EU stormer frem, Norge dilter etter

Mot slutten av 1940-tallet stod det demokratiske Europa overfor to hovedutfordringer; å hindre en ny stormaktskonflikt, spesielt mellom Tyskland og Frankrike, og å demme opp for Sovjetunionen og kommunismens fremvekst. 

Svaret på begge lever i beste velgående som henholdsvis EU og Nato.

Mest tidskritisk var trusselen fra Sovjetunionen. Dunkirktraktaten mellom Storbritannia og Frankrike av 1947, etterfulgt og utvidet gjennom Brusseltraktaten av 1948, der også Benelux-landene deltok, var offisielt rettet mot aggresjon fra Tyskland og Sovjetunionen, men i praksis mest fra Sovjetunionen.

Overnasjonal kontroll

Brusseltraktaten etablerte «Western Union – WU» som et forpliktende forsvarssamarbeid mellom signatarene. Litt enkelt sagt ble Vestunionen en viktig grunnstein for Atlanterhavspakten og Nato. I 1951 ble brorparten av Vestunionens militære oppgaver, inkludert hovedkvarteret, overført til Nato som en bærebjelke for SHAPE.

Frankrike ved diplomaten Jean Monnet og utenriksminister Robert Schuman ledet an i det andre sporet; å hindre en ny konflikt med Tyskland. Svaret kom i form av Paristraktaten som ble inngått i 1951 og etableringen av «European Coal and Steel Community – ECSC» mellom Benelux-landene, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland. 

Tanken var at overnasjonal kontroll med viktige råvarer til rustningsindustrien skulle hindre en ny opprusting på kontinentet. Kull- og stålfellesskapet, forløperen til EU, var den første strukturen som inkluderte de tidligere aksemaktene Tyskland og Italia. Storbritannia ble stående utenfor.

I 1954 ble Brusseltraktaten modifisert, og året etter ble Vestunionen erstattet av «Western European Union – WEU». Vesteuropeiske union var et forpliktende, men likevel langt mindre ambisiøst forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid mellom til slutt 10 europeiske land som på samme tid var Nato- og EU-medlemmer. 

EUs prosjekt

Italias og Vest-Tysklands medlemskap i WEU gjorde det mulig å avslutte den militære okkupasjonen av Vest-Tyskland. Ved oppløsningen av Vesteuropeiske union i 2011 var ytterligere seks Nato-land, inkludert Norge, assosierte medlemmer.

Maastrichttraktaten som trådte i kraft i 1993 omdannet EF til EU og ga føringer for en felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, kjent som «Common Foreign and Security Policy – CFSP». CSFP på sin side la med tiden grunnlaget for en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. 

Nyheter

Suksessdebut for Finnmark landforsvar – nå vil de tilbake til Hæren

Amsterdamtraktaten (1999) formaliserte forsvarssamarbeidet og overførte WEUs Petersberg-oppgaver, et kompromiss fra 1992 mellom Nato og EU om bruk av WEUs militære styrker i humanitære og fredsbevarende operasjoner, til EU. Senere i 1999 besluttet EU å innlemme Vesteuropeiske unions roller i unionen.

Norges assosierte medlemskap i Vesteuropeiske union og «Berlin Plus» avtalen (2003) mellom EU og Nato, sikret oss retten til å delta i slike EU-ledede operasjoner som trakk på Nato-ressurser. Vårt første bidrag var en håndfull stabsoffiserer til den fredsbevarende operasjonen «EUFOR Concordia» i Nord-Makedonia samme år. 

Som et tiltak for å bedre medlemslandenes forsvarskapasiteter og Europas forsvarsevne etablerte EU i 2004 «European Defence Agency – EDA». To år senere inngikk Norge en samarbeidsavtale med byrået, hvor vi nå deltar bredt i alt annet enn i beslutningsprosessene.

Samme år formaliserte EU sitt stridsgruppekonsept «EU Battle Group» med små militære enheter på høy beredskap. Gjennom bilaterale avtaler deltok Norge i en fellesnordisk stridsgruppe frem til den gikk av beredskap siste gang i 2015. Det hører med til historien at EU aldri har benyttet stridsgruppene i operasjoner.

