Prestene tar for mye plass i Forsvaret

«Allah og herregud…» synger DumDum Boys i låta «Boom Boom».

Det var en strofe jeg nesten hadde glemt, men som nylig på forunderlig vis dukket opp som akkompagnement i hodet mitt, da debatten om religion og presters rolle i Forsvaret blusset opp igjen.

Som ateist tenker jeg at Forsvaret ikke skal bry seg nevneverdig med hvordan ansatte velger å forholde seg til ulike grader av overtro. Overtro/Tro bør være en privatsak.

For å forsøke å begripe hva prester egentlig skal drive med i Forsvaret har jeg imidlertid sjekket hva Den norske kirke og Forsvaret selv skriver om de. På kirken.no kan jeg lese: «I tråd med sin ordinasjon leder feltprestene gudstjenester og kirkelige handlinger i sine respektive avdelinger, har sjelesorg, underviser i etikk og er innenfor sitt fagområde rådgivere for de militære sjefene.»

Les også: – Religiøse særkrav og religiøse tillempinger til uniformen bidrar til å skape distanse, ikke fellesskap.

Forsvaret beskriver prestenes arbeidsoppgaver på følgende måte på forsvaret.no: «Prestetjenesten ønsker å være til stede i menneskers liv, både i gode og vanskelige situasjoner. Presten er tilgjengelig for samtale om det soldaten selv måtte ønske, og har taushetsplikt. Ønsker du å få en time med en prest kan du si ifra til nærmeste befal, eller ta direkte kontakt med prestetjenesten ved din avdeling. Skulle det være ønskelig med forbindelse til andre trossamfunn, psykolog, bedriftshelsetjeneste eller lignende kan presten hjelpe deg å legge til rette for det.»

Skilte stat og kirke

Skillet mellom kirke og stat er uomtvistelig gjennomført etter at Grunnloven i 2012 ble endret ved at punktet om at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion» ble fjernet og Den norske kirke formelt ble adskilt fra staten som et selvstendig rettssubjekt i 2017.

Hvorfor Forsvaret i den sekulære staten Norge da skal holde seg med et presteskap på om lag 50 prester, ansatt i Forsvaret under tilsyn av Oslo biskop, er for meg temmelig ubegripelig.

Les også:

Er Forsvarets kultur rett og slett litt kvinnefiendtlig?

For å «pynte brura» har en nå også tilsatt en imam og en humanetiker, men det blir ikke mer religiøs likeverdig behandling rundt om i Forsvarets mange leire og baser av at det jobber representanter for tre privilegerte livssyn i Forsvaret. På regjeringens nettsider står det å lese at det var 724 ulike tros- og livssynssamfunn som fikk statsstøtte i 2021. Da tenker jeg at dette området er en perfekt arena for utstrakt sivil-militært samarbeid, fremfor den forfordelingen Forsvaret i dag bedriver.

Forsvarets ansatte og vernepliktige vil kunne være en berikelse for ulike tros- og livssynssamfunn i alle kommuner Forsvaret er representert, fremfor å sitte for seg selv med foldede hender i kapellene rundt omkring i Forsvaret.

Da kan vi heller bruke de 50 stillingshjemlene til prestene på noe som gir mer forsvarsevne i stedet.

Presten tar mye plass

For tiden er jeg i ferd med å gjennomgå kursing og sertifisering som pårørendekontakt i Forsvaret. Vi som har meldt oss frivillig som pårørendekontakter er engasjerte medmennesker ansatt i Forsvaret, som blir aktivert for å støtte familier ved alvorlige kriser med skadet eller omkommet personell.

Også her tar prestene unødig mye plass etter min mening. Rollen som kristen religiøs veileder og myndighetsperson tones nesten helt ned, og de gis i stedet sentrale oppdrag som «seremonimestre» og «noen som er god på å snakke med folk i krise».

Forsvaret har ikke lov til å registrere religiøs tilhørighet blant sine ansatte, så de famler egentlig litt i blinde med alle prestene de har ansatt. Forsvarets ledelse ser imidlertid ut til å tenke at «en prest gjør ingen skade» og gir, som jeg har dokumentert ovenfor, presteskapet tilleggsoppgaver langt ut over det en skulle forvente av en prest.

