På oppløpssiden

Klossene under sykkelskoene hans klaprer mot brosteinen. Den matte sorte landeveissykkelen står pent i sykkelstativet ved kafeen i hjemstedet Son, og dagens tur er så godt som over. I likhet med hans periode som forsvarssjef. Nå skal han trille de siste hundre meterne hjem før han er i mål.

Ledertrøya

Han har styrt Forsvaret gjennom nesten sju år. I november 2013 tok han over etter Harald Sunde. Nå gjør han seg klar for at Eirik Kristoffersen tar over ledelsen på sensommeren.

– Kan du ikke beskrive det rittet du har deltatt i de siste syv årene?

– Har du overlatt til meg å fortelle alt?

– Jeg har noen andre spørsmål også.

– Ja, hva skal jeg begynne med å si? Det har i grunnen vært et veldig bra ritt, syns jeg. Akkurat som turen i dag, smiler den avtroppende forsvarssjefen.

Forsvarets forum møter ham først ved Ås. Da er han halvveis på den faste 60 kilometer lange sykkelrunden. Da han startet, var det et kjølig drag i luften, men på Ås er det varmt nok til at den signalgule sykkeljakken kan legges i fotografens bil. Resten av antrekket er i sort og hvitt. Stengene på de blå, raske brillene er satt innenfor hjelmens stropper, et grovt brudd mot regel nummer 37 i sykkelmoteløvenes Velominati-regler.

– Er du opptatt av sykkeljåleri?

– Ser det sånn ut? kvitterer Bruun-Hanssen.

Livsnyter

For bergenseren handler stillingen som forsvarssjef om å holde balansen.

– Det er litt hva du gjør det til selv. Det er en type jobb som du veldig lett kan bli stressa i. Det er en type jobb hvor du kan møte veggen, stå på for mye, rett og slett, sier han og fortsetter:

– Som toppleder er du ofte ensom hvis du ikke finner noen andre måter å opprettholde sosial kontakt på og sørger for at du har momenter hvor du kan nyte livet og ikke bare jobbe.

Selv er han opptatt av å ikke gå inn i en rolle i jobben, men være trygg på at han er satt i den fordi han er den han er.

– Så jeg har de samme vennene. Jeg har klart å opprettholde vennskapelige forhold med mange kolleger uten sånn sjef-ansatt-tilnærming til ting. Og så prøver jeg å gjøre en del ting helt utenom Forsvaret når jeg har fri.

Deriblant sykkelferier i Sverige, Frankrike og USA med kona. Da pakker de med seg det de trenger i sykkelvesker, men overnatter på hoteller. Underveis stopper de for kaffe, lunsj eller en gang i blant et glass vin. Fysisk aktivitet i ulike former og avkobling med venner er viktig for Bruun-Hanssen. På kafébordet foran ham står en tom kaffekopp og en asjett med smuler fra eplekaken han nettopp spiste.

Kneiker

– Har du støtt på noen uventede klatreetapper? Der du har måttet slite litt mer enn det du så for deg?

Han nøler der han sitter i sola.

– Nei, egentlig ikke. Men han var aldri i tvil om at det ville komme utfordringer som ville kreve mer, og som kunne gå inn på ham. I forkant kan man ikke forutse hva de vil bli, forklarer han.

Deretter nevner han de mange høringene i Nigeria-båtsaken, der utrangerte marinefartøy fra Forsvaret havnet hos paramilitære i Vest-Afrika, som krevende. Han nevner badesaken fra 2011, som preget begynnelsen av hans periode som forsvarssjef, der en kvinnelig vernepliktig ble beordret til å nakenbade og foreta «intimvask» foran 30 medsoldater. Og han nevner Forsvarets største undersøkelse om mobbing og seksuell trakassering, som ble lagt fram i februar 2018, og som viste at ansatte og vernepliktige var blitt utsatt for seksuelle handlinger mot sin vilje.

– Dette var jo forhold vi har hatt utfordringer med. Vi jobber hele tiden med å ha nulltoleranse for mobbing og seksuell trakassering, sier han. Trass innsatsen på feltet avdekket undersøkelsen at det forekom både mobbing og trakassering.

Det syns han var frustrerende.

– For du sitter igjen med et inntrykk av at alt det vi gjør, det hjelper ikke. Så tror jeg ikke noen vil være uenig med meg hvis jeg sier at hvis vi ikke hadde gjort noen ting, så ville det vært verre, forklarer han.