Forsvarssamarbeid

Gjennom Lisboatraktaten (2009) formaliserte EU forsvarssamarbeidet i sin nåværende form: «Common Security and Defence Policy – CSDP». Traktaten har klausuler om gjensidig støtte og solidaritet, og den tilrettela for etableringen av EUs utenrikstjeneste «European External Action Service – EEAS» i 2011, samme år som Vesteuropeiske union ble avviklet.

I 2010 deltok Norge i sin siste EU-ledede operasjon, den sjømilitære operasjonen «Atalanta» utenfor Afrikas horn, og i 2015 meldte vi vårt siste bidrag på 70 personer til den fellesnordiske stridsgruppen. Etter dette har vårt operative militære samarbeid med EU i praksis forvitret.

Sommeren 2016 vedtok EU en oppdatert sikkerhetsdoktrine «European Union Global Strategy – EUGS», inkludert et konsept om strategisk autonomi for Europa. Senere på året presenterte kommisjonen «European Defence Action Plan – EDAP» med forslag om å støtte medlemmenes investeringer i felles forsvarsevne, herunder gjennom et eget investeringsfond. 

Reportasje

«Krigens» dommere: – En nøkkelrolle

I 2017 etablerte EU investeringsfondet «European Defence Fund – EDF» med målsetting om å fremme militær interoperabilitet gjennom felles forsking og utvikling, og å utvikle en innovativ og konkurransedyktig europeisk forsvarsindustri. Som eneste ikke-medlem deltar vi med samme rettigheter som medlemslandene. Fondets første budsjett (2021-27) er på nær 8 milliarder euro.

Samme år ble besluttet EU å etablere et dypere forsvarssamarbeid «Permanent Structured Cooperation – PESCO». Tre år senere, i 2020, ble enkelte PESCO-prosjekter åpnet for tredjeland, hvoretter vi raskt søkte oss inn i ett om militær mobilitet. Året etter ble vi akseptert som deltaker sammen med USA og Canada.

En kø av utfordringer

I mars 2022, etter Russlands overfall på Ukraina, etablerte EU sitt «Strategic Compass»; en veiviser for å styrke unionens rolle på sikkerhets- og forsvarsområdet innen 2030. Målet er økt sikkerhet for EUs innbyggere, men også å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. Samarbeidet med Nato skal styrkes, og det skal opprettes en militær utrykningsstyrke. 

De mest ambisiøse tankene om europeisk autonomi er imidlertid forlatt. Ledende nasjoner peker nå mot Nato som Europas sikkerhetsgarantist og erkjenner at unionens oppgave er å tilby komplementære og ikke konkurrerende kapabiliteter. 

Primo 2024 kom EUs første strategi for forsvarsindustrien «European Defence Industrial Strategy - EDIS» med mål om å understøtte dens beredskap og konkurranseevne. Strategien følges av et investeringsprogram «European Defence Investment Programme - EDIP» med budsjett. 

Slik vil unionen sikre tilgjengelighet og forsyninger av europeiske forsvarsprodukter, og den vil samarbeide med Ukraina om å utvikle deres forsvarsindustri. Igjen åpner EØS-avtalen for norsk deltakelse. 

Lavere på konfliktskalaen, men raskt stigende i trusselbildet, kommer en kø av utfordringer mot samfunnssikkerheten. Her spiller EU en hovedrolle i å redusere medlemmenes sårbarhet og øke deres motstandskraft. Imidlertid, ettersom EØS-avtalen er lite relevant på sikkerhetsområdet, står Norge utenfor på en rekke viktige områder. 

Som vist, er bildet av Norge som et rent sikkerhetspolitisk utenforland noe unyansert. Av ulike årsaker, ikke minst på grunn av EØS-avtalen, deltar vi nå aktivt innenfor EUs raskt voksende forsvarsindustrielle økosystem. Om ikke i beslutningsprosessene.

Nyheter

Langtidsplanen for Forsvaret kommer 5. april