– Den beste måten å beskrive det er som enorme stjerneskudd på nattehimmelen. Vi så flammer fra rakettmotorene og deretter stridshodene som stupte mot leiren. Vi både kjente, luktet og så eksplosjonene, forteller Aarbogh.

Han antar at soldatene befinner seg 4-5 kilometer unna nedslagene. Likevel er eksplosjonene så kraftige at bakken rister og soldatene kjenner trykkbølgen inne i de pansrede kjøretøyene.

Les historien til tre andre soldater som opplevde angrepet lenger ned i saken.

– Pansret ambulanse på 15 tonn svaiet

– Sto i ørkenen omgitt av blindgjengere

– Ledet kampfly under angrepet

Video viser angrepet

Den 28. februar i år frigjorde Det amerikanske forsvaret en dronevideo som viser angrepet. På bildene ser man seks missiler som kommer dalende fra himmelen og eksploderer inne på basen. Fra høyt oppe i lufta ser det ikke så dramatisk ut. Situasjonen for de som opplevde angrepet på bakken var en helt annen.

– De traff områder hvor det normalt ville vært veldig mye personell. Missilene veide flere tonn. Foruten selve stridshodet var det også store mengder drivstoff som gikk i luften. Det var enormt mye energi som ble utløst, sier Aarbogh.

Se video av angrepet på Ain al Assad-basen i Irak:

Totalt elleve missiler treffer Ain al Assad. Aarbogh har snakket med personell som befant seg i basen under angrepet. De beskriver sjokkeffekten av missilene som det verste de noen gang har opplevd.

– Og dette er folk som har flere deployeringer bak seg og har deltatt i krig både i Irak og Afghanistan. Hendelsen har blitt beskrevet som det mest konsentrerte missilangrepet som er gjennom ført mot en vestlig styrke i moderne tid.

Det har blitt kalt et mirakel at ingen i leiren mistet livet i angrepet.

– Det er et utsagn jeg kan stille meg bak, sier Aarbogh.

Forberedt på bakkeangrep

Angrepet mot Ain al Assad var siste ledd i en rekke dramatiske hendelser i Irak. Fem dager tidligere avfyrte amerikanske droner Hellfire-missiler som tok livet av general Soleimani i Bagdad.

Ifølge flere medier tok dronene av fra Ain al Assad-basen.

Soleimani var leder for den såkalte Quds-styrken. Han var på mange måter pådriveren og hjernen bak Irans støtte til Assad-regimet i Syria og sjiamuslimske militsstyrker i Irak. Etter at Soleimani ble drept er regionen på bristepunktet. Spørsmålet er bare når og hvordan Iran kommer til å slå tilbake.

Svaret får de om kvelden 7. januar. Da kommer meldingen om et nært forestående angrep mot basen hvor nordmennene befinner seg. Nå må ting skje raskt. Soldatene evakuerer det indre baseområdet og kjører ut i ørkenen.

– Det var et betydelig antall personell som ble omgruppert. Det ble laget en hurtig plan, som fungerte. Det var ingen som fikk panikk, sier Aarbogh.

– Vi klarerte området og koordinerte med de andre allierte styrkene. Vi var forberedt på at det også kunne komme et bakkeangrep. Men vi behersket terrenget og hadde god kontroll. Hadde det kommet et bakkeangrep hadde vi vunnet striden.

– Hvordan var stemningen blant soldatene?

– Det er ingen tvil om at den var spent. Man lurte på hvordan dette ville gå, men det var dette vi hadde trent på, sier Aarbogh.

Overvåket kjøp av satelittbilder

Det har kommet fram flere nye opplysninger om angrepet den siste tiden. General Frank McKenzie er sjef for United States Central Command, som har ansvaret for Midtøsten. I et intervju med «60 minutes» på nyhetskanalen CBS forteller han at amerikansk etterretning overvåket iranske kjøp av kommersielle satellittbilder i forkant av angrepet.

McKenzie forklarer at de ventet til iranerne hadde lastet ned sitt siste satelittbilde av basen. Først da startet prosessen med å evakuere personell og materiell, noe som reduserte effektiviteten av angrepet.

Aarbogh er ikke i tvil om at omgrupperingen bidro til å redde liv.

– Det gjaldt å stole på den informasjonen vi fikk og lage en best mulig plan ut fra det.

Det handlet om å ta vare på folkene våre og løse oppdraget med den tiden vi hadde til rådighet.

