Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Den siste tiden har vært preget av debatt og ytringer om kristendommens posisjon i Forsvaret, etter en kronikk i NRK Ytring.
Annonse
Kronikken tar for seg betraktninger og erfaringer med religionsutøvelse i Forsvaret, og hvordan dette ikke er forenlig med det sekulære samfunnet vi lever i. Det er sunt med samfunnsdebatter, og dette er intet unntak.
Som representant for soldatene inne til førstegangstjeneste føler jeg riktignok at det er flere momenter ved debatten som ikke er belyst. Jeg tror det er feil å sammenligne religion sin rolle i samfunnet med rollen den har i Forsvaret. Personellet som er i Forsvaret, og særlig de førstegangstjenestegjørende, har et helt annet behov for ivaretakelse og tilrettelegging enn den generelle mannen i gata har.
Tillitsvalgtordningen i Forsvaret (TVO) mener at Forsvaret har et ansvar for å legge til rette for fri religionsutøvelse. Når det er sagt, er oppfattelsen min at arrangement som gudstjenester i Forsvaret ikke nødvendigvis har noe med religion og tro å gjøre. I min førstegangstjeneste deltok jeg på et par religiøse seremonier, og mitt inntrykk av disse var at samhold, medmenneskelighet og refleksjon over rollen som soldat var i sentrum.
På gudstjenestene var det flere ikke-troende som deltok, og som opplevde det som et hyggelig pusterom fra en ellers travel soldathverdag. Jeg mener det er viktig å ikke undervurdere viktigheten av Forsvarets tros- og livssynskorps (FTLK) som et støtteapparat for soldatene. I førstegangstjenesten opplever mange endringer i både omgivelser og miljø. En ny hverdag med nye mennesker og rutiner kan være en påkjenning, og gir et større behov for ivaretakelse.
I slike situasjoner er det mange som ønsker å snakke med noen som ikke har en direkte tilknytning til den daglige tjenestehverdagen.
Mange soldater velger å benytte seg av personell fra FTLK ved behov for samtale, støtte og råd - uavhengig om man tror på en gud eller ei. De er derfor et viktig lavterskeltilbud, og er også noen av de som er mest tilgjengelig for soldatene.
NRK-ytringen trekker frem passiv deltakelse i gudstjenester og oppstillinger som et problem med kristendommens rolle i Forsvaret. Jeg synes det er flott å belyse problematikken rundt dette, da religionsutøvelse bør være frivillig og ikke påtvunget. Her er det vesentlig at det tilbys alternativ for de som ønsker å benytte seg av fritaksretten. For å verne om fritaksretten, må man aktivt legge til rette for at det er rom for å si «nei, jeg ønsker ikke å delta på denne gudstjenesten» - og at det skal være et likeverdig alternativ for disse.
NRK-ytringen belyser hendelser hvor soldater som ikke ønsket å delta i religiøse seremonier, ikke ble tilbudt et likeverdig alternativ, og her har ikke Forsvaret gjort en god nok jobb. Kronikken i NRK påstår at tiden er inne for skilsmisse mellom kristendommen og Forsvaret. Jeg er uenig.
Jeg tror ikke at skilsmisse er veien å gå, men at vi heller må utvide det tilbudet vi har og legge bedre til rette for utøvelse av tro og livssyn som soldat i Forsvaret. Et utfall fra denne debatten har allerede vært at Forsvaret likestiller trossamfunn i Forsvaret, hvor nå eksempelvis pinsevenner kan bli feltprester - og dette er veien vi må gå.
Vi er nødt til å anerkjenne viktigheten av et tros- og livssynskorps i Forsvaret, og den uvurderlige ivaretakelse dette personellet gir til soldatene i Forsvaret. Forsvaret bør gjenspeile mangfoldet i samfunnet, og religion er en viktig del av dette. Et mangfoldig tros- og livssynskorps er et sterkt tros- og livssynskorps.
Soldatenes behov og ivaretakelsen av dem bør være styrende, ikke hvorvidt sekularismen i Forsvaret er i tråd med samfunnets.