Meninger

TRO: Vi må ikke glemme at det finnes personell sombekjenner seg til den kristne tro, skriver oberstløytnant Svein Helge Steinsbakken. Dette bildet er fra en feltgudstjeneste under Nato-øvelsen Trident Juncture i 2018 .
TRO: Vi må ikke glemme at det finnes personell sombekjenner seg til den kristne tro, skriver oberstløytnant Svein Helge Steinsbakken. Dette bildet er fra en feltgudstjeneste under Nato-øvelsen Trident Juncture i 2018 .

Prester og psykologer utfyller hverandre

Ved å nedverdige dem man er uenig med maner man ikke til en saklig debatt.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Det har i høst pågått en debatt i Forsvarets forum og i NRK om prestenes rolle i Forsvaret. Løytnant Stian Husby mente i en kronikk i NRK at det var tid for skilsmisse mellom prestene og Forsvaret. Major Tormod Overland fulgte opp med et innlegg i Forsvarets forum, der han hevdet at prestene tar for mye plass. Jeg synes det er på tide å nyansere saken noe.

Jeg har vært offiser i Forsvaret i 37 år og tjenestegjort både i Norge og i utlandet. Gjennom alle disse årene har jeg erfart hvor viktig prestene og prestetjenesten er for avdelingene og enkeltmenneskene.

Ivaretagelse av personell

Sentrale i denne ivaretagelsen er prestene. De er ikke bare teologer og seremonimestere, men også viktige tilretteleggere for all tro og livssyn.

For tiden er jeg stasjonert ved Natos hovedkvarter i Belgia. Før det var jeg i flere år sjef for Utlandsavdelingen i Forsvarets Personell- og Vernepliktssenter (FPVS). I den stillingen var jeg så privilegert at jeg hadde to feltprester i min avdeling. Utlandsavdelingens oppdrag er å rekruttere personell til stillinger i utlandet, både til internasjonale operasjoner og til faste stillinger.

Videre å klargjøre personellet og deres familier til avreise, ivareta disse mens de er ute og ikke minst ivareta dem når de kommer hjem og i tiden etterpå. Helhetlig ivaretagelse i praksis – før, under og etter.

Innleggsforfatter er oberstløytnant Svein Helge Steinbakken.
Innleggsforfatter er oberstløytnant Svein Helge Steinbakken.

Sentrale i denne ivaretagelsen er prestene. De er ikke bare teologer og seremonimestere, men også viktige tilretteleggere for all tro og livssyn. De underviser i etikk og moral, og ikke minst er de i stand til å tilby sjelesorg. Dessuten ivaretar de også andre høytider som dåp, konfirmasjon og bryllup for personell som er i tjeneste utenlands.

En sorgarbeider

Å sende personell ut i internasjonale operasjoner stiller store krav til ivaretakelse hvis det verste skulle skje. I min tid opplevde vi dessverre flere dødsfall blant våre utsendte. For meg var det viktig å vite at vi hadde et apparat til å håndtere de omkomne og de pårørende på en verdig og god måte. Presten er en profesjonell sorgarbeider, rådgiver og samtalepartner. Sammen med øvrig personell i avdelingen, deriblant helsepersonell og familierådgiver, ga dette meg som avdelingssjef en trygghet som jeg ikke tror noen annen yrkesgruppe kan gi på tilsvarende måte.

Det er ikke snakk om prest eller psykolog, snarere at begge disse utfyller hverandre.

Som del av ivaretakelsen har Forsvaret etablert ordningen med pårørendekontakter (PK). Disse skal være bindeledd mellom pårørende og Forsvaret og bidra til at de pårørendes ønsker blir hørt, og at de får svar på sine spørsmål. Samtidig skal PKen representere arbeidsgiver og kanalisere spørsmål til de etterlatte på en god måte.

Prestene i Utlandsavdelingen har en sentral rolle i utdanningen og sertifiseringen av PK med bakgrunn i deres utdanning og erfaring. Det betyr ikke at ikke andre kategorier personell også bidrar, det være seg medisinsk fagpersonell eller andre ressurspersoner. Nok en gang, det handler om en helhetlig ivaretagelse.

Et tegn på uvitenhet

Å ta til orde for å fjerne prestene fra denne type tjeneste er for meg uforståelig og samtidig et tegn på uvitenhet om hva Forsvarets tro- og livssynskorps representerer i form av kompetanse og mangfold, og ikke minst hvordan prestene bidrar til avdelingens måloppnåelse.

Å ta til orde for å fjerne prestene fra denne type tjeneste er for meg uforståelig og samtidig et tegn på uvitenhet om hva Forsvarets tro- og livssynskorps representerer...

En annen del av debatten har handlet om hvorvidt deltagelse i bønn på linja og gudstjenester skal være frivillig eller ikke. Dette blir å sparke inn åpne dører; ingen skal føle seg tvunget til å delta på noe som strider mot ens overbevisning. Samtidig er den kristne kulturarven viktig for veldig mange, og fortsatt nedfelt i grunnloven. Det blir således ikke riktig å fjerne denne skikken fordi et mindretall ikke ønsker å delta.

Vi må ikke glemme at det finnes mange blant Forsvarets personell som faktisk bekjenner seg til den kristne tro.

Dessuten hensyntar Forsvaret også andre trosretninger enn den kristne ved at man i dag har både feltimam og felthumanist i livssynskorpset.

Unødvendig sårende

Jeg ønsker samtidig å gi noen kommentarer til selve ordskiftet i debatten. Overland bruker i sin kronikk ordet overtro om religiøs tro. Dette synes jeg er unødvendig sårende overfor dem som er troende, og et slikt uttrykk er etter min oppfatning ganske utvetydig.

Ved å nedverdige dem man er uenig med for å understreke sitt eget poeng, maner man i hvert fall ikke til en saklig og respektfull debatt.

Jeg synes man skal vurdere sine hensikter før man bruker slike merkelapper.

Med gode ønsker om en fredfull adventstid og gode (frivillige) opplevelser på de avdelingsvise kirkeparadene.

Powered by Labrador CMS