Nytt dedikert kystforsvar – kan vi starte «i det små»?

Jeg har det siste halvåret skrevet, og fått publisert, en serie kronikker, hvor hovedhensikten har vært å sette søkelyset på vårt manglende dedikerte kystforsvar.

Kystjegerkommandoen (KJK), som vi opprinnelig planla utviklet til én eller helst to bataljoner – med sjø-, land- og luftmobilitet – består fortsatt av en liten avdeling med 130-150 særdeles kompetente offiserer, spesialister og soldater. Det sier seg selv at disse ikke kan «erstatte» de mer enn 30.000 offiserene og soldatene Kystartilleriet (KA) kunne mobilisere – fra Tromsø i nord, til svenskegrensen i sørøst – under den kalde krigen.

Havet

Jeg har bakgrunn som nærforsvarssjef ved en rekke beredskaps- og mobiliseringsfort under den kalde krigen, og innser naturligvis at jeg for lengst er utdatert med hensyn til moderne våpen, plattformer, trusler samt strategier og taktikk.

Likevel: Norges sikkerhet er uløselig knyttet til det maritime, og vi henter vår rikdom på og i havet. Dagens situasjon viser hvor avhengig vi er av for eksempel fisk fra havet, og stabile olje- og gassleveranser.

Livsnerven

Vi er avhengig av stabilitet i våre nærområder. Samtidig er Nord-Atlanteren et av de områdene hvor økende rivalisering mellom stormaktene gjør seg gjeldende, et spenningsfelt mellom Vesten og et stadig mer uforutsigbart Russland. I dette «bildet» blir den lange kysten selve livsnerven vår.

Derfor står jeg fast på at KJK må videreutvikles til én eller helst to bataljoner – én i nord, og én i sør. Samtidig innser jeg at det vil ta tid å videreutvikle KJK. Det vil også bli dyrt – mellom fem og ti milliarder kroner, ifølge min hjemmelsmann med økonomi-innsikt.

Er tiden nå inne for å etablere et nytt, dedikert kystforsvar?

Og - kan vi begynne «i det små»?

Heimevernet (HV) var under den kalde krigen en av KAs beste samarbeidspartnere, i tillegg til Marinen. Ved mobilisering rykket lokale HV-områder, med all sin lokale kunnskap og kjennskap inn i fortsområdene, og sikret disse til kystartilleristene kom på plass og overtok nærforsvaret. Deretter ble HV-troppene benyttet til forsvar i fortets forterreng på landsiden, mens vi kunne konsentrere oss om kringvern rundt stridsmidlene, og et nærforsvar basert på oppklarings- og stridspatruljer, vel vitende om at HV og Sjøheimevernet, holdt skansen lenger ute – både på land og delvis utenfor fjæresteinene.

Nei, jeg ønsker meg ikke tilbake til rørartilleriet, men jeg foreslår at vi skal ta frem de gamle planene om lette og middelstunge – eller tunge, langtrekkende missilbatterier.

Meninger

Ny kald krig – med Norskekysten åpen?

HV – med kystkommandoer?

Dersom det er riktig at HV får tilført 5000 nye soldater, bør vi vurdere om disse skal brukes til opprettelsen av maritime HV-avdelinger.

Kan vi plassere «uttjente» kystartillerister og kystjegere i alle HV-distriksstaber med ansvar for kystnære operasjonsområder?

Kan vi disponere personell med missil-, belyser-, målangivelse- og drone-kompetanse i nye, utvalgte, maritime HV-kommandoer?

Kan vi se på KAs gamle organisasjonskart og vurdere dagens utfordringer i forhold til seilingsleder og innseilinger til viktige havner langs kysten?
For husk: Vi skal også «garantere» seilingsleder og innseilinger til viktige havner, dersom NATO skal komme oss til unnsetning. Dette krever atskillig mer enn dagens Force Protection-assistanse fra dagens HV.

Nyheter

Sjøforsvaret har et sterkt ønske om tobesetningsløsning på fregattene

Kan vi ta fram de gamle Havnekommando-planene i KA, og vurdere disse i denne sammenhengen?

Kan vi benytte noen av de nedlagte KA-anleggene, uten at det «koster skjorta» som stridsanlegg? For eksempel for utskyting av missiler via «gamle» og nye torpedoanlegg?

Kan vi benytte noen av de nedlagte KA-anleggene til forhåndslagring av utstyr, våpen og missiler?

«Look to Sweden & Finland»

President Roosevelt sa tidlig under 2. Verdenskrig: «Look to Norway» for å minne om norsk motstandsvilje. Jeg sier «look to Sweden» og «look to Finland»: Disse to landene – begge forhåpentligvis på vei inn i Nato – har en samlet kystlinje rundt Østersjøen, som er langt mindre enn Norges forrevne, lange kystlinje. Begge landene har også lagt ned sitt kystartilleri, men, i motsetning til oss, har de satset på amfibie- og kystjegerbataljoner som erstatning.

Sverige har nylig utvidet fra ett til to amfibieregimenter. Det er også opprettet flere HV-bataljoner underlagt AK1 og AK4. Amfibiekåren er oppsatt med stridsbåter, missiler tilsvarende våre Hellfire, svevebåter, og «trossbåter», samt kontrollerbare miner. Svenskenes tunge missilbatterier, som før lå under Kystartilleriet, er nå faset inn igjen og underlagt Marinen på Gotland.

Dedikert sjøforsvar

Finland har også sitt amfibiekorps, Nylands brigade, med både KA-elementer og amfibieavdelinger. Svenske og finske amfibiestyrkene øver, som vi, ofte sammen med US Marines. Nylands brigade er ligger under det finske sjøforsvaret og utdanner soldater for kyst- og skjærgårdsoperasjoner.

Polen, Romania, Australia, og nå sist US Marines, anskaffer nå norske NSM missiler til sitt dedikerte kystforsvar. Estland har i disse dager også bestilt missiler for bruk på mobile plattformer på land.

Skal vi sitte med hendene i fanget og vente i fjæresteinene, på hjelp fra Nato, samt svenske og finske amfibiestyrker via Hitlers gamle fluktrute mellom Narvik og Kiruna, eller skal vi starte utviklingen av KJK samtidig som vi - allerede nå - kan organisere egne maritime kystkommandoer via Heimevernet?

Les også: Kystvaktsjefen: – Vi mangler 30 årsverk