Meninger
Forsvarsplanlegging handler om ansvar
Våre politikere må tro på at det kan bli krig.
USA: Morten Hanche på Luke Air Force Base i USA i 2016.
Foto: Hanne Marie Maugesten, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
De siste ukene har vært noe helt eget. Litt øst for oss raser Russlands erobringskrig inn i sitt fjerde år. Samtidig snakker lederen for vår viktigste allierte, USA, om å bruke makt for å overta Canada og Grønland - uten høylytte protester fra kongressen.
Stormaktene gjør som de vil og verden er mer usikker. Med dette som bakgrunn er det riktig at norske politikere velger å prioritere beredskap og forsvarsevne høyere.
Det betyr store bevilgninger, men også kyniske prioriteringer for å skape mest mulig operativ effekt.
Politiske baktanker
Det er bred politisk enighet om å styrke Forsvaret, men norsk forsvarsplanlegging er fortsatt preget av politiske kompromisser som svekker den militære effekten.
For mange politiske valg synes styrt av hensyn til industrikontrakter og bosetting i distriktene, heller enn forsvarsevne. Disse valgene har til nå gitt oss et kostbart forsvar med skuffende liten kampkraft og utholdenhet.
For å skape reell kampkraft og evne til å forsvare oss må vi endre metode: Vi må begynne å tro på at krig kan ramme Norge, og starte en ærligere debatt med militær effekt som baktanke. Vi må utdanne, handle og bygge med forsvarsevne som øverste prioritet. Med en slik tilnærming kan Stortinget skape et robust forsvar som avskrekker, og om nødvendig slår hardt tilbake.
Nytt Nato-hovedkvarter i Norge
Dynamikken med politiske baktanker er tydelig i forbindelse med dagens debatt rundt Nato sitt planlagte luftoperasjonssenter i Norge. Hovedkvarteret er viktig om vi skal klare å forsvare oss sammen med våre nærmeste allierte, og det betyr at dette operasjonssenteret faktisk må fungere i krise og krig.
Dagens situasjon gir grunn til bekymring. Jeg jobber til daglig med kampfly, og ser de samme problemene som resten av Forsvaret: Vi mangler folk på alle nivåer og vi mangler spesielt offiserene som gjør at et slikt luftoperasjonssenter fungerer.
Det er vanskelig å rekruttere og beholde de riktige folkene, og pendling gjør at vi mister flinke kollegaer for tidlig. Det skaper hull i organisasjonen og redusert operativ effekt.
Det nasjonale motstykket til Nato-hovedkvarteret, Joint Air Operations Center (JAOC) på Reitan utenfor Bodø, mangler folk til å gjennomføre krigsoperasjoner: Under den årlige «vinterøvelsen» blir hovedkvarteret forsterket med personell fra resten av Luftforsvaret.
Likevel er bemanningen for liten til å opprettholde døgndrift, og viktige planprosesser blir sløyfet. (Hvem gjør forresten jobben til stabsoffiserene JAOC har lånt hvis det blir krig?)
Med dette som bakgrunn kan ikke det nye Nato-hovedkvarteret først og fremst brukes til å fordele arbeidsplasser utover landet. Hovedkvarteret må ligge der Forsvaret realistisk sett kan rekruttere og beholde de riktige menneskene over lang tid. Hvis ikke risikerer vi å bygge et kostbart fjellanlegg som likevel ikke gjør oss bedre i stand til å forsvare Norge og Norden.
Forsvarsplanlegging uten baktanker
Jeg forstår at politikk handler om prioriteringer. Jeg forstår lokalpolitikere som kjemper for arbeidsplasser i kommunen sin.
Jeg forstår også at stortingspolitikere balanserer mange hensyn, men om Norge skal bygge den forsvarsevnen vi trenger, og sikre at pengene vi bruker gir mest mulig operativ effekt, må vi endre metode.
Våre politikere må tro på at det kan bli krig. Med det som utgangspunkt vil de ta valg som skaper reell forsvarsevne, og forberede Norge på den usikre fremtiden vi står overfor.
Forsvarsplanlegging handler om ansvar: Ansvaret for å gjøre Norge i stand til å møte en krise eller krig, når dagen kommer.
