Fullført trening i Norge: – Tilbake til verdens verste jobb

Lyset er slått av i hallen på Værnes. Norske instruktører står side og side som æresvakter med hver sin fakkel, som spruter flammer. 

I bakgrunnen spilles mørk og dunkel musikk.

På rekke og rad kommer ukrainske soldater inn som har blitt trent opp i Trøndelag. Under en avslutningsseremoni skal de takkes for innsatsen.

Dagen etter setter de seg på flyet i retning Ukraina. Da er det rett til fronten. 

Med seg har ukrainerne kompetanse, forberedelser og utstyr fra Norge. 

Noen er triste, noen ser frem til å bidra for Ukraina igjen. 

100 timers arbeidsuke

Før ukrainerne setter seg på flyet tilbake sørover, har de gjennomført «Operasjon Gungne», som er navnet på opplæringsprogrammet av ukrainske soldater som gjennomføres på Værnes i Stjørdal i Trøndelag. 

I løpet av et fem uker langt intensivt program blir ukrainerne bedre rustet til å stå i krigen i hjemlandet. 

– I en ideell verden skulle vi hatt lengre tid med litt mer balansert program i forhold til hvile, restitusjon, trening og utdanning. Det gir jo ikke krigen noe anledning til, sier kompanisjef Jan-Henrik Jørstad i kompani Hegna, som driver opplæringen i Trøndelag Heimevernsdistrikt (HV-12). 

Gungne er delt inn i fire kurs: Lagfører, marksmannkurs, rent skarpskytterkurs og et sanitetskurs. 

Det er full aktivitet hver eneste dag, med tre økter daglig. En arbeidsdag varer gjerne mellom 12 og 18 timer, hvor det kan legges ned 100 timer i uka. 

– Folk jobber kanskje 350–400 arbeidstimer på disse fem ukene, sier troppssjefen «Ole». 

Det er ikke hans egentlige navn, men alle instruktørene og ukrainere må skjermes for å unngå uønsket tilnærming, fra for eksempel fremmed etterretning eller samarbeidende aktører. 

Han jobbet i det sivile, men følte på en plikt til å melde seg da jobbene til Gungne ble utlyst. Nå er det «all in» for å lære opp ukrainerne. 

– De som jobber her er jo ekstremt motiverte. Mestringen og utholdenheten er ekstremt bra på instruktørene. Man må nesten be folk legge seg om kvelden og passe på at folk sover og spiser nok, og holde hverandre igjen slik at vi ikke brenner oss ut.

Instruktørene kommer fra alle grener i Forsvaret og fra det sivile, må kommunisere på engelsk og bruker tolk for å lære opp både erfarne og uerfarne ukrainske soldater. Det har imponert kompanisjefen.

– Det er kanskje en av de mest krevende troppssjef-jobbene vi finner i hele Forsvaret, sier Jørstad. 

Fornøyd med opplegget

Forsvarets forum møter tre ukrainere som straks er på vei tilbake til hjemlandet. Utstyret er allerede pakket og klart for krigen. 

En av dem er «Tanchik». Han er ukrainernes representant i kullet og har hatt ulike oppgaver, og holdt dialogen med nordmennene.

Da krigen brøt ut fikk han raskt en telefon. 

– Da sa jeg farvel til familien min og dro til sentrum av der krigen har utspilt seg, sier han.

Tanchik har vært tett på kampene i løpet av to og et halvt år ved fronten av krigen, blant annet i byer som Sievjerodonetsk, Avdijivka og Zaporizjzja. Han har også blitt skadet i krigen.

Perioden på Værnes har gjort ham bedre rustet til å dra tilbake.

– Jeg liker det, og er fornøyd med nivået fra de norske instruktørene, og deres holdning til treningsprosessen, og hvordan vi har blitt behandlet her. Treningen er på et godt nivå.

Han får støtte av to av sine landsmenn som også har fullført treningen. 

«Max» som tilhører nasjonalgarden, hvor jobben er å skyte ned droner, skulle få opplæringen innen blant annet lederferdigheter. For han har det vært interessant å se hvilken måte nordmenn gjør det på.

– Vi ble vist hvordan du kan være en leder for troppen din. Ikke bare den formelle delen, men også følelsen av å ha lederskap overfor folket ditt, til gutta dine.

«Strikeball» sier han har blitt en bedre skytter. 

