Norsk luftevakuering:
– Kjenner krigen tett på kroppen

– Vi skulle gruppere ut og var på vei til posisjonen våre for å beskyte russerne, så kom det et innkommende anti-stridsvognmissil som traff midt blant oss, sier den ukrainske soldaten Demian.

Det er hektisk i SAS-flyet når de krigsskadde ukrainerne kommer om bord. Inne i kabinen ligger en svak eim av svette og hånddesinfeksjon. Én etter én trilles de liggende pasientene inn bak i flyet, Demian er en av dem.

De som kan gå bruker den fremre døren.

Pasientene blir møtt av det norske teamet som skal ta vare på dem og fly dem til sykehus over hele Europa. Det er et alvor i luften, brutt opp av små smil og varme blikk.

Tolken løper fra den ene pasienten til den andre, setebelter festes, skadde lemmer flyttes forsiktig og pledd tulles rundt kropper.

Luftevakuering

Hver uke flyr det norske teamet til Polen, nær grensen til Ukraina, for å hente ut krigsskadde ukrainere. Det tar en ukes tid å planlegge hver tur.

– Stort sett er 60 til 65 prosent av pasientene krigsskadde, mens andre har kreft eller andre sykdommer, sier Håkon Asak, anestesilege og medisinsk ansvarlig for luftevakueringen i Forsvarets sanitet.

I et garasjeanlegg på den militære delen av Gardermoen står alt utstyret det norske medisinske evakueringsteamet trenger for å løse oppdrag over hele verden. I løpet av et døgn skal de kunne kaste seg rundt og reise dersom det skjer noe. Da Tyrkia ble rammet av et kraftig jordskjelv tidligere i år, gikk alarmen.

Krigen tett på kroppen

De fleste på flyet er sivile, men har bakgrunn fra Forsvaret og internasjonale operasjoner. Besetningen er ansatt i SAS.

Men dette er ingen vanlig flyvning med Boeing 737-700. To tredjedeler av flysetene er byttet ut med sykesenger og medisinsk utstyr, og på veien tilbake skal flyet fylles med 18 ukrainske pasienter og sju pårørende.

Dette er Forsvarets 66. tur.

Det er vanskelig å ikke bli rørt av menneskene man møter, mennesker som er ødelagt av krig og har fått livene sine snudd på hodet, forteller Asak.

– Det kan lett bli en form for tretthet til krigen for de som sitter hjemme i Norge, men vi kjenner krigen tett på kroppen. Vi ser menneskene som er påvirket av den i øynene. Det gjør det lett å brette opp ermene og bidra. Det er ikke vanskelig å motivere seg og stå på her, sier han.

De fleste pasientene som evakueres er stabile, men også veldig hardt skadd, noe som gjør at de på ingen måte er utenfor fare.

– Noen dør før de rekker å bli evakuert, noen blir dårligere underveis i flygningen og noen dør dessverre etter at de er blitt evakuert, sier Asak.

Totalt har det norske bidraget fløyet ut 1026 pasienter fra Ukraina til Danmark, Tyskland, Finland, Belgia, Nederland, Ungarn, Frankrike og Kroatia. Med pårørende er det totale antallet 1434 personer.

Luftvern så langt øyet ser

Flyet bryter det tunge skylaget noen mil vest for grensen til Ukraina. Gjennom ruten i cockpiten skimter pilotene den polske flyplassen Rzeszów-Jasionka.

På begge sider av rullebanen og spredt over hele flyplassen står luftvernsystemer som skal beskytte mot angrep fra luften.

Flyplassen er en viktig brikke i krigen i Ukraina. Fra rullebanen tar store lastefly av flere ganger om dagen, de frakter våpen, ammunisjon og forsyninger som tillater ukrainerne å fortsette kampen. På den samme rullebanen ankommer også de krigsskadde med buss, direkte fra Lviv i Ukraina.

Nede på bakken stiller de norske legene og sykepleierne seg under flyvingen i ly for regnet mens de venter. Det er en spenning i luften rett før de skal ta imot de ukrainske pasientene som nylig har krysset grensen over til Polen.

Det medisinske teamet følger med på et hjørne, som de vet bussen med pasientene skal runde.

Når bussen og ambulansene ankommer går det norske personellet umiddelbart i gang. De tar en rask vurdering av pasientene, før de tas om bord på flyet. Pasientene som ankommer er hardt skadd, noen har på seg sivilt tøy og andre har uniform med ukrainske flagg på. De fleste kommer fra kampene øst i Ukraina og har en lang reise bak seg.

Skadet for livet

På en av sykesengene i flyet ligger Demian. Han er 39 år og i likhet med flere av sine våpenbrødre om bord er han hardt skadd. Den høyre armen hans er kvestet av en eksplosjon. Beinsplintene holdes på plass av metall og skruer og hånden mangler alle fingre utenom én. I ansiktet har han store arr.

Demian forteller at han er artillerist, og var del av et bombekasterlag da han ble såret ved Kharkiv-fronten, ikke langt fra Bakhmut.

En av de norske sykepleierne, paramedic Espen viser frem pasientlappen til Demian. Delen som beskriver skadene hans er lang og omfattende, og beskriver langt mer enn det som kan ses med det blotte øye.

