Kronikk

SKYTTERGRAVSKRIG: Tyske soldater i stilling ved elven Wisła på Østfronten i 1916.
SKYTTERGRAVSKRIG: Tyske soldater i stilling ved elven Wisła på Østfronten i 1916.

Første verdenskrig og det glemte opphavet til homofiles rettighetskamp

En av de mest langtrukne levningene av første verdenskrig er i stor grad glemt. Den utløste den moderne rettighetskampen for homofile.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Homofile soldater som overlevde blodsutgytelsene, vendte hjem i overbevisning om at deres egne myndigheter skyldte dem noe – en fullverdig borgerstatus. Spesielt i Tyskland, hvor homoaktivister allerede hadde fått et gryende fotfeste, dannet de nye organisasjoner for å utkjempe en offentlig kamp for sine rettigheter.

På tross av at bevegelsen som kalte seg «homoseksuell frigjøring» oppsto i det 19. århundret, viser min og historiker Jason Crouthamels forskning at krigen omdannet bevegelsen fra det 19. århundret til homorettigheter slik vi kjenner dem i dag.

Et dødsfall i Russland

Vinteren 1915 døde en tysk soldat på et feltsykehus i Russland. Soldaten, hvis navn er fraværende i historiske dokumenter, hadde blitt truffet i nedre kroppshalvdel da skyttergraven hans ble bombardert. Fire av kameratene hans risikerte sine liv ved å bære ham til de bakre linjer. Der lå han i ukevis, forkommen av smertene fra det maltrakterte benet, og med desperat tørst. Men det som plaget ham mest, var ensomheten. Han sendte brev til kjæresten sin hver gang han orket.

«Jeg higer etter en anstendig munnfull med ferskt vann, noe som ikke er å oppdrive her», skrev han i sitt siste brev. «Det er absolutt ingenting å lese på, vær så snill å sende aviser. Men viktigst av alt, skriv, veldig snart.».

Denne soldaten, som hadde holdt forholdet sitt skjult for sine omgivelser, var bare én av omtrent to millioner tyske menn som ble drept under første verdenskrig. Hans lidelser skiller seg ikke mye fra hva mange andre opplevde. Men hans nærmeste valgte imidlertid å gjøre noe annet ut av lidelsene, og det fikk store konsekvenser.

Kjæresten hans, kun identifisert som «S.», bevitnet at mannen han elsket forlot ham for å tjene i en krig som han ikke helhjertet støttet, og endte opp med å dø alene og med smerte, idet S. befant seg hundrevis av kilometer unna, ute av stand til å hjelpe. S. fortalte historien deres i et brev til Den vitenskapelige-humanitære komité, som publiserte det i april 1916.

Den vitenskapelige-humanitære komité var på daværende tidspunkt den ledende frigjøringsgruppen for homofile, og kunne vise til et medlemstall på omtrent 100 personer. Soldatens historie tok en begredelig vending mot slutten; S.’ kjærlige svar gikk tapt i krigskaoset, og nådde aldri soldaten.

«Han døde uten noe svar fra meg.», skrev S.

Kravet om borgerrettigheter

Etter krigen trodde mange at nedslaktingen hadde vært til ingen nytte. Men S. kom til erkjennelse av sin partners lidelse og død.

«Han mistet sitt lysende liv... for fedrelandet.», skrev S. Fedrelandet hadde en nedfelt lovparagraf som forbød sex mellom menn. Men homoparagrafen var bare toppen av isfjellet; S., og menn som ham, kunne på generelt grunnlag ikke tilkjennegi sine kjærlighetsforhold offentlig, heller ikke overfor familiemedlemmer. Homoseksualitet betød å få sparken fra jobben, sosial utfrysning, risiko for å bli utpresset, og muligens kriminelle anklager.

S. beskrev det som «bedrøvelig», det at «gode borgere», altså soldater som var villige til å dø for landet sitt, måtte avfinne seg med paria-status. «Folk som i sin natur retter seg mot samme kjønn... gjør sin plikt.», skrev han. «Omsider er det på tide at staten behandler dem på samme måte som de behandler staten.».

En ny tid for homorettigheter

Mange veteraner sa seg enig med S. Da krigen var over, tok de affære. De formet nye, større grupper, inkludert en som het Forbundet for menneskerettigheter, som rekrutterte 100.000 medlemmer.

I tillegg endret retorikken knyttet til homorettigheter seg, som jeg dokumenterer i min bok. Førkrigsbevegelsen hadde vektlagt bruk av vitenskap for å bevise at homoseksualitet var naturlig. Men folk som S., folk som hadde ofret mye i borgerånden, begynte nå å insistere på at deres egne myndigheter hadde en forpliktelse overfor dem, samme hva biologien måtte slutte om seksualiteten deres.

Les også: Øyvind Lavoll skjønte at han var homofil da han var åtte. Det gikk 24 år før ubåtoffiseren turte å stå frem

De oppga vitenskapen. De grep fatt en samling med krav som preger homorettigheter til denne dag – at homofile personer er hederlige borgere og fortjener å få sine rettighetene respektert. «Staten må anerkjenne borgerrettighetene til de avvikende i sin helhet.», eller homoseksuelle, skrev en aktivist året etter krigen. Han krevde ikke bare avskaffelse av homoparagrafen, men også at åpent homofile fikk ta offentlige stillinger – et radikal forslag for sin tid, og et som ville forbli langt ute av rekkevidde i mange tiår fremover.

Respektable borgere

Forestillingen om borgerrettigheter fikk aktivister til å fremheve det som historikere kaller «respektabilitet». Respektabilitet besto av prestisjen man la i å ha korrekt oppførsel som middelklasseperson, i kontrast til beryktede folk, som for eksempel prostituerte. Gjennom hele det 20. århundret arbeidet homorettighetsgrupper for retten til å avtjene militærtjeneste, et kjennetegn på respektabilitet, som åpent homofil. Bortsett fra noen unntak, ble radikale krav om å omkalfatre samfunnets konvensjoner om sex og kjønn unngått. I stedet betonet de hvor gode samfunnsborgere de var.

I 1929 uttalte en talsmann for Forbundet for menneskerettigheter til en forsamling i en dansehall følgende: «Vi ber ikke om like rettigheter, vi krever like rettigheter!». Ironisk nok var det den grufulle volden og alle menneskeofrene i den første verdenskrig som inspirerte til slike bestemte krav, krav som preget homorettighetsbevegelser rundt hele verden i det 20. århundret.

Les også: Nordmenn kan ha blitt internert ulovlig under krigen

Det skulle til slutt ta nesten et århundre for disse aktivistene å oppnå et av deres mest sentrale krav – avskaffelsen av homoparagrafene. Tyskland nøt en demokratisk periode i 14 år etter første verdenskrig, men nazistene fikk makten i 1933 og benyttet homoparagrafen til å myrde tusenvis av menn. En versjon av samme paragraf hadde ikrafttreden inntil 1990-tallet. USA avviklet sin homoparagraf så sent som i 2003.

Denne teksten ble først publisert på The Conversation. Oversatt til norsk av Sian O'Hara.

Powered by Labrador CMS