– Jeg føler meg mye bedre. Samtidig har jeg ikke fått trent med min egentlige enhet. Uansett har instruktørene og treningen vært veldig bra, og det er lagt ned mye innsats i dette, sier han.

Han har blitt trent opp i Tyskland, men syns opplegget i Norge er mye bedre.

– Det er et helt annet nivå fordi vi får utviklet oss i treningen, og det er et veldig bra nivå på instruktørene, sier «Strikeball». 

Jørstad har samme oppfattelse som ukrainerne. 

– Mange har meldt tilbake at de får akkurat det de trenger. De får selvtillit og kompetanse som brukes på fronten. De ønsker å få bruke det de har lært.

Kursene har kontinuerlig blitt tilpasset krigens gang. Etter hvert blir det en større oppdatering.

– Et eksempel er at russerne i fjor begynte å bruke stridsgass, og da startet vi med å donere vernemasker og implementere CBRN i utdanningen vår, sier Jørstad. 

Mistet kona og barn

Ukrainerne bor på kaserner, men det er få likhetstrekk til en typisk rekruttskole. Instruktørene etterstreber å lage et opplegg som er mest mulig relevant for hva som venter på slagmarken. 

– Det er et opplegg etter norsk modell og Nato-standard på driller og stridsteknikker. De blir utdannet som hvilken som helst annen Nato-soldat. Ukrainerne kommer med innspill på innholdet, sier kompanisjef Jørstad. 

Ukrainernes representant forteller om en god dialog hvor nordmennene tar innspillene deres på alvor, og har justert utifra tilbakemeldinger.

– Det fungerer virkelig, og de lytter til oss. Dette er en god form for samarbeid, sier Tanchik. 

Trolig ville treningen vært mer realistisk i Ukraina, men det lar seg naturligvis ikke seg gjøre. 

Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det er stor kulturforskjell. Det har kommet tydelig fram for troppssjefen.

– Østeuropeere er et hardt folkslag, så vi merker at de behandler og prater med hverandre annerledes. De går mye mindre rundt grøten enn kanskje nordmenn er vant til. De sier ting direkte til hverandre, og er vant til kjefting og smelling, sier «Ole». 

I et tidligere kull ble en av ukrainerne oppfattet som trøtt og sliten, og ble bedt om å reise seg opp for å ikke sovne. Det viste seg imidlertid at vedkommende hadde mistet både kona og ungene hjemme i Ukraina.

– De skal ikke vise at de har det vondt, sier Jørstad. 

Han er imponert over forsvarsviljen deres.

– De skal tilbake til verdens verste jobb uten sammenligning. Og så viser de en sånn motivasjon og innsatsvilje som de gjør. Det vil jeg påstå er helt særegent.

Vil fortsette lenge

Operasjon Gungne startet opp i 2023, og HV-12 er nå i gang med sitt 16. kurs. 

Til sammenligning gjennomførte Danmark ett kurs i 2023 med færre deltakere. 

– Vi er klare til å ha oppdraget gående så lenge det skal være nødvendig. Jeg er veldig glad for at Norge er veldig tydelig i budskapet sitt, sier sjef for HV-12 Marianne Eidem. 

– Vi kommer til å stå ved ukrainerne så lenge det trengs, og behovet kommer til å vare utover at krigen er slutt. Det er et langvarig tiltak vi har.

Hun sier de er stolte over oppdraget som instruktørene og kompaniet løses. 

– Vi får anledning til å bidra direkte inn i nasjonale, militærstrategiske målsettinger, og vi ser at det vi bidrar med betyr noe for ukrainerne.

Tanchik mener Norge har det beste utdanningsprogrammet for ukrainerne. 

– Det er jo fint at han gjør det, og så tror jeg Norge leverer innenfor den tiden vi har til rådighet. Jeg er trygg på at produktet blir så godt som mulig, ressursene tatt i betraktning, sier Jørstad. 

«Ole» stemmer i. 

– Vi behandler dem som folk, kollegaer og partnere heller enn med en ovenfra og ned-holdning. Det skaper en god tillit som er helt essensielt. Alle her er frivillige som vil bare det beste for ukrainerne.

Det er ikke bare ukrainerne det kommer godt med. Håpet er at det også skal komme heimevernssoldater og resten av Forsvaret til gode. 

Kommer Forsvaret til gode

Eidem sier de får dra nytte av Ukrainas erfaringer på flere måter. 

