Før jeg ble sendt til Sudan på FN-tjeneste for ti år siden hadde jeg ikke vært
særlig eksponert for fremmede kulturer og religioner. I Sudan slo det meg
plutselig at om jeg hadde vært født i Nord-Sudan ville jeg vært muslim. Der er
staten offisielt muslimsk, og kristne risikerer forfølgelse. Denne erkjennelsen
sa meg at religion først og fremst handler om kultur. Få mennesker velger sin
religion fritt. Samfunn og omgivelser definerer din religion i stor grad.
Få mennesker velger sin religion fritt. Samfunn og omgivelser definerer din religion i stor grad
Etter stadig mer tvil enn tro i religiøse spørsmål har jeg endt opp som ateist.
Jeg finner ingen grunn til å tro at det finnes noen gud. Jeg kan ikke se at det
noen sterkt religiøse ledere klekket ut i Midtøsten for flere tusen år siden
har noen relevans for oss mennesker i dag. Den moderne vitenskapen har gitt oss
kunnskap og fakta som på de fleste områder har tilbakevist de religiøse
sannhetene mennesker før trodde på. Det er denne kunnskapen som har brakt
verden fremover, ikke resitering av religiøse vers og bønner.
Jeg opplever at de fleste av mine kolleger i Forsvaret er lite opptatt av
religion og tro i tjenesten. Gudstjenester i militær regi, både i Norge og i
internasjonale operasjoner, har lite oppmøte. Jeg oppfatter ikke at mange av
mine kolleger ber til Gud jevnlig. Likevel har prester monopol på
etikkundervisning i Forsvaret. Hva er det i det kristne teologistudiet som gjør
prester spesielt egnet for undervisning i etikk og militærmakt? Hvis prester
skal være et «førstelinjes samtaletilbud», hva da med oss som ikke tror? Hvem
skal vi henvende oss til om de store spørsmål i livet? Hvorfor har Forsvaret
valgt å bygge opp en så stor organisasjon med egne prester, mens ansatte i
Forsvaret på de fleste andre områder er pålagt å benytte seg av kommunale
tjenester som finnes? Presten må gjerne samle sin skare i kapellet til egne
kristne seremonier, men hvorfor skal han/hun ha en ledende rolle under felles
oppstillinger og minnemarkeringer? Vi har mange taleføre offiserer som kan
bidra til verdige markeringer uten et religiøst innhold.
Jeg opplever at de fleste av mine kolleger i Forsvaret er lite opptatt av religion og tro i tjenesten
Når jeg leser uniformsreglementet har jeg vanskelig for å tro at det er skrevet
for Norge i dag. Kun de fire største
religionene er innvilget særretter, og det slås fast at: «Under gudstjeneste
kan kvinner dekke til håret med et ensfarget tørkle i sort uten pynt». Om hijab
for kvinner står det: «Hijab er tillatt dersom den følger hodeformen og ikke er
flagrende. Den skal være sort ensfarget og uten pynt.» I Afghanistan jobbet jeg
tett på en kvinnelig tolk i en periode. Hvordan skulle jeg forklart dette til
henne? Hun som har en mor som brukte å gå med håret utildekket i Kabul på
70-tallet, men som under Mujahedin-epoken ble tvunget til å dekke til håret med
hijab, for så å siden måtte gå med burka mens Taliban regjerte? Hun som nok
muligens helst ville gått utildekket om hun fikk velge fritt, men som kanskje
ikke tør i et system med religiøs sosial kontroll? Hvordan skulle jeg forklart
henne at i Norge er religion så viktig at både kristne og muslimske kvinner
dekker til håret sitt i Forsvaret?
Jeg opplever at religion splitter Forsvaret. Religiøse særkrav og religiøse
tillempinger til uniformen bidrar til å skape distanse, ikke fellesskap. Jeg
ønsker meg et norsk forsvar bestående av likestilte kvinner og menn i like uniformer,
der gutter og jenter er sterke team som bor på felles rom, uten religiøs
diskriminering, religiøse særkrav og religiøse ritualer i tjenesten. Norge er
et sekulært liberalt demokrati, der religion for mange primært tilhører den
private sfæren. Disse norske verdiene burde Forsvaret gjenspeile, både av
respekt for religionsfrihet for alle typer tro, og for de av oss som ikke tror
på noen gud.
Religiøse særkrav og religiøse tillempninger til uniformen bidrar til å skape distanse, ikke fellesskap