En tragedie

Noen seige motbakker har det altså vært.

– Men har det vært noen punkteringer underveis?

Haakon Bruun-Hanssen tenker seg lenge om.

– Jeg tenkte på KNM Helge Ingstad da jeg skrev spørsmålet.

– Ja, jeg satt akkurat og tenkte på om jeg skulle beskrive den under den type kategori. Det er vanskelig å beskrive. Tapet av Helge Ingstad er en tragedie hele veien. En tragedie for Forsvaret og for alle de som var involvert. Du kommer liksom aldri over det.

Det var natten til 8. november 2018 at fregatten havarerte i Hjeltefjorden utenfor Bergen etter øvelse Trident Juncture. Kollisjonen med tankskipet MT Sola TS skrelte en lang flenge i skroget på krigsskipet. I etterkant stilte mange spørsmål om hvordan dette kunne skje på «hjemmebane».

Da ulykken inntraff, bestemte Bruun-Hanssen i samråd med sjefen for Sjøforsvaret, Nils Andreas Stensønes, at sistnevnte skulle håndtere saken.

– Og der syns jeg Sjøforsvaret gjorde en kjempejobb med å både følge opp besetningen, gjøre det de kunne for å berge mest mulig ut fra fartøyet, og ikke minst svare mediene med tanke på alle de utfordringene, skryter han.

Han legger ikke lokk på at det var krevende, også på grunn av kritikken som kom.

– Du blir stemplet som håpløs, tulling eller inkompetent når noe sånt skjer. Det blir du uansett, men jeg syns Sjøforsvaret håndterte det på en veldig god måte. I det militære yrket må man jobbe under kalkulert risiko, forklarer den erfarne offiseren.

– Så vet vi av erfaring at en del av ulykkene skjer ikke når vi holder på marginene, de skjer etterpå, for da senker vi skuldrene og så mister vi litt årvåkenhet, så går det gærent.

NH90-helikopteret omtaler han også som en kjempenedtur.

– Så det er definitivt en punktering, slår han fast. Han begrunner det med at helikopteret leveres av en sammenslutning av selskaper, i stedet for ett enkelt ansvarlig selskap. Anskaffelsen av helikoptrene har vært skandalebefengt i en årrekke. I 2018 konkluderte Riksrevisjonen med at Forsvaret og skattebetalerne har brukt åtte milliarder kroner på noe som ikke er blitt levert, ifølge NTB.

I medvind

– Når er det du har følt at det har vært veldig bra, at du har hatt medvind?

– Siden vi er inne på sykling: Hvis du sykler fort, har du alltid motvind. Så hvis du roer litt ned, føler du alltid at du har medvind, sier han med glimt i øyet og legger til:

– Jeg syns egentlig at disse syv årene er hovedbildet mitt medvind hele veien.

Det begrunner han med at den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden har endret seg, særlig da Russland annekterte Krim-halvøya i 2014. Da ble samfunnet og politikerne mer lydhøre når Forsvaret ytret behov for flere folk, flere enheter og bedre vedlikehold.

– Men den største oppturen er kanskje akkurat å få den erkjennelsen ved at politikerne sier «Ja, vi vil satse mer på Forsvaret». De siste 30 årene har rammebetingelsene for Forsvaret gått nedover hele tiden, forklarer han. Men vinden har snudd de siste årene, og det er gjort en gjenoppbygging.

– Tiden var moden for det, men det er likevel det som har motivert mest: å se at vi får mer ressurser, at vi er i stand til å bygge en forsvarsstruktur som virker i det daglige, og det motiverer folk å få være med på.

Han trekker frem F-35 som et prosjekt han mener har vært virkelig bra.

– Det er et fly og et system som har levert helt i henhold til våre forventninger og kanskje til og med over det. Det gleder meg.

– For det er dyrt, jaggu meg bruker vi mye penger på det, men jeg mener det er det beste våpenet vi har i Forsvaret, og det er verdt å bruke de pengene der, sier han.

Krafttak

Bruun-Hanssen har i flere runder vært med på både å avgi fagmilitære råd og iverksette de politiske beslutningene som er vedtatt i langtidsplanen for Forsvaret. I det siste fagmilitære rådet, som han leverte i november 2019, foreslo han fire alternativer med stigende ambisjonsnivå. Det høyeste ambisjonsnivået (A) svarte fullt ut til mandatet, mener han, mens det nederste (D) var et minimum. Forslaget til langtidsplan som regjeringen la fram i vår, lå nærmest D-alternativet.