Det er for eksempel ikke en selvfølge at det er prester som skal gå med dødsbudskap i Norge.

Faktisk er det politiet eller helsepersonell som siden 2013 har hatt dette ansvaret, men både i Forsvaret og i det sivile samfunnet velger en av gammel vane og tradisjon ofte å «delegere» det videre til prester kan det se ut til. I USA og England er det vanligvis ikke presten som gir dødsbudskapet ved militære dødsfall, men heller en militært ansatt av samme eller høyere grad.

Forberedt på ansvaret

Ettersom Forsvaret ikke har lov til å registrere religiøs tilhørighet er det derfor uansett et familieanliggende hvordan begravelser skal foregå, om ansatte i Forsvaret dør i tjeneste. Jeg tenker at ledere i Forsvaret utvilsomt da selv er i stand til å håndtere sekulære minneseremonier i egen regi, med musikk og taler, før den omkomne overlates til familien for begravelse. Har man et personellansvar må en også være forberedt på å ta ansvar for denne delen av tjenesten. Vi klarer det fint på alle andre seremonier vi avholder i henhold til det omfattende ekserserreglementet i Forsvaret. Hvorfor skulle vi ikke også klare det ved minneseremonier?

Innad i Forsvaret lever dessuten myten om at «det finnes ingen ateister i skyttergravene» i beste velgående. Vår nåværende forsvarssjef har selv gjentatt den i et intervju med den kristne avisa Vårt Land. Hypotesen er ikke understøttet av empiri, den er tvert imot gjentatte ganger tilbakevist i studier, så kan vi vennligst snart legge denne myten død?

Som stabsoffiser i ISAF reiste jeg selv for 7 år siden mye rundt i livsfarlige Kabul, med konstant trussel om selvmordsbombere, veibomber og innsideangrep, men jeg kan ikke si at jeg følte noe økt behov for prest eller kirke av den grunn.

Ikke svaret på alt

Mange hevder at Forsvaret må ha et religiøst tilbud til de stakkars vernepliktige som sendes til avsidesliggende leire langt hjemmefra. Forsvarets ledelse ser ut til å tenke at prester er spesielt gode på etikk og psykiske lidelser ut fra de arbeidsoppgavene de gir de overfor de vernepliktige. Etikkundervisning ser ut til å være prestenes ubestridte ansvarsområde i Forsvaret.

Om soldater har depresjoner, selvmordstanker eller andre psykiske problemer er universalløsningen i Forsvaret også å sende de til presten for en samtale.

Slik er det definitivt ikke i det sivile samfunnet.

På helsenorge.no står det følgende om psykisk helsehjelp for barn og unge: «Ta kontakt med psykisk helsehjelp i kommunen, skolehelsetjenesten eller fastlegen din. De kan hjelpe deg.» Ikke et ord om prester der altså… Dette bør Forsvarets ledelse og Forsvarets sanitet snart ta inn over seg, og justere regelverk og bemanning, slik at de i Forsvaret som trenger det får tilbud om adekvat helsehjelp, ikke en prest.

Vi må ha valgfrihet

Nå går vi i Forsvaret igjen inn i den tiden på året hvor det arrangeres juleavslutninger, hvor prestene ofte gis sentrale roller av Forsvarets ledere, og julegudstjenestene selvsagt. Siden mitt forrige debattinnlegg om religion i Forsvaret i 2017 har ansatte i Forsvaret tatt kontakt med meg og fortalt historier om manglende valgfrihet og opplevelse av tvang om å delta på slike arrangementer.

Min henstilling til alle sjefer i Forsvaret i tiden vi nå går inn i er derfor: Gi de ansatte og de vernepliktige reell valgfrihet til å velge å ikke delta på religiøse tilstelninger og innslag i tjenesten. Lag inkluderende arrangementer som kan favne alle, og som kan bygge gode fellesskap i Forsvaret, fremfor splittelse på tvers av religioner og livssyn.

Gleðileg jól!