– Skadene de fleste soldatene som blir evakuert har, er sammensatte, kompliserte krigsskader. Dette er skader vi er godt kjent med og ser ofte, sier han.

Flere av pasientene ønsker heller ikke smertestillende, selv om de har omfattende skader og store smerter. De fleste vil gå selv og ikke få hjelp av andre mens de ligger på en sykeseng.

– Ukrainerne er et stolt folk som ikke ønsker å være til bry, til tross for at vi er der for å hjelpe dem, forklarer Espen.

Demian ble fraktet fra fronten i øst i flere etapper med hjulgående kjøretøy, hele veien til Lviv, før de krysset grensen over til Polen.

– Veiene er greie, men det er en fryktelig lang reise, sier den unge ukrainske mannen og ler litt når han tenker på den krevende reisen han har lagt bak seg.

– Alt som ligger foran meg nå er ukjent. Jeg vet at jeg skal til Hamburg, men utover det vet jeg ingenting om hva som skjer med meg videre, sier Demian.

Til tross for det tapre smilet om munnen, blir han blank i øynene når han snakker om kameratene hans som er igjen ved fronten og kjemper videre.

– Det er veldig tungt å forlate dem. Det eneste jeg ønsker nå er å bli frisk, få orden på skadene mine og komme meg tilbake til fronten med kameratene mine, sier han.

– Så kampmoralen er god?

– Ja! Selvsagt, svarer han uten å nøle.

Sterke inntrykk

Kabinpersonalet fra SAS består av to menn og to kvinner. En av dem er Jeanette Løvås, som forteller om sterke inntrykk i møte med pasienter og pårørende. Hun tenker ofte over kontrastene til sitt eget liv og mener erfaringen setter ting i perspektiv. Spesielt er det barna som gjør inntrykk, synes hun.

På denne flyturen er sjuåringen Elina det eneste barnet om bord. Faren hennes er lettere skadet og nå er hun og moren med som pårørende. Den lille familien er på vei til Amsterdam.

Les også: Dronekappløpet: – Ukraina utgjør en svært stor og potensielt viktig «battle lab»

Flypersonellet er trent i å møte mennesker som står i kriser, og selv om de har gjort dette mange ganger før, fortsetter oppdragene å gjøre inntrykk.

– Det gjør ekstra vondt å se et barn ligge på båren. De har opplevd så mye, sett så mye som et barn aldri burde se. Klart det går inn på en hver gang, sier Løvås.

Etter å ha sett hva den ukrainske befolkningen utsettes for kan hun kjenne på en frustrasjon over passasjerer på vanlige flyvninger som klager over småting, som at det ikke er mer musserende vin.

– Sammenlignet med det jeg ser på luftevakueringene, blir slike problemer trivielle og meningsløse, sier hun.

I likhet med det medisinske personellet om bord, er også de SAS-ansatte selektert for å være en del av evakueringen.

Et unikt oppdrag

Asak forklarer Forsvarets forum at denne operasjonen er unik. Det særegne er måten det gjennomføres på, der Norge er den sentrale aktøren for evakuering av krigsskadde fra Ukraina til sykehus i hele Europa.

– Det er helt nytt og det er mange ledd som skal snakke sammen. Ikke bare må de forskjellige departementene i Norge samarbeide, men samarbeidet må også gå på tvers av alle de involverte nasjonene i Europa.

– Alle kan ikke sitte på en ressurs som dette, så det at vi nå bruker én nasjon til å evakuere og levere pasienter på vegne av mange, det er både effektivt og bra, legger han til.

Sjefssersjant for luftevakueringsgruppen i Forsvaret, Bjørn Eidissen, sier at måten å løse oppdraget på ble til underveis. Basert på tidligere erfaringer har de tilpasset oppdraget og løst små utfordringer som har dukket opp fortløpende.

Spesielt trekker Eidissen frem språk som en innledende utfordring. Det er svært få av ukrainerne som skal evakueres som snakker engelsk, dermed har gode tolker blitt avgjørende for oppdragsløsningen.

Ukraina

De var vanlige menn - nå er de soldater

– I starten var det ikke noe struktur eller system, dette har vi måttet bygge stein for stein, sier Eidissen og legger til at det i det store bildet er mer et logistikkoppdrag enn et medisinsk oppdrag, fordi det er så mange ledd som skal fungere og samarbeide.

Både Asak og Eidissen forteller at de i starten var spente på sikkerheten, både rundt pasientene og byen Rzeszów, som er helt på grensen til Ukraina. Så langt har de likevel ikke opplevd noen sikkerhetsproblemer.

Samarbeidet med det polske bakkemannskapet har fungert bra og informasjonen som kommer fra Ukraina har vist seg å stemme godt.

– Alle pasienter, pårørende og bagasje sjekkes før ombordstigning. Selve flyplassen er godt beskyttet og vi har mulighet for å iverksette tiltak dersom noe skulle skje, både på flyplassen og ombord i flyet, avslutter Eidissen.

Over ett døgn etter at reisen startet og fem mellomlandinger etter at flyet tok av fra Rzeszów, er siste stopp Norge og Gardermoen. De tre siste ukrainske pasientene går ned flytrappen, der ambulansepersonell og politi venter for å ta dem videre inn i Norge.

For det norske personellet ender turen her, men oppdraget fortsetter. Allerede uken etter skal de fly for å hente nye pasienter.