Åtte skarpskytterrifler peker mot øst. Russland er drøyt 40 mil unna. Men 100 meter fra riflene er grønne pappskiver festet i ei hvitkledd myr. Pappskivene er formet som mennesker, og på skivene henger små hvite klistremerker. De er 1 kvadratcentimeter små.

Bak riflene ligger åtte soldater.

Det er første gang de skal skyte med skarpskytterrifle. Og det er første gang de skal skyte med så grovt kaliber, 7,62. I løpet av dagen skal de trene på å treffe mål på opp til 500 meters hold. Med og uten demper. Senere i uka skal de skyte med Mør (12,7 kaliber). Da er målet å treffe gjenstander, ikke mennesker.

– Dere er heldige, sier en av instruktørene.

– Dere får lov til å skyte med noe av det kuleste vi har.

Aurora Natalie Varela-Jamtøy og Magnus Mjelde sikter på de hvite prikkene.

– Rolige, gode avtrekk, roper instruktøren.

Dunk. Dunk. Dunk.

– Ikke skyt som om dere skyter med HK-416, sier instruktøren.

HK-416 er standardvåpenet i Forsvaret.

– Bruk tid.

En skarpskytter skal vente.

Og vente.

Og vente.

Og så skyte.

Det kan ta timer.

Dager.

Men ofte får skarpskytteren bare én sjanse.

Da er det helt avgjørende at avtrekket er hundre prosent.

ULVENE ER TILBAKE

I garnisonen på Porsanger – verdens nordligste garnison – er ulvene tilbake.

Ulvemerket henger på både kaserner og bygg. Utenfor messa står en ensom stein-ulv og uler. Dyret har de arvet fra sine forgjengere, fra den første gangen Finnmark landforsvar var her. Det ble lagt ned i 1995. Og i flere tiår var garnisonen i Porsanger «rød-merka».

En spøkelsesgarnison ble den kalt blant de ansatte. De eneste som var igjen, tilhørte distriktshovedkvarteret til Heimevernet. Pluss kanskje noen utenlandske soldater på øvelse. Men nå blir Garnisonen i Porsanger satset på. Det startet med stortingsvedtaket i 2017. Finnmark landforsvar skulle gjenopprettes «som følge av en endret sikkerhetspolitisk situasjon». Og i 2020 kom Porsanger bataljon: Kavaleribataljonen som skal bestå av 400 personer i 2025. Et terskel-forebyggende tiltak «som gjennom synlig tilstedeværelse skal vise Norges vilje til å forsvare Finnmark», ifølge Forsvaret selv. Og i statsbudsjettet for 2022 ble mer enn 400 millioner kroner ekstra midler bevilget til mer satsing. Derfor er garnisonen i Porsanger en salig blanding av nye bygg og gamle bygg. Noe står halvferdig, og noe er knapt påbygd.

– Alt er ikke 100 prosent enda, sier troppssjef i Porsanger bataljon, Therese Leerbeck.

– Men det blir veldig bra på sikt.

Hun kom fra 2. bataljon i 2020.

– Det oppleves verdifullt å få være med å bygge opp en bataljon. Vi blir satset på.

Det sier også sjefssersjant Lars Stian Hallonen.

– Vi har gått fra å være ingenting til å ha en bataljons kapasiteter, sier han.

– Nå er vi i full gang med å trene og rekruttere soldater som vil fortsette i Forsvaret.

SKARPSKYTTER-DRØMMEN

– For meg var «GP» et sted på en lapp, sier Aurora Natalie Varela-Jamtøy fra Trondheim.

Hun hadde nettopp røket på fallskjermjegeropptaket på Rena, som hun hadde trent for og forberedt seg på. Tre ganger i uka hadde hun gått med tung sekk på ryggen i månedene før opptaket. Da var skarpskytter en grei trøst.

– Å bli skarpskytter må være noe av det kuleste du kan gjøre i Forsvaret.