Aarbogh fikk selv se skadene på basen i etterkant av angrepet. Et av kratrene var to meter dypt og fem meter i diameter.

– Og bakken var knallhard, det sier litt om sprengkraften. Men skadene på bygninger var mindre enn vi trodde. Det var satt opp betongmurer for å hindre effekten av eksplosjoner. Det hadde en helt klar effekt.

I mars 2021 ble basen utsatt for et nytt angrep: Les saken her.

Forsvarsløse mot missilangrep

Soldatene hadde også tidligere opplevd angrep mot basen, men da med raketter med mye mindre sprengladning. Angrepet 8. januar var unikt i omfang og type våpen som ble brukt. I etterkant av angrepet kom det fram at basen ikke var beskyttet av luftforsvarssystemer.

Selv om ingen soldater ble drept, pådro 110 amerikanere seg alvorlige hjernerystelse og hodeskader.

Det ble raskt sendt psykologer fra Forsvarets stressmestringsteam til Irak for å følge opp de norske soldatene. I tillegg kom støtten fra feltpresten på basen. Alle fikk tilbud om å kontakte familien når de var tilbake på basen.

Aarbogh beskriver den første samtalen som emosjonell.

– Ungene spurte om det hadde vært raketter. Det måtte jeg svare ja på.

– Var det som på nyttårsaften, lurte de på.

– Litt mer enn det, svarte jeg.

– Så da var den saken over. Da gikk praten som normalt igjen, sier Aarbogh.

Soldatene ble gjenforent med familiene etter seks måneder i Irak. Den 21. februar 2020 mottok soldatene fra NORTU 5 medalje for innsatsen i Gamle Logen i Oslo. Men opplevelsene fra angrepet sitter fortsatt i, forteller styrkesjef Aarbogh.

– Det er en hendelse som alltid kommer til å følge meg. Men også med et positivt fortegn. Jeg er fortsatt utrolig stolt over hvordan jentene og guttene løste situasjonen. De gjorde jobben i en svært krevende situasjon.

Les mer: Norske soldater i Irak får beskyttelse mot missilangrep.

Alvoret i situasjonen traff Maren Røkaas ved synet av amerikanske helikopterpiloter som fylte magasinene med skarp ammunisjon.

Det minnet har brent seg fast.

– Kapteinen trykket hånden min og sa: «Jeg håper å se deg igjen når dette er over».

Pansret ambulanse på 15 tonn svaiet av trykkbølgen

Det sier sersjant og lagfører Maren Elise Røkaas.

I starten av 2020 leder hun et sanitetslag tilknyttet den norske styrken i Irak. Sent om kvelden 7. januar kommer varslingen om et planlagt missilangrep mot leiren hvor de befinner seg. Mens de norske soldatene gjør seg klare til å omgruppere kjører Røkaas bort til den amerikanske «medevac-avdelingen»

Disse har Black Hawk-helikoptre som brukes for å frakte skadde soldater.

– Vi hadde opparbeidet oss et veldig godt forhold til denne avdelingen. Det var betryggende å få snakke med dem rett før angrepet. Vi fikk beskjed om at dersom vi trengte hjelp skulle vi bare kalle dem opp over sambandet – så kom de, sier Røkaas.

Hun beskriver et emosjonelt øyeblikk med en av de amerikanske sjefene for avdelingen.

– Kapteinen trykket hånden min og sa «jeg håper å se deg igjen når dette er over».

Ildkuler på himmelen

Flere amerikanske soldater blir igjen inne i basen, inkludert helikopter-avdelingen. Samtidig kjører de norske soldatene ut i ørkenen. Røkaas sitter i passasjersetet på en pansret ambulanse med det hun beskriver som panoramautsikt mot leiren. Der får hun øye på de første missilene.

– For meg minnet det om et meteorregn. Ildkuler som raste ned og lyste opp hele horisonten når de traff.

Eksplosjonene er så kraftige at den pansrede ambulansen som veier 15 tonn, svaier av trykkbølgene.

– Vi følte oss litt som «sitting ducks». For oss så det ut som alt ble jevnet med jorden der hvor stridshodene traff leiren.

Ri ut stormen

På sambandet begynner soldatene å melde inn observasjoner. Fra leiren kan man høre alarmen som ljomer i bakgrunnen.

– Det hørtes veldig dramatisk ut, sier Røkaas.