– Vi får kunnskap om krigens natur og påvirkning av samfunnet. Dette er erfaringer vi kan bruke for å gjøre det norske Forsvaret og totalforsvaret mer forberedt. 

Opptrening vil også gi et løft for styrkestrukturen. 75 prosent av instruktørene trener normalt mellom fem og sju dager i året. 

– Dette gir gjerne flere års kompetanseheving som soldatene tar med seg tilbake til heimevernsområdene sine, sier Eidem.

Jørstad mener erfaringen kan bli uvurderlig senere. 

– Instruktører får en helt unik kompetanse for Forsvaret med å få det siste av det siste av hvordan en potensiel motstander fører krig. De blir jammen meg gode de som er her. Landets beste, kan jeg si uten beskjedenhet.

Stolt og trist

Oppholdet i Trøndelag er ved veis ende. Før flyet letter fra Værnes skal fullført kurs markeres i en hall. 

Alle blir personlig takket. I hver tropp blir én hedret som beste soldat. Oppholdet markeres så med en bedre middag, før de forlater Norge dagen etter. 

For «Max» blir det trist å si farvel til nordmennene, som de har kommet tett på.

– Vi har blitt venner med dem. Jeg drar stolt tilbake til Ukraina, men med litt tristhet fordi vi skiller lag og må si farvel. Vi vil sannsynligvis aldri se hverandre igjen.

De fem ukene på Værnes føles ikke som et avbrekk fra krigen for Tanchik. Han er mer enn klar til å komme tilbake – selv om det er en farlig realitet som venter. 

– Ingenting heter pause for meg, for vi må fortsette å kjempe siden vi trenger denne seieren. Hvile kan vi gjøre senere.  

– Du er klar for å dra tilbake?

– Ja, selvfølgelig, jeg har mine mål. Jeg har et veldig godt lag tilbake i Ukraina, som også er blitt trent opp. 

Han sier han er stolt og takknemlig for nye bekjentskap.

– Jeg håper å se norske soldater i Ukraina når det er fred. Da kan vi utveksle erfaringer og trene sammen. Det ville vært kult.

Selvtillitsboost

Selv om ukrainerne forlater trygge Trøndelag med urolige Ukraina, er det vanskelig å spore frykt og folk som gruer seg.

– Mentaliteten til mange er det at får gå som det går. De kjenner nok mer på å si hadet til instruktørene, sier Ole, som også syns det er kjipt å si farvel til noen han trolig aldri ser igjen. 

I stedet for å pøse på med kunnskap, har fokuset vært å gi soldatene mest mulig selvtillit de siste dagene.

– Når de går på flyet så kjenner hver og en av dem at det er ingen som er bedre enn dem til å skyte, eller til å ta vare på seg selv eller hverandre.

Instruktørene vet at det trolig vil ende fatalt for noen av kursdeltakerne.

– Vi får meldinger om at ting har gått veldig bra og veldig dårlig, sier Jørstad. 

– Mange er døde

Så er spørsmålet alle lurer på – hvor lenge vil krigen vare?

Tanchik håper på en rask avslutning. 

– Vi må avslutte krigen, for vi mister mange mennesker. Hele verden trenger å forstå hva vi har vært gjennom. Vet man hvor mange barn som har mistet sine foreldre?

Han har mistet flere bekjente.

– Det er mange som er døde. Vi prøver å støtte familiene, og gjøre hva vi kan.

Han viser et bilde sammen med sine tre barn. Den yngste var et halvt år da krigen brøt ut. I løpet av tre år hadde han totalt 55 fridager. 

Heldigvis for Tanchik bor de vest i landet, et stykke unna krigen.

– Jeg holder ut, det gjør konen også, selv om det ikke er enkelt med tre barn. Blir det ingen ende på krigen i år, så må jeg gjøre noe. De trenger meg i god stand.

Han beskriver krigen som en boksekamp. 

– Det er som to boksere går løs på hverandre uten at noen bryr seg om hverandres helse. Det er bare utveksling av harde slag.

– Det er ikke en streng overholdelse av krigens regler. Det er en krig som handler om å utmatte den andre parten. En komplisert situasjon.

Enten må det forhandlinger til, eller så må de eliminere fienden, sier Tanchik. Han tror ikke på en politisk beslutning.

– De er for stolte av hverandre.

Les om opptrening av ukrainere:

Ukrainsk militærtopp besøkte Værnes

Reddet livet med norsk trening

Ukrainske soldater får opplæring i Norge: – Om en uke eller to er de i krig