Nyheter:

Tett opp mot det laveste ambisjonsnivået i det fagmilitære rådet

– Jeg så ikke alternativ A som noen illusjon eller noe luftslott, sier Bruun-Hanssen, og utdyper:

– Det var nok mer enn de fleste mente var realistisk, men det var faktisk det vi måtte gjøre for å nå 2-prosentmålet, og det er også det som etter min vurdering fortsatt kreves for at vi skal kunne ivareta rollen, og ta et større ansvar i nordområdene og sikre stabilitet i forholdet mellom Norge og Russland.

En annen utvikling han er opptatt av, er Forsvarets omdømme i samfunnet og anerkjennelsen den enkelte soldat får. Arbeidet med dette mener Bruun-Hanssen er viktig for trivsel i Forsvaret. Han trekker fram paraden av Libanon-veteraner i 2018 som et høydepunkt.

– Det var liksom det første virkelige bildet på at både anerkjennelsen til soldatene og omdømmet i samfunnet var blitt langt bedre enn det var ti år tidligere. Det var jo en periode vi knapt nok ville gå ut i uniform, for du ble harselert med rundt omkring.

Han følger med i medarbeider- og vernepliktundersøkelser for å se om arbeidet har noen effekt.

– Det er utrolig hvordan omtalen i mediene styrer mye av de svarene. Så tar det lang tid å bygge opp tillit og det går veldig fort å rive den ned, dessverre. Men sånn er det i alle sektorer.

Uten mål

– Litt tilbake til sykkelreferansene, hvilke råd ville du gitt deg selv ved startstreken?

– For Guds skyld ikke gjør noe for å forandre deg selv, ler han og begrunner det med at han ble valgt for den han var og hva han hadde gjort tidligere. Det samme rådet vil han gi til sin etterfølger, Eirik Kristoffersen.

Bruun-Hanssen startet karrieren på ubåt. Da satte han seg mål om å bli ubåtsjef, deretter satte han seg som mål å bli sjef for ubåtvåpenet.

– Etter det har jeg ikke satt meg noen mål, sier han.

Likevel fortsatte han å få lederverv, og har både sjef Sjøforsvaret og sjef Forsvarets operative hovedkvarter på CV-en.

– Det har bare skjedd?

– Ja, for så vidt. Altså jeg har hele tiden vært villig til å ta nye lederutfordringer, forteller han. Men påpeker at han ikke siden ubåt-perioden har satt seg mål om lederverv her eller der. Han har alltid forsøkt å gjøre det beste ut av de jobbene han har hatt til enhver tid. Så ler forsvarssjefen, og sier:

– Du blir så jæklig skuffet hvis du setter deg sånne mål og så når du dem ikke.

Tungt ansvar

Likevel beskriver han det å nå målet om å komme gjennom ubåt-sjefskurs som noe av det beste i livet.

– Det å lykkes med det, komme gjennom det. Det er kanskje det mest fantastiske jeg har opplevd gjennom hele karrieren.

Når det kommer til ledervervene, er det to hendelser som har gjort spesielt inntrykk. Det ene var mens han var ubåtsjef og det kom en melding om torpedo. Den var langt unna og ubåten var der for å søke etter den. Men da alle snudde seg mot ham for å få dem ut av situasjonen som noen trodde at var farlig, gikk det opp for ham hva det ville si å være leder.

Det andre minnet er fra 2010, da han var sjef for Forsvarets operative hovedkvarter og det kom melding om at fire norske soldater var døde i Afghanistan. Da kjente han på det tunge ansvaret han hadde påtatt seg.

Ingen ensom majestet

– Har du hatt noen viktige hjelperyttere underveis?

– Jeg har hatt mange opp gjennom karrieren som har bidratt på veldig mange områder og på forskjellige måter. Ingen nevnt, ingen glemt. Men det er helt klart: Jeg er ikke kommet hit på egenhånd.

Hva han skal etter at Kristoffersen tar over som forsvarssjef vil ikke Bruun-Hanssen røpe.

– Men jeg er nå skrudd sammen sånn at hva jeg skal drive med, det ser jeg på når jeg er ferdig i denne jobben. Nå er jeg forsvarssjef frem til 17. august og jeg skal ta alle de beslutningene som må tas fram til den datoen.