Kronikk

GRAV: Minnediplomati innebærer at stater eller politiske grupper eksporterer sin egen minne-praksis og historiske fortellinger, skriver innleggsforfatter. Her ser vi utenriksminister Anniken Huitfeldt og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov er på Tromsø Gravlund
GRAV: Minnediplomati innebærer at stater eller politiske grupper eksporterer sin egen minne-praksis og historiske fortellinger, skriver innleggsforfatter. Her ser vi utenriksminister Anniken Huitfeldt og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov er på Tromsø Gravlund

Med minner som våpen?

Minnesmerker, som de sterke symbolene de kan være, bør ikke tolkes som direkte trusler.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Russland har de siste årene ønsket å sette opp minnesmerker fra 2. verdenskrig rundt om i Troms og Finnmark, og nylig ble det satt opp et ved fjellet Andotten i Hasvik kommune. Ved første øyekast kan etableringen av slike minnesmerker på norsk jord vitne om en utstrakt arm fra vår nabo i øst med et ønske om å markere felles historie. Samtidig kan disse handlingene ses i et større sikkerhetsperspektiv, og spørsmålet blir da om vi bør stille oss mer kritiske til hvordan vi skal forholde oss til det.

Hasvik kommune i Finnmark fikk i 2017 via Kulturdepartementet en henvendelse fra den russiske ambassaden om mulighetene for å opprette et minnesmerke over seks sovjetiske soldater som omkom i en flystyrt ved fjellet Andotten den 17. juni 1944. Hasvik kontaktet Kulturdepartementet flere ganger per e-post med ønske om nasjonale retningslinjer for slike henvendelser. Tilbakemeldingen fra departementet var at slike retningslinjer ikke fantes.

Kommunen måtte selv håndtere saken alene, opp mot både norske statlige myndigheter og russiske myndigheter. Kommunen var positive til prosjektet og jobbet tett sammen med den russiske ambassaden, under den forutsetning at det ble innvilget statlig godkjennelse av prosjektet.

Til slutt kom likevel norske myndigheter mer på banen. Monumentet i Hasvik ble avduket 7. oktober i år, med tidligere forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og ordfører i Hasvik Eva Husby til stede, i tillegg til den russiske generalkonsulen i Kirkenes Nikolai Konygin, og representanter fra den amerikanske og russiske ambassaden.

Russisk minnediplomati

Det er godt kjent at Russland, som mange andre land, i stor grad utnytter seg av minnediplomati rundt om i Europa, for å søke støtte og allianser internasjonalt. Minnediplomati innebærer at stater eller politiske grupper eksporterer sin egen minne-praksis og historiske fortellinger til andre land, for å forbedre sine internasjonale relasjoner. Minnesmerkene i Hasvik og andre tilsvarende som er ønsket i Nord-Norge kan dermed sees i sammenheng med et større internasjonalt engasjement fra Russland.

Minnediplomati innebærer at stater eller politiske grupper eksporterer sin egen minne-praksis og historiske fortellinger til andre land...

Minnesmerker, som de sterke symbolene de kan være, skal og bør ikke tolkes som direkte trusler. Det er i utgangspunktet et helt legitimt ønske å få på plass et minnesmerke hvor sovjetiske soldater døde og som aldri fikk et naturlig gravsted. Men minnesmerkene kan også bli brukt som potensielle mindre brikker i et større strategisk spill om historiske fortellinger i internasjonal sikkerhetspolitikk.

Hvorfor ønsker Russland å etablere dem først nå og i en tid hvor det bilaterale forholdet er kaldere enn på lenge?

Strategiske interesser

Minnesmerker kan i en utvidet sammenheng passe inn i et forsøk på å påvirke opinionen i Norge. Slik tas oppmerksomheten noe vekk fra Russlands negative handlinger, knyttet til eksempelvis økende militær aktivitet og våpentesting i Nordområdene, samt at vi i større grad får presentert Russlands versjon av historien. Kan en se etableringen av disse minnesmerkene som et forsøk på å utvide skillelinjen mellom et mer russisk-vennlig Nord-Norge og et mer Russland-skeptisk Sør-Norge?

Engasjementet til den russiske forsvarsministeren i saken har videre sådd skepsis og styrket antakelser om at det ligger strategiske interesser bak.

Hvor minnesmerkene ønskes plassert i regionen er også av betydning, om dette er geografisk strategiske plasseringer. Det finnes i dag ingen offentlig nasjonal oversikt over hvor disse minnesmerkene er plassert sett opp mot hvor kommende ønskes plassert, og heller ingen instans som har ansvar for å håndtere slike henvendelser.

Et større bilde

Russiske forsøk på minnediplomati er med andre ord et mye større spørsmål enn hva små kommuner i nord skal kunne forventes å hanskes med.

Russiske forsøk på minnediplomati er med andre ord et mye større spørsmål enn hva små kommuner i nord skal kunne forventes å hanskes med. De har håndtert dette veldig godt så langt, og det er positivt at de gjennom minnesmerkene opprettholder kontakt på tvers av grensene, men det bør tross alt ikke være deres ansvar alene.

Norske statlige myndigheter har i dag for lite fokus rettet mot hvordan denne type henvendelser skal håndteres, og blir tilsynelatende lammet når det oppstår. Dette kan utgjøre en trussel når vi vet at ukonvensjonelle verktøy som minnediplomati i økende grad blir brukt av ulike land for å påvirke demokratiske prosesser.

Les også: – Usynlige trusler kan undergrave tilliten

Hvordan vi ser på og forstår fortiden utgjør en viktig del av hvordan vi ser på nåtiden og fremtiden. Derfor kan det utgjøre et sikkerhetsproblem at Norge ikke har god nok bevissthet, koordinering og kunnskap på tvers av departementene til å oppfatte og reagere på slik påvirkning. Den manglende responsen i starten fra statlige instanser i Hasvik-saken illustrerer nettopp dette.

Norge bør få på plass bedre systemer for å håndtere potensielle forsøk på påvirkning fra andre stater.

Powered by Labrador CMS