Prestedebatten: Kanskje burde «Mental Health Professionals» heller vært mer integrert i avdelingene, slik prestene er det i dag?

I et innlegg i Forsvarets Forum nylig fortalte oberstløytnant Svein Helge Steinbakken historien om en lederkultur han har levd i og med, omgitt av mange prester.

Han beskriver prester nærmest som Forsvarets «kinderegg»: «De er ikke bare teologer og seremonimestere, men også viktige tilretteleggere for all tro og livssyn. De underviser i etikk og moral, og ikke minst er de i stand til å tilby sjelesorg. Dessuten ivaretar de også andre høytider som dåp, konfirmasjon og bryllup for personell som er i tjeneste utenlands.»

Jeg skulle gjerne sett at mange av de rollene han lister opp ble utført av annet relevant fagpersonell med en kvalitetssikret fagutdanning i bunn.

Bruk fagfolk

Hvorfor foregår undervisning i etikk og moral i Forsvaret i regi av personell som henter sitt verdisyn fra religiøse dogmer? Og ikke de opplysningsidealene vi har tuftet våre lover og den sekulære samfunnskontrakten vår på? Forsvaret kunne f.eks. i stedet benyttet fagfolk innen anvendt etikk (en egen retning i filosofien), som faktisk har dybdeforståelse på dette området.

For et par uker siden fikk vi jo også nyheten fra Forsvaret om at nå kan både Pinsebevegelsen, NLM trossamfunn, Misjonskirken, Metodistkirken, Den katolske kirke og Den norske kirke bidra med feltprester. Fra før har en også imam og humanetiker i rekkene. Hvor finnes da den felles faglige plattformen og kvalitetssikringen av at disse er best skikket til å undervise våre soldater og befal i etikk og moral?

Prestenes trumfkort

Les også:

Prestene tar for mye plass i Forsvaret

Steinbakken fremhever begrepet «sjelesorg», som ofte brukes som et av prestenes trumfkort. Selv om begrepet sjelesorg også nå tidvis brukes om sorgarbeid uten prest vil det i regi av prester i Forsvaret utvilsomt forventes basert på en kristen åndelig praksis, i troen på en sjel.

Hvorfor Forsvaret tilbyr dette fremfor et sekulært tilbud om sorgarbeid, i regi av en annen kvalifisert terapeut, er heller ikke lett å forstå for meg som står utenfor «menigheten».

Støtte til sjefer og avdelinger innen fagområdet mental helse er et annet område hvor prester i dag ofte tillegges en betydelig rolle. Når sjefer som Steinbakken ser rundt seg etter støtte på området finner de at det Forsvaret har å tilby er prester, i stort monn. Norge har imidlertid ratifisert et Nato-dokument om mental helse som bruker begrepet «Mental Health Professionals» for de som skal tilby tilsvarende støtte som det prester gjør i Forsvaret i dag.

Dessverre kan det se ut til at Forsvaret har ignorert viktige elementer av dette Nato-dokumentet.

Dokumentet slår fast at militære mentale helsetjenester skal gi klinisk-, utdanningsmessig- og rådgivende støtte om mental helse til sjefer.

En ressurs for Forsvaret

Profesjonelt personell som er eksperter på mental helse skal være en akseptert og integrert ressurs på alle nivåer i Forsvaret, ikke bare en særegenhet i krig og konflikt. Alle operasjoner skal dessuten være støttet av et deployert «Forward Mental Health Team». Dette tilbudet skal være likt det tilbudet en har i egen organisasjon nasjonalt.

Det er god grunn til å stille spørsmål ved om Forsvarets ordning med stressmestringsteamene i Forsvarets sanitet egentlig innfrir disse forpliktelsene. Kanskje burde «Mental Health Professionals» heller vært mer integrert i avdelingene, slik prestene er det i dag?

Les også:

Forsvaret åpner for å droppe bønn

Sendt hjem

Jeg kjenner personlig til ett tilfelle der noen ble sendt hjem fra internasjonale operasjoner på grunn av mangel på deployert fagpersonell ute til å vurdere mental helse. Det var prest i operasjonen på det tidspunktet, men ingen psykolog eller annet kvalifisert helsepersonell. Ved ankomst Norge ble det ble raskt avklart med psykolog at saken ikke var noe å bekymre seg for, men vedkommende fikk likevel ikke dra ut på nytt, da det kun var én måned igjen av beordringen.

Kanskje er det snart på tide at noen i Forsvarets ledelse setter seg ned og ser på hvordan de skal tilby støtte til Forsvarets ledere og ansatte om mental helse? Hvem som faktisk skal drive med utdanning av etikk og moral? Hvilket terapeutisk tilbud en skal ha til personell som opplever eksistensielle kriser?

Hvordan kristne seremonier i Forsvaret egentlig skal foregå?

Og skal en foreta seg noe mer for å innfri forpliktelsen til Nato med tanke på mental helsehjelp?