– Vi krysset fingrene for at folk hadde kommet seg inn i bunkere. Men vi tok utgangspunkt i et «worst case» scenario, med mange skadde uten tilgang på helikoptre for evakuering. Vi var klar over at vi muligens måtte ri av stormen med de ressursene vi hadde på bakken.

Samtidig må de planlegge for muligheten at de selv kan bli truffet.

– Vi hadde en plan om å holde oss mobile for å støtte norske soldater som hadde behov for det raskest mulig.

– Hva gjorde sterkest inntrykk fra hendelsen?

– Hvor profesjonelle og rolige alle opptrådde i en svært krevende situasjon. Blant amerikanerne følte jeg at det var mye frykt. Det opplevde jeg ikke i vår egen avdeling. Selv rakk jeg ikke bli redd, fordi jeg hele tiden var opptatt med å legge planer for hvordan vi skulle reagere.

– Hvilke erfaringer har du tatt med deg fra angrepet?

– Hvordan man gjennomfører planlegging av sanitetsoppdraget, samt hvilke tiltak man kan gjøre for å være mentalt forberedt. Og ikke minst viktigheten av å kunne samhandle med andre nasjoner.

– Det var en enorm trygghet å kjenne de andre sanitets-ressursene.

Ble slengt veggimellom

Tilbake i leiren henger en brent lukt i luften. De materielle skadene er omfattende hos den amerikanske «medevac-avdelingen» som blant annet har mistet et telt fullt av medisinsk utstyr. Røkaas får også en synlig påminnelse av hvor ille det kunne ha gått.

På plassen hvor hun sto parkert med ambulansen noen timer tidligere er det nå et enormt krater i bakken.

Amerikanerne som befant seg i leiren under angrepet er tydelig preget av hendelsen.

– De befant seg inne i stappfulle bunkere. Likevel ble de slengt veggimellom av trykkbølgene, noe som førte til hodeskader og alvorlige hjernerystelser.

Blant de som evakueres er kapteinen hun snakket med kort tid før angrepet begynte.

– Han fikk en kraftig hjernerystelse og ble sendt på sykehus etter angrepet. De hadde hatt en langt tøffere natt enn oss, sier Røkaas.

Sto i ørkenen omgitt av blindgjengere

I bakken rundt de norske soldatene ligger det blindgjengere og udetonerte sprengladninger.

For noen dager siden var Eirik Østbye Andresen hjemme på juleperm i Norge. Nå sitter han bak skuddsikre glass, med øynene rettet mot leiren han forlot noen timer tidligere.

Kaptein Andresen er sjef for styrkebeskyttelsestroppen og har ansvar for sikringstiltak ute i ørkenen og koordinering med allierte styrker på stedet.

– Klokken var fem over halv to. Jeg kikket ut av sidevinduet og fikk øye på den første bølgen av missiler. De lyste opp nattemørket. Deretter så jeg en ildkule fra basen da det første missilet traff. Området ble innhyllet av røyk og støv før det begynte å brenne inne i leiren, sier Andresen.

Planla for at norske soldater kunne bli rammet

I forkant og mens missilene fortsetter å lande i leiren kommuniserer soldatene på samband og legger planer for ulike scenarioer. Det er nemlig ikke bare langtrekkende missiler som utgjør en trussel i det komplekse lappeteppet som utgjør konflikten i Irak. Shiamuslimske militsgrupper har tidligere angrepet leiren. Nå gjør soldatene seg klare for å slå tilbake et eventuelt bakkeangrep.

– Jeg hadde kommunikasjon med lagførerne og soldatene i troppen. Vi la planer for hvordan vi kunne håndtere ulike trusler der vi sto gruppert og hvordan vi kunne støtte resten av koalisjonen dersom det kom et angrep på bakken.

– Vi la også en plan for medisinsk støtte til de som ble rammet inne i basen. Sanitets-lagføreren oppdaterte meg på hva de kunne støtte med, samt hva slags type skader man kunne forvente inne på basen, sier Andresen.

– Vi måtte også ta høyde for muligheten for å selv bli rammet av missilene og legge planer for håndtering av det.

Tilbake fra juleperm

Vi skrur tiden noen dager tilbake. Det er nest siste dag av julepermen hjemme i Norge. Om morgenen 3. januar våkner Eirik Østbye Andresen opp til dramatiske nyheter fra Irak.