– Vi er fire jenter i en tropp på 40. To av oss skal bli skarpskyttere. Det er også litt kult, sier hun.

– Jeg vet jeg ikke er den beste skytteren akkurat nå, men det har jeg tenkt å bli.

– Hvordan skal du bli det?

– Pugge, pugge, pugge!

Å skyte er nemlig mer enn å trekke av. Du må lære deg våpenet. Du må studere vind. Fysikk. Måle. Regne.

Bergenseren Magnus Mjelde kom også fra fallskjermjegeropptaket. Han fullførte store deler før han slo opp en kneskade.

– Jeg var skikkelig skuffet, innrømmer han.

– Det var det jeg virkelig ville gjøre. Det tok en dag før jeg sa det til familien min. Jeg sa det til gutta med én gang, da. De skjønner det bedre.

FLÅ RYPE OG SPISE FISK

– Vi bygger robusthet fra dag én, sier sjefssersjant Lars Stian Hallonen.

– Vi skal kunne operere over hele Finnmark – også om vinteren. Da må vi kunne ta vare på oss selv.

Det første som møtte Aurora Natalie Varela-Jamtøy og Magnus Mjelde da de kom til Porsangmoen, var et to uker langt patruljekurs.

Soldatene skulle overleve ute og med de næringskildene de selv kunne finne – i et vinterdekt Finnmark.

De måtte flå rype og tilberede fisk.

Og de tilbrakte flere døgn i eget selskap i en jervenduk.

– Mentalt veldig tøft, sier Varela-Jamtøy og Mjelde.

– Veldig viktig, sier sjefssersjant Hallonen.

– Alle soldatene våre må være i stand til å fyre et bål eller bygge seg ly – uansett hvor de er. Jervenduken har alle med. Da må vi også kunne overleve i den. Det er en bærende ferdighet for soldatene våre.

Hallonen sier at Porsanger bataljon har to oppdrag: Å være en terskel som gjennom tilstedeværelse holder en potensiell motstander unna. Og ved behov yte umiddelbar motstand i forsvar av Norge i Finnmark.

– Beliggenheten er fantastisk. Vi er sentralt plassert. Vi er ikke langt fra Troms hvor store deler av Hæren er, man kan komme hit både sjø- og landeveien og vi er små nok til ikke å provosere Russland.

KLANK I METALLMÅL

Grove kaliber krysser vindkuler og dundrer over fiskevannene i Halkavarre skytefelt. Noen tideler senere høres et eller annet klank i metallmål. Soldatene som skal bli skarpskyttere, har flyttet seg til en ny topp. Målet er 500 meter unna. De treffer flere ganger. Men mellom toppen og målet ligger flere dalsøkk. Det gjør skyting krevende. Vindkastene kan komme plutselig.

Et par liggeunderlag – som soldatene trodde lå trygt under stein og rifle – flyr ned en skråning. Soldatene løper etter. De har tabeller for å skyte på opptil 6 meter per sekund.

– Nå blåser det 8. Men det er 12 og 13 sekundmeter i kastene, sier en av instruktørene.

– Vi avbryter.

Det var faren til Aurora Natalie Varela-Jamtøy som fikk henne motivert for Forsvaret. Han er militær.

– Jeg vil gå Krigsskolen, sier hun.

– Men når vennene mine hjemme hører at jeg vil bli militær, er det ingen som tror meg. Og i alle fall ikke jeger! At jeg skal ha mange døgn i felt?

Soldatene pakker sammen.

Flokken med nye ulver marsjerer hjem.

Alle bærer hver sin skarpskytterrifle.

Vinter i Finnmark er også mørketid, og snart er det bare snøen som lyser.

Skydekket er tett, og snart skal det snø.

– Det er ikke nordlyset du tenker mest på når du er her oppe, men det gir jo energi å tenke på hvor fint det kan være her, sier Magnus Mjelde.

På sikt er målet hans å bli marinejeger.

– Men nå gleder jeg meg til å ta skuterlappen!

***