om en åpen faglig debatt. Her er mitt bidrag, hvor jeg skriver i privat regi.
Annonse
Anskaffelseshinderbaneløype
Då jeg var åtte år gammel, drømte jeg om å løpe gjennom en gjørmete hinderbaneløype på oppdrag sammen med andre soldater. Det virket kjempegøy for en ung gutt. Hvis du har vært i militæret eller sett Kompani Lauritzen på TV, har du et bilde av voksne mennesker i uniform som kryper, går og løper gjennom ulike hinder.
Forsvarssektoren og staten har utviklet en hinderbaneløype i verdensklasse. Jeg kaller dette «anskaffelsesløypen». Det tar i snitt ti år å fullføre en investering, uansett om Forsvaret skal anskaffe et håndvåpen, en stridsvogn eller et kampfly, skal man gjennom denne løypen.
«Hindringene» gjør det utfordrende å designe og bli enige om det Forsvaret som trengs. Dette er eksemplifisert når Forsvarsjefen på oppløpssiden kommer med «anbefaling» om å revurdere anskaffelsen av stridsvogner i siste liten. Dette bidrar til ny usikkerhet.
Det er fullskala krig i Europa i dag, noe som betyr at Norge skal være klare nå, ikke bare i morgen. Våpen som kommer til Norge om fem år vil ikke avskrekke. Dette fordrer gjennomføringsevne.
Det som gjør det frustrerende for mange som jobber med anskaffelse, er at det finnes muligheter til å komme rett til sluttstreken, uten å måtte krype gjennom «anskaffelsesløypen» i flere år.
Det er mulig så lenge alle er enige. Et eksempel er Prosjekt 1092: Kamp- og støttevogner til Hæren. Prosjektet fikk tildelt penger, beslutninger ble fattet raskt og Forsvarsmateriell fikk en bredt mandat. Resultat var en av de raskeste og meste effektive prosjekter noen gang gjennomført, forteller prosjektlederen.
Dessverre er dette et unntak heller enn regelen. Vi har eksempler der det tar over ett år fra en faseovergang til en annen i et prosjekt.
PROSJEKT: Bildet illustrerer prosessen for godkjenning av en idé for et prosjekt.Skjermbilde
Utdatert forsvarsbyråkrati
Gitt krigen i Ukraina lever vi nå i en annerledes tidsepoke, men det virker ikke som staten Norge har merket dette enda. Dagens forsvarsbyråkrati er over tid blitt tilpasset en mer fredelig periode. Byråkratiet ble designet med mål om økonomisk effektivitet, sparing, å redusere risiko og gi politisk nivå tett styring og kontroll på Forsvarets ressurser. Byråkratiet ble derfor ikke designet for å gi gjennomføringsevne.
Forsvarsministeren har uttalt at han er misfornøyd med dette og forsøker nå å finne løsninger - «i dag er gjennomføringsevnen for dårlig». Det må iverksettes tiltak for å sikre en tilstrekkelig, balansert struktur, med tidsriktig materiell og logistisk understøttelse.
For eksempel har jeg hørt at materielldirektørene i Danmark og Nederland i lys av Ukraina-krigen har fått fullmakter til å unngå tidskrevende nasjonale- og EØS anskaffelsesregler, nettopp for å bygge nasjonal evne raskt.
Utfordringene ut over byråkratiet
Det er flere utfordringer ut over bare forsvarsbyråkrati som krever at Norge må tenke nytt. For eksempel er det er en langsiktig trend som gjør at kostnadene på hovedkampsystemer øker eksponentielt. Hvis vi fortsetter på samme måte, vil til slutt hele forsvarsbudsjettet gå til å understøtte et kampfly. Det samme gjelder for tid - tiden det tar å realisere militærmateriell øker også. Vi kan dermed ikke fortsette som før, vi må endre vår tilnærming til å gjennomføre anskaffelser.
Samtidig som teknologiutviklingen øker år for år, blir forsvarssektorens anskaffelsesprosedyrer kontinuerlig mer omfattende og tar mer tid for hvert år som går. Dette gjør at forsvarssektoren ikke er i stand til å håndtere endringer i teknologi raskt nok, og heller ikke å ta i bruk tilgjengelig teknologi før den blir utdatert.
Forsvarsutvikling er komplekst - Forsvaret er et system av systemer. Alt henger sammen med alt. I tillegg endrer trusselen og sikkerhetssituasjonen seg stadig, noe som gjør at målene for Forsvaret endres over tid.
Dette krever at Forsvaret må være dyktig i strukturutvikling. Nedbygging av Forsvaret de siste tretti årene, samt kontinuerlige krav om effektivisering, har gjort at Forsvaret har mistet evnen til langsiktig strukturplanlegging, som eksemplifisert med kaoset rundt stridsvognbestillingene. Dette gjør det vanskelig for politikere å stole på beslutningsdokumentasjonen som gis i Fagmilitært råd (FMR) og Langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP), da forarbeidet som underbygger disse prosessene er utilstrekkelig og maler et glansbilde.
Et eksempel på dette er investeringsplanen (Framtidige anskaffelser til forsvarssektoren). For at Hæren skal kunne anskaffe det materiellet til den strukturen som er gitt i forrige LTP, krever det massive investeringer i perioden frem til 2032. Det er risiko for at Hæren vil bli utdatert med dagens forsvarsplanlegging og organisering, og derfor oppleves av mange ingen realisme i investeringsplanene.
Målet - mest mulig forsvar for pengene
Forsvaret skal gjøre det mulig for staten å sikre Norges suverenitet og interesseområder på land, i luften og på sjøen. Uten dette maktmonopolet og evnen til å beskytte befolkningen, vil det ikke finnes noe norsk demokrati i fremtiden. Eksemplifisert i andre verdenskrig med tysk okkupasjon. Et troverdig forsvar avskrekker potensielle militære angrep og skaper fred.
Derfor bør målet for Norge være å kjøpe så mye kampkraft som mulig med de ressursene som stilles til rådighet (mest mulig forsvar for pengene). Dette vil også gjøre oss til en god alliert og øke sannsynligheten for at allierte stiller seg bak oss ved en konflikt.
Det er gitt innspill av meg og noen kolleger som privatpersoner til Forsvarskommisjonen på hvordan vi kan få til dette. Vi har beskrevet noen utfordringer og forslag til tiltak som kan hjelpe forsvarssektoren med å få økt gjennomføringsevne på anskaffelser, og med det bidra til økt forsvarsevne og bedre beredskap med tildelte midler raskere.
Tiltak
Følgende innspill til tiltak er også delt (på egne vegne) med Forsvarskommisjonen:
1. Opprette et norsk forsvarsfond som finansierer de største anskaffelsene. Et fond med tilpassede anskaffelsesregler som gir handlingsrom og verdsetter å spare tid, noe som er fraværende i dagens system. Forslaget er at Finansdepartementet lager en tilpasset prosjektmodell som tilrettelegger for fleksible anskaffelser. Fondet kan ligge utenfor statens budsjettregler, slik at å skaffe operativ effekt går foran årlige balanserte budsjetter. Dette kan redusere forsvarsbyråkratiet, og fjerne unødvendige hindre i «anskaffelsesløypen». Dette har også Øystein Tunsjø, professor ved Forsvarets høgskole og medlem av Forsvarskommisjonen argumentert for.
2. Forsvarssektoren må styrke arbeidet med langsiktig strukturutvikling. Det starter med å utarbeide en forsvarsstrategi, med tilhørende konsept. Dette for å unngå ubalanse mellom mål og finansiering. En god balanse vil gi et grundigere beslutningsgrunnlag for Stortinget. Dette krever at Forsvarets forskningsinstitutt får en større rolle og at vi setter de riktige mennesker i de riktige stillingene og flytte de som står i veien.
3. Viktigst av alt, Forsvaret trenger tilstrekkelig finansiering. Strukturen besluttet i forrige langtidsplan var under alternativ D, beskrevet i forrige fagmilitære råd. Det var en lav ambisjon i utgangspunktet, med lavt volum i alle domener, begrenset utholdenhet og forsvarsevne. Alternativ D ble langt underfinansiert av Regjeringen og Stortinget. Dersom Norge skal ha realisme i forsvarsplanene, må bevilgningene øke til over toprosent-målet av brutto nasjonalprodukt (BNP).