– På telefonen leste jeg at USA hadde gjennomført et angrep og tatt livet av general Soleimani. Jeg tenkte at det sannsynligvis ville komme en reaksjon fra Iran. Men at det skulle ramme basen hvor vi befant oss på en slik måte hadde jeg ikke sett for meg, sier Andresen.

Han forteller om en spent stemning blant soldatene som returnerer til Irak. Den 4. januar er de tilbake på flybasen i Anbar-provinsen.

– Jeg så for meg at vi kunne havne i situasjoner hvor det ble avfyrt raketter mot basen eller utført mindre bakhold når koalisjonen var ute på oppdrag. Men angrep med ballistiske missiler hadde jeg ikke forestilt meg, sier Andresen.

Omringet av blindgjengere

Men nå sitter han i et pansret kjøretøy av typen Dingo mens himmelen lyser opp av enorme eksplosjoner. De norske styrkene har spredt seg utover et stort område for å minimere skadeomfanget dersom de skulle truffet. I bakken rundt dem ligger det blindgjengere og udetonerte sprengladninger fra kamphandlinger og tidligere øving.

– Amerikanske ingeniører hadde klarert en vei ut i området, men vi ønsket større spredning på stryken. Den norske stormingeniørlagføreren fra Ingeniørbataljonen informerte om hva slags typer blindgjengere man kunne forvente befant seg i området.

– Vi vurderte at det var en risiko vi var villig til å ta, for å få ønsket spredning mellom kjøretøyene slik at skadepotensialet kunne reduseres om missiler skulle lande i nærheten av der vi sto gruppert, sier Andresen.

Luftstøtte fra kampfly og droner

Den norske styrken består av personell fra ulike avdelinger i Brigade Nord, blant annet fra Ingeniør-, Panser-, Sanitets-, Artilleri- og Stridstrenbataljonen. En norsk «Joint Terminal Attack Controller» har kontroll i luftrommet.

Ved hjelp av droner og kampfly, såkalte «eleverte sensorer» kan de få en bedre forståelse av situasjonen på bakken.

– Det ga en trygghet å ha noen over oss som kunne støtte med å både lokalisere og identifisere trusler, sier Andresen som understreker viktigheten av samvirkesystemet for å løse oppdraget.

– Vi hadde soldater med forståelse og ferdigheter innenfor flere ulike fagfelt som hadde trent og operert sammen i en lengre periode. På den måten hadde vi opparbeidet en forståelse for hverandres arbeidsoppgaver, kompetanse og ferdigheter.

– Vi hadde også fått bygget gode relasjoner og tillit internt i avdelingen og til våre koalisjonspartnere. Det var en nøkkelfaktor for at håndteringen av missilangrepet gikk så bra.

– Hva gjorde sterkeste inntrykk?

– Det var å oppleve de enorme kreftene og se omfanget av ødeleggelsene. Det er ingen tvil om at det kunne gått lang verre dersom vi ikke hadde regruppert. Når vi kom inn i leir brukte vi ikke tid på å dvele ved det som hadde skjedd. Vi rettet heller fokuset fremover og gjorde oss klare til strid igjen.

Andresen forteller at angrepet preget resten av perioden i Irak. Det ble et større fokus på styrkebeskyttelse etter det som omtales som det største det største missilangrepet mot vestlige styrker i moderne historie.

– Det var naturlig nok en skremmende hendelse for familiene hjemme. De følte nok i større grad på usikkerhet enn vi som sto midt i situasjonen.

Les mer: I februar 2021 reiste 30 norske soldater til Irak.

Sersjant Sigve Nærø Innselset ledet kampfly under angrepet

– Vi fikk meldinger om store skader inne på basen. Jeg tenkte det var stor sannsynlighet for at amerikanske kollegaer hadde mistet livet.

– Det var nok flere av soldatene som trodde at man så basen for siste gang. Det var enorme eksplosjoner med flammesøyler på 40 meter når missilene traff. Tidvis ble det vanskelig å se hva som foregikk på grunn av røyken fra branner inne på området.

Det forteller Sigve Nærø Innselset. I januar 2020 er han sersjant og patruljefører for et lag med artillerijegere i Irak. Som Joint Terminal Attack Controller (JTAC) er Innselset utdannet til å lede ild, blant annet fra kampfly og droner.

Nå sitter han på innsiden av et pansret Dingo-kjøretøy omgitt av sambandssystemer. Derfra rådgir han norske og amerikanske ledelsen samtidig som han kommuniserer med to F-35 i luftrommet over basen.

Inferno inne i basen

– Det var en amerikansk JTAC som hadde hovedansvaret for å kalle inn luftstøtte. Men han befant seg i en bunker inne på basen og svarte ikke på samband mens angrepet pågikk. Jeg fikk også rapporter om at området hvor dronepilotene holdt til var truffet. Dette var personer som jeg hadde blitt veldig godt kjent med i løpet av deployeringen.

– Jeg tenkte det var stor sannsynlighet for at de hadde mistet livet, sier Innselset.

For mens de norske soldatene ser angrepet fra avstand befinner flere amerikanere seg midt inne i infernoet. Ett av missilene slår ned bare 15 meter unna beskyttelsesrommet i basen.

– Brannene var så omfattende at det var livsfarlig å oppholde seg der inne. De måtte omgruppere samtidig som det kom alarm om innkommende missiler. Det er ingen tvil om at de var døden nær den natten, sier Innselset.

Troverdighet og tillit

På grunn av det pågående angrepet kan ikke den amerikanske JTAC’en utføre jobben med å kommunisere med luftressursene. Den jobben tilfaller derfor Sigve Innselset. Fra Dingo-kjøretøyet leder han fly og droner som blir satt inn for å overvåke området for mulige trusler på bakken og gi ildstøtte ved behov.

– Vi hadde i flere måneder jobbet med å opparbeide troverdighet og tillit overfor de amerikanske avdelingene. Da vi kom i august oppdaget jeg at den norske avdelingen «kjente alle», men ikke klarte å nyttiggjøre seg nettverket fullt ut.

Innselset begynner derfor tidlig å planlegge komplekse øvelser som involverer den norske enheten og amerikanske luftressurser.

– Jeg jobbet 16 timer om dagen i fem måneder i forkant av missilangrepet. Mye handlet om å bygge tillit og fungere som brobygger. Hvis det skulle bli behov så skulle de vite at en norsk JTAC var til å stole på.

Missiler fra Iran

Om natten 08. januar er det alvor. Da missilene treffer basen står det norske artillerijeger-laget i omgrupperingsområdet i ørkenen. I samråd med sjef styrkebeskyttelse blir det besluttet at artillerijegerlaget skal kjøre bort til den amerikanske feltkommandoplassen. Den befinner seg om lag en kilometer sør for stillingen til den norske avdelingen.

Derfra sender Innselset en forespørsel om luftstøtte og kan noen minutter senere videreformidle til den norske styrken at to F-35 kampfly er på vei.

– Jeg brifet pilotene om situasjonen på bakken. Noe av det første jeg forklarte var at vi hadde evakuert basen «due to incoming ballistic missiles from Iran».

– Det satte tonen, sier Innselset.

Trygghet for soldatene på bakken

De neste fire timene jobber han med å kontrollere kampfly og droner og fungerer som bindeledd mellom den norske og amerikanske styrken. Flyene får ulike arbeidsoppgaver slik at både soldatene i omgrupperingsområdet og baseforsvaret blir forsterket med luftstøtte.

– Vi visste at det var det var militsgrupper med bånd til Iran som var aktive i området.

Jeg opplevde at kapasiteten vi leverte var viktig for sikkerheten til soldatene i og utenfor basen. I etterkant har flere sagt at de følte en trygghet ved å vite at vi hadde kampfly i luften.

Etterhvert får de avklart at det ikke er tegn til fiendtlig aktivitet på bakken. Deretter kommer meldinger om store skader inne på baseområdet.

Kampflyene rapporterer om større branner og enorme materielle ødeleggelser. Da soldatene kommer tilbake til basen oppdager de at vinduene i sovebrakkene har blitt blåst inn av trykkbølgene.

– Da skjønte man hvilke enorme krefter som hadde vært i sving, sier Innselset.

– Var du bekymret for din egen sikkerhet under angrepet?

– Egentlig ikke. Man får et ekstremt fokus på den oppgaven man skal gjøre. Jeg tror ikke jeg sendte en eneste tanke hjem den natten.

Innselset slutter i Forsvaret kort tid etter deployeringen til Irak. I dag er han jusstudent ved Universitetet i Oslo.

– Jeg ser veldig fram til å treffe soldatkollegaer fra Irak igjen. Man får et fantastisk samhold i en militæravdeling, spesielt når man er i utlandet.

– Det savner